– Flere arbeidsplasser redder ikke bygda

Denne kronikken ble publisert i Aftenposten, 31. oktober 2021.

Tidligere i år ble det lagt frem flere rapporter og strategier som tegner et dystert bilde av Distrikts-Norge. Utredningen «Det handler om Norge» (NOU 2020:15) ble ledet av Victor Norman. Den sier at hvis vi ikke gjør noe de neste 10–20 årene, vil Norge slik vi kjenner det, ikke lenger være der.

Det er ikke bare avgjørende for dem som bor der, men også for dem som av ulike grunner er opptatt av bosetting i hele landet. Ikke minst er det dramatisk for den fremtidige verdiskapingen i Norge.

Hvem er de nye arbeidstakerne?

Det meste av næringslivet i Norge har sitt utspring i Distrikts-Norge. Det er bygget på lokale fortrinn, kompetanse og stå-på-vilje. Utbygging av kraftindustri, oppdrettsnæring og møbelindustri er alle eksempler på dette.

Disse næringene står nå overfor store omstillinger og skal videreutvikles for fremtiden. I tillegg kommer nå også den grønne industrien for fullt, og Distrikts-Norge er åsted for mye av denne.

Suldal er en kommune med 3811 innbyggere. Der har man brukt kompetanse fra utbygging av kraftindustri til å lage et av landets største pukkverk, som eksporterer stein til hele Europa. Nå planlegges det enda et nytt industrieventyr. Man skal bruke det enorme steinbruddet til å bygge vindmøller. Dette skal kunne skape 7600 nye arbeidsplasser, altså en tredobling av dagens innbyggertall.

Under kraftutbyggingen i Suldal på 80-tallet ble det planlagt nye boligfelt, frivillige organisasjoner ble stiftet, og lokalsamfunn ble skapt.

Når de nye arbeidstagerne nå kommer, hvor skal de bo? Hvem er de, og hva trenger de av sosial og teknisk infrastruktur?

Det virker som politikerne blir så blendet av håpet om nye innbyggere at de glemmer helt hva som skal få dem til å flytte dit. Og, ikke minst: hva som skal få dem til å bli.

Betydningen av stedsutvikling

Victor Norman påpeker nettopp at den store utfordringen i Distrikts-Norge ikke er mangel på arbeidsplasser, men mangel på folk – særlig dem med riktig kompetanse.

I Vestre Toten kommune ligger Raufoss, en liten by med 7700 innbyggere. Der er muligens de mest interessante arbeidsplassene i landet for fremtidens innbyggere.

Raufoss industripark har 125 år med innovasjon bak seg og er i dag verdensledende på robotisert og automatisert teknologi. Samtidig har de utfordringer med å tiltrekke seg nok lærlinger. Hvor mye utvikling vil skje på Raufoss de neste 125 årene, hvis ingen har lyst til å bo der?

Vi må fokusere mer på å skape de attraktive stedene. Likevel er hverken arkitektur eller stedsutvikling nevnt i Hurdalsplattformen med ett eneste ord. Heldigvis har vi fått en næringsminister som har skjønt verdien av å tenke ting i sammenheng.

Jan Christian Vestre (Ap) har vært daglig leder av møbelprodusenten Vestre. Når de nå bygger sin nye fabrikk i Magnor, tenker de ikke bare bærekraft og innovasjon i alle ledd, men også stedsutvikling. Fabrikken skal ikke bare være en attraktiv arbeidsplass og gi jobb til mange i distriktet. Den skal også være en attraksjon som gir noe mer tilbake til samfunnet på Magnor.

Vi skulle gjerne hatt flere næringslivsledere som bidro til samfunnsutvikling av både egoistiske og altruistiske hensyn. Men til syvende og sist er det kommunens ansvar å stille krav. Det er de som må klare å omsette næringslivets muligheter for profitt til lokalsamfunnets muligheter for utvikling.

Da trenger vi å øke kompetansen i Distrikts-Norge på hvordan vi kan få til mer helhetlig, bærekraftig og innovativ utvikling av stedene våre.

Vilje til innovasjon og nytenkning

Doga lanserte i høst Gnist, et innovasjonsprogram for steds- og næringsutvikling. Over 125 kommuner meldte seg på for å lære mer. Noen av disse vil gå videre til å utvikle løsninger på sine utfordringer sammen med designere og arkitekter.

Gjennom programmet har vi til nå jobbet med alt fra å løse mobilitetsutfordringer i hyttekommunen Krødsherad, skape nye møteplasser som kobler ungdom og hjørnesteinsbedrifter i Lund, og fysiske og digitale moduler for kompetanse og samhandling i Lebesby.

Interessen og resultatene vitner om et enormt behov for nye verktøy for å løse komplekse samfunnsutfordringer. Det vitner også om et enormt potensial og en vilje til innovasjon og nytenkning i Distrikts-Norge.

Vi trenger også flere virkