St. Olavs Hospital

UTFORDRING

I 1995 ble det annonsert en anbudskonkurranse for et nytt sykehus sentralt i Trondheim. Kunden var Helsebygg Midt-Norge, som hadde et hårete mål om at det nye sykehuset skulle utformes ut fra pasientenes behov og perspektiv. Det ferdige komplekset fikk internasjonal anerkjennelse for sin innovative og inkluderende byggestil, og ble et forbilde som et byggverk som tar hensyn til både naturen, byen, medarbeiderne og pasientene på en helhetlig og harmonisk måte.

Slik det ofte er med offentlige bygg, kan et sykehus oppleves som uoversiktlig, upersonlig og sterilt. Når denne typen bygg skal utformes, ligger hovedfokus gjerne på funksjon og drift. For dette sykehuset var det derimot den menneskelige opplevelsen som var det viktigste. Målet var å utforme et kompleks som var tilgjengelig og tiltalende, og gjøre disse egenskapene til en naturlig del av alle nivåer og faser i prosjektet. Utfordringen var å designe et komplekst og langvarig byggeprosjekt på en brukerfokusert måte.

ELITEBRUKERE

Vi mennesker er på vårt mest sårbare nettopp når vi er syke, og da kan omgivelsene påvirke oss sterkere enn vanlig, både fysisk og psykisk. Dette var et viktig element i planleggingen av både bygninger, innredning og uteområder. Selve fundamentet for prosjektet var ønsket om å bygge et sykehus der man tok like mye hensyn til det menneskelige som til det arkitektoniske. Visjonen var et sykehus som oppleves som tiltalende og innbydende for så vel pasienter som pårørende, ansatte, studenter og lokalbefolkning.

Da St. Olavs hospital ble bygd, sto inkluderende design sentralt ikke bare i den arkitektoniske prosessen, men også i beslutningsprosessene. For å kunne skape et inkluderende kompleks, ble man tidlig enige om en liste over de viktigste prioriteringene som skulle gjelde på alle prosjektnivåer. Ett eksempel var prinsippet om at pasientmedvirkning er like viktig som medarbeidermedvirkning, noe som den gang var unikt for et så omfattende sykehusprosjekt. Skulle man ha rådført seg utelukkende med de sykehusansatte, ville man bare ha fått innsikt i arbeidsrutiner og drift, og gått glipp av mulighetene til nyskaping som ligger i
å forstå det menneskelige perspektivet til pasienter, pårørende og andre besøkende.

Pasienter er ofte i en kritisk situasjon som krever empati og lydhørhet, og er derfor opptatte av å få dekket disse følelsesmessige behovene. Ved å trekke inn mange forskjellige interessenter fikk man både faglige og andre innspill, noe som ga opphav til mange nye og omveltende ideer. Arkitekter er jo ikke nødvendigvis eksperter på hvordan et sykehus fungerer, og må rådføre seg med spesialistene. Det ble opprettet et brukerforum med pasienter samt representanter fra to typer ansatte, nemlig de ansvarlige for daglig drift og logistikk, og helsearbeiderne.

BRUKERGRUPPER

Arbeidet begynte med et uformelt forum bestående av representanter fra ulike brukergrupper i regionen, som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Astma- og Allergiforbundet og Kreftforeningen. Både pasienter, pårørende og ansatte bidro da retningslinjene for prosjektet skulle utarbeides. Det uformelle forumet ble til Pasientorganisasjonenes Fellesforum (POFF), som holdt månedlige møter om temaer som gjaldt hele prosjektet fra konsept til ferdig kompleks. Også entreprenørene rapporterte inn avvik og feil til dette forumet, slik at man i fellesskap kunne finne nye løsninger. POFF pekte dessuten ut brukerrepresentanter til de fleste planleggingsgruppene, unntatt gruppene for de mest spesialiserte rommene, som for eksempel operasjonsstuene. Det var alltid to brukere til stede under møtene med planleggere, arkitekter og sykehusstaben.

Brukergruppen hadde imidlertid ikke bare som oppgave å godkjenne ideer. De var dypt involvert i prosjektet, og hadde myndighet til å endre løsninger som ikke fungerte eller fulgte planen. Gruppen var på mange befaringer på området sammen med prosjektteamene, og påvirket også beslutninger om alt fra kunstprogrammet til innkjøp av møbler, med noen få unntak, for eksempel spesialisert medisinsk utstyr. Erfaringene som ble høstet i første stadium av prosjektet kom til nytte i de neste to stadiene, der inkluderende design ble innlemmet i avtaledokumentene.

