Fukuoka undergrunnsbane

UTFORDRING

Nanakuma-linjen, som forbinder Fukuoka sentrum med forstedene i sørvest, hadde et begrenset byggebudsjett. Dette gjorde at man måtte bygge smalere tunneler og mindre togvogner. Hvordan klarte man å designe et komplekst undergrunnssystem på begrenset plass, men likevel ende opp med et system som er enklere og bedre å bruke for et mangfold av mennesker?

ELITEBRUKERE

For å sikre at det nye transportsystemet skulle være enklere å bruke for alle, ble passasjerer med mange ulike behov involvert gjennom utviklingsprosessen. Passasjerer som syntes det var vanskelig å reise med eksisterende kollektivtransport, ble valgt som elitebrukere. Disse ble delt inn i to hovedgrupper:

• Personer med nedsatt bevegelsesevne:
  gravide, foreldre med barn, rullestolbrukere, personer med andre fysiske utfordringer og passasjerer med tung bagasje.
• Personer med dårligere forutsetninger for å skaffe seg informasjon:
  besøkende som ikke snakker japansk, personer med nedsatt syn, hørsel eller nedsatte kognitive evner, eldre og barn.

METODER

Elitebrukerne ble involvert tidlig i prosjektet og var delaktige gjennom hele designprosessen. Designerne mente at dette var avgjørende for prosessen og de viktigste beslutningene som skulle tas.

Det ble utført detaljert brukerinvolvering av elitebrukerne i hver fase av prosjektet. Følgende designverktøy ble brukt:

1. Spørreskjema: En stor gruppe brukere ble intervjuet, noe som ga designerne en tidlig forståelse av brukernes behov.
2. Kontrollert observasjon med intervjuer: Elitebrukerne ble bedt om å reise med undergrunnsbanen. Eventuelle vanskeligheter ble observert og loggført, og brukerne ble intervjuet på stedet. Det ble brukt videokameraer til å dokumentere prosessen.
3. Evaluering: Elitebrukerne ble bedt om å gi tilbakemeldinger etter hvert som designene ble utformet.

INNSIKT

Undersøkelsene ga verdifull innsikt og avdekket hva som kunne gjøres bedre. Nedenfor kan du se noen eksempler:

Rullestolbrukere: greide ikke å ta seg frem der det var nivåforskjeller. De trengte mer plass til å bevege seg og skifte retning. De nådde ikke frem til heisknapper eller taster på billettmaskiner.

«Informasjonen står for høyt oppe til at jeg kan lese den.»

Eldre: klarte ikke å gå raskt eller langt. Trengte hvilesteder. Kunne ikke lese liten skrift og likte ikke forvirrende informasjon. Trengte mer tid på å orientere seg.

«Jeg må ha mer tid på meg når jeg går.»

Gravide: hadde vanskelig for å bevege seg og oppfatte nivåforskjeller eller uregelmessigheter.

Utenlandske besøkende: forsto ikke japanernes væremåte eller bevegelsesmønstre på offentlige steder. Denne gruppen forsto stort sett ikke informasjon på japansk.

DESIGNPROSESSEN

Designmålene var å skape et miljø med gode bevegelsesmuligheter og færre barrierer, samt gi informasjon som alle kan forstå. Mange av prosjektmedarbeiderne jobbet med å løse problemer med stasjoner, vogner og informasjonssystemer. Det ble utarbeidet retningslinjer for å få teamet til å bruke inkluderende design i alle stadier.

Sentralt i designprosessen var:

• Design policy
• Konseptformulering
• Arkitektur
• Skiltdesign
• Grunnleggende design av en standardstasjon og vognparkering
• Vogndesign og utstyr til drift av stasjonene
• Reklame og PR
• Iverksetting og byggeledelse

RESULTAT

Designløsningene ble fokusert til seks hovedområder. Under hver av dem står enkelte av forbedringene nevnt:

1. Universelle bevegelseslinjer
   Stasjonene ble utformet slik at passasjerene kan bevege seg fritt gjennom dem via den korteste ruten. Alle inn- og utganger har en heis eller rulletrapp, og vognene er utformet slik at rullestolbrukere kan stoppe ved heisen. Det er minimal nivåforskjell og bare en liten åpning mellom plattformen og vognen. Vognene er tryggere å komme seg inn og ut av enn andre transportmidler.
2. Allmenne fasiliteter
   Billettmaskinene er montert lavere enn vanlig slik at både rullestolbrukere og stående kan bruke dem. I tillegg er de vinklet oppover for lettere tilgang. Blinde og svaksynte kan bruke den magnetiske tuppen på mobilitetsstokken til å tilkalle heisen og åpne heisdørene automatisk. Trappetrinnene har sterke farger ytterst slik at de blir lettere å se.
3. Allmenne gangveier
   En rekke designelementer sørger for at man ikke legger like godt merke til at det er trangt på undergrunnen og gjør stasjonene lysere og hyggeligere. Det er brukt store atrier og gjennomsiktige materialer for å slippe inn mest mulig dagslys og skape en illusjon av større plass.
4. Visuell informasjon
   For at passasjerene skal kunne skille Nanakuma-linjen fra andre linjer, er det brukt grønn farge på alt fra inngangspartier til billettmaskiner og toalettvegger.
5. Stasjonsunik informasjon
   Hver stasjon har sin egen farge og sine egne veggmaterialer og symboler, slik at det skal være lettere for barn og passasjerer som ikke snakker japansk å skille mellom stasjonene. Symbolene er gjerne dyr, planter eller hverdagsgjenstander som alle kjenner igjen.
6. Allmenn skilting
   Barn og rullestolbrukere har en lavere siktlinje enn stående og voksne, og derfor er skiltene plassert i mellomhøyde mellom de to. Personer med nedsatt syn får informasjon fra lydskilt i stedet for fra blindeskrift, som kan være vanskelig å gjenkjenne.

Denne svært brukerfokuserte tilnærmingen gjorde at designerne kunne jobbe med innovasjon på en svært kostnadseffektiv og kreativ måte. Nanakuma-linjen har vakt oppmerksomhet over hele verden og vunnet flere priser for inkluderende design. Den er nå i daglig bruk i Fukuoka.