KUNNSKAP

Brukerundersøkelsene som ble gjort, avdekket tre hovedønsker blant pasientene: privatliv, tilgang til ansatte og fysisk tilgjengelighet. Pasientene var primært opptatt av sin egen opplevelse, og særlig av det som handlet om privatliv, ettersom de hadde en generell følelse av å bli invadert og av at det var vanskelig å sette grenser. Trygghet var viktig, og pasientene ønsket at de rette helsearbeiderne skulle være i nærheten og lette å få tak i. Pasientene var også opptatte av at sykehusbygningene og -områdene skulle være lett tilgjengelige. Tilgang til natur og muligheten for å se på noe pent ble også nevnt. Dette stemmer overens med evidensbasert forskning på den positive effekten slike elementer har på tilfriskningen, og viser hvor viktig det er å skape en helhetlig og menneskefokusert opplevelse.

Både det menneskelige og det arkitektoniske var avgjørende i prosessen. Behandlere og spesialister bidro til å skape løsninger som skulle øke bevisstheten rundt pasientenes behov for privatliv og grensesetting, og hadde direkte påvirkning på designet.
Også detaljer i samhandlingen med pasientene ble vurdert, som for eksempel legens mulighet til å holde øyekontakt med pasienten i stedet for å stirre på skjemaer eller digitalt utstyr.

Det at brukerne deltok aktivt i hele prosjektet gjennom møter, seminarer og befaringer, ga mye kunnskap, som i sin tur gjorde prosjektet mer innovativt og sikret at det alltid var brukerperspektivet som lå til grunn for den kreative prosessen.

TILNÆRMING OG PROSESSKONSEPTUALISERING

Da prosjektet ble påbegynt i 1995, ble det lagt omfattende og detaljere designplaner og utarbeidet retningslinjer for inkluderende design som skulle gjelde for alle deler av prosessen. Det var bred politisk støtte til et pasientfokusert sykehus, og det gjorde at arkitektene fokuserte på brukerne helt fra starten av. Tidlige undersøkelser munnet ut i tre hovedstrategier for prosjektet. For det første skulle det brukes evidensbasert design. For det andre skulle organisasjonsstrukturen være flat, slik at både pasienter og ansatte kunne ta beslutninger. For det tredje ble det bestemt at det skulle tas hensyn til miljøestetikk, eller forholdet mellom helse, mennesker og de fysiske omgivelsene, og at man skulle støtte seg på forskning innenfor arkitektur, psykologi og nevro-fenomenologi.

Ut fra disse strategiene utarbeidet teamet prinsipper, retningslinjer og beslutningskriterier. Prinsippene ble fulgt av arkitekter, designere og andre som jobbet med sykehusprosjektet, og ble dessuten en del av avtalene med leverandører. Prosjektet la til rette for inkluderende design ved å avtalefeste det overfor alle involverte. I praksis betød dette at pasienter, pårørende, sykehusansatte og brukerorganisasjoner fikk mandat til å jobbe tett med de kreative- og byggeteamene gjennom hele prosessen. Også konsulenter, drift, teknikk og logistikk og administrativt ansatte deltok i prosessen.

Kort forklart besto brukergruppene av tre hovedsegmenter (som utgjør tre sirkler): være (pasienter) – gjøre (helsearbeidere) – drive (drift/logistikkk/administrasjon). Interessekonflikter kunne tas opp og løses ved hjelp av innspill fra alle parter.

SKAPE

Etter samtaler med ulike interessenter ble det utarbeidet en instruks og en designveiledning som underlag for senere beslutninger i prosjektet. Mottoet var «pasienten i fokus for alle beslutninger». Senere ble det også utarbeidet flere håndbøker som skulle sikre konsekvente beslutninger og at alle parter ble hørt.

For eksempel tok arkitektene pasientens perspektiv og fulgte retningslinjene for inkluderende design da de utformet omgivelser som legger til rette for behandling og rehabilitering og dekker ulike behov og ønsker. Det var viktig å skape variasjon i opplevelsen av uteområdene, som parken, bakhagene og gatene mellom bygningene. Designerne fordypet seg i pasientopplevelsen for bedre å forstå hvordan de fysiske omgivelsene kan bidra til behandling og tilfriskning.

Plantene ble valgt i samråd med Norges Astma- og Allergiforbund, og i en av parkene ble det anlagt en treningssti for rullestolbrukere for å fremme rehabilitering. Et svært viktig element i inkluderende design er valgfrihet, ettersom slik design skal passe for vidt forskjellige behov. Landskapsarkitektene skapte ikke bare tilgjengelige og funksjonelle rom, men også finurlige og fine rom, som «det hemmelige stedet» ved elven, der en forhøyet bro gir en annerledes innfallsvinkel til utsikten.

KONSTRUERE

Det var utfordrende for arkitektene å iverksette kundens visjon og mål helt fra det overordnede planet og ned på detaljnivå, og samtidig fokusere på pasientene.

Dette innebar å unngå å bygge en megalittisk struktur og heller legge til rette for enkel og naturlig navigering. Hvis orienteringsmulighetene er gode, blir det mindre behov for skilting og annen veiledning. Det medisinske området ble delt inn i seks sentre, ett for hver organgruppe. Hvert av dem fikk to til seks etasjer, slik at de ble mindre og fikk et mer tilgjengelig enn institusjonelt preg. Hovedplassen utenfor sykehuset er utformet for å gi besøkende god oversikt over de ulike byggene og gjøre det lett å komme seg til de seks sentrene, uansett alder eller funksjonsevne. De seks sentrene har alle en innbydende fasade på gateplan, og et bemannet og åpent resepsjonsområde med utsikt mot en hage gjennom vinduer i hele rommets høyde. Denne måten å bygge på skulle skape positive følelser og minske stress, frykt og engstelse.

Noen av de gamle sykehusbyggene måtte rives for å gi plass til nye, og prosjektet foregikk i tre stadier: rive, bygge nytt og flytte inn. Prosjektet var svært komplekst, både på grunn av tekniske og funksjonelle krav, men også på grunn av det fysiske omfanget. Det var mange tilbakemeldinger fra brukerne å ta hensyn til, så det var mest gunstig at de samme personene deltok gjennom hele prosessen. I tillegg måtte en hel del teknisk informasjon, komponenter, designelementer, funksjonskrav og medisinsk utstyr vurderes. Teamet hadde ikke noe annet valg enn å forenkle prosessen så mye som mulig.

En vesentlig del av tilnærmingen til inkluderende design ved St. Olavs hospital handler om den menneskelige kontakten. Mennesker skal tas imot og gis den hjelpen og veiledningen de trenger i resepsjonen. Byggemåten skal fremme god service helt fra uteområdene og inn i alle bygningene. Ettersom bygningene er av moderat størrelse, risikerer man ikke at besøkende går seg vill i en enorm struktur av glassfasader. Derimot finner de lett frem dit de skal, og har enkel tilgang til både heiser og trapper. Skiltingen, den personlige servicen, informasjonstavlene og bakhagen er alle utformet for å være tilgjengelige og brukervennlige løsninger. Det er enkelt å lese omgivelsene, og de samme arkitektoniske planleggingsprinsippene er brukt på alle de seks sentrene. Sentrene ser likevel ikke like ut, noe som gjør det lettere å skille mellom dem, men de fungerer på samme måte. Orientering handler ikke bare om skilting. I første etasje er veggene dekorert med særpreget og fargerik kunst fra gulv til tak, og denne kunsten, som også kan ses fra hagen, skaper orienteringspunkter som er helt unike. Kunst er et fullstendig integrert funksjonelt element i bygget.

Tilgjengelighet dreier seg ikke bare om hvordan man kommer seg inn i et bygg, men også om hvor lett det er å komme til miljøet rundt. Det handler om at det er pasienten som er den egentlige «kunden», ikke sykehuseieren, helseforetaket, staben eller entreprenørene. Inne på sykehuset ligger pasientene i en høyere seng enn hjemme for at det skal være lettere å behandle dem. Som en del av tilgjengelighetsfilosofien var det derfor svært viktig å etablere siktlinjer ut mot de flotte bakhagene, de frodige, grønne parkene og himmelen. Sengepostene har store vinduer, mange i fullformat og med benker bygd inn i vinduskarmen.

Resepsjonsområdet med disken ble planlagt i samråd med brukergrupper i form av både enkeltpersoner og organisasjoner. Disse deltok på tidlige møter, der de var med på å etablere designprinsipper og -kriterier, men også på senere seminarer for å vurdere og gi innspill til skisser og konsepttegninger. Over flere befaringer ble det også vist frem en prototype i full størrelse for videre evaluering og samskaping. Dette er eksempler på hvordan brukerne typisk ble tatt med på råd i de forskjellige stadiene.

I siste stadium av byggeprosjektet hadde arkitektene også sin egen ambassadør for inkluderende design. Ambassadørordningen gjorde at prosessen kunne forankres hos toppledelsen og sikret at viktige dokumenter ble formidlet til alle entreprenører og underleverandører innenfor tekniske løsninger, bygging og ferdigstillelse.

Kunden, Helsebygg, hadde sine egne prosjektrådgivere for inkluderende design som fungerte som «vaktbikkjer». Da alle innredningselementer og installasjoner var på plass, ble det gjort inspeksjoner med brukerkomiteen for å kontrollere tilgjengeligheten.

SUKSESSKRITERIER

Hvor vellykket prosjektet har vært, kan oppsummeres ved hjelp av de seks kriteriene nedenfor. Sammen utgjør de naturlige målsetninger for nesten alle typer komplekse byggeprosesser med fokus på inkluderende design. Kriteriene er:

1. Begynn med en visjon og noen viktige mål.
2. Trekk inn mange forskjellige brukere i alle stadier.
3. Utarbeid retningslinjer og prinsipper.
4. Bruk prosjektledere som vil være tro mot visjonen.
5. Samarbeid på tvers av fagdisipliner og vær nøye med oppfølging.
6. Sørg for høyt engasjement og solid kompetanse.

Liv Haugen, medisinsk sjef ved St. Olavs Hospital, oppsummerte læringspunktene slik: Du må begynne med en klar visjon der inkluderende design er en del av fundamentet helt fra starten av. Deretter må inkluderende design forankres gjennom hele prosjektet. Dette er en del av planleggingskriteriene, så sørg for å få på plass tydelige retningslinjer som du også innlemmer i avtaledokumentene. Brukere må delta helt fra start til mål, og alle i prosjektledelsen må forstå og bidra til inkluderende design. Følg nøye med på det som foregår på byggeplassen for å hindre avvik. For at prosessen skal være mest mulig sømløs, bør kunden ha egen kompetanse på inkluderende design samt gode rådgivere som forstår både kunden og prosjektet. Skaff deg oversikt og bidra til å drive prosjektet fremover ved å ha noen som kan ha oppsyn med hva prosjektteamet holder på med og følge opp ved behov. Dette kan for eksempel være brukerne. Sist, men ikke minst er det avgjørende med godt samarbeid, god kommunikasjon og solid lagånd på tvers av fagdisipliner, entreprenører, kunden og andre berørte.

OPPSUMMERING

Det å prioritere inkluderende design i alle stadier gjorde at det regionale helsetilbudet ble mer tilgjengelig for omgivelsene og et spennende sted i seg selv. Det snudde opp-ned på forestillingen om hva et sykehus kan være for en by. Både pasienter, pårørende, studenter og ansatte er veldig tilfredse med det ferdige komplekset, som har blitt et attraktivt samlingssted for både studenter og andre.

Prosjektet var innovativt i det at inkluderende design var integrert i landskapsplanleggingen gjennom hele prosessen. Landskapsarkitektene var svært nøye med å få en forståelse av omgivelsene fra pasientenes perspektiv.

Hver sengepost er bygd som et nav med åtte enerom innen rask rekkevidde fra en åpen og tilgjengelig medarbeiderstasjon. I alle sentrene ligger sengeplassene i de øvre etasjene, der man har god utsikt til naturen utenfor. Konseptet er en kombinasjon av arkitektoniske og organisatoriske hensyn og gir dessuten økt trygghet for både pasienter og ansatte, i tillegg til at pasientene sover bedre og de ansatte har mer oversikt. Enerommene for pasienter satte en ny standard for norske sykehus.

Noe av det viktigste prosjektteamet lærte av brukerinvolveringen og den evidensbaserte designforskningen kan oppsummeres slik: «Ikke skrem eller stress pasientene, men skap omgivelser som føles hverdagslige og trygge». Dette gjorde at det ble benyttet naturlige designelementer og materialer som
tre, dagslyskanaler og gjennomsiktige overflater for å gjøre atmosfæren lun og innbydende. Kunstprogrammet består av 2350 verk som skal bidra til et best mulig miljø og en god opplevelse for både pasienter og ansatte. Det ble også utarbeidet retningslinjer for valg av kunst som skulle fremme tilfriskning og velvære. Bruken av inkluderende design har gitt svært mange uventede fordeler, både kvantitative, som kostnadsbesparelser og effektiviseringsgevinster, og kvalitative, som økt sikkerhet og bedre søvn. Det jobbes fremdeles med å dokumentere og formidle disse effektene til bruk i andre, nye sykehusprosjekter. Trass i fordelene, ligger kostnaden per seng på gjennomsnittet for norske sykehus.

Det komplekse prosjektet besto av flere underprosjekter med ulike og nøye planlagte byggefaser og omfattet mange fagdisipliner innenfor design og arkitektur. I tillegg kom bidragsytere fra andre fagfelter, som:

1. byutvikling og landskapsarkitektur
2. helsefremmende arkitektur (seks enheter/klinikker)
3. brukerfokusert design (interiørdesign, grafisk design, tjenestedesign)
4. orientering
5. logistikk og systemorientert design
6. brukerfokusert kunst (program)
7. sensorisk design og nevro-fenomenologi

Det nye sykehuset åpnet i 2010 og har både vunnet flere priser og høstet internasjonal anerkjennelse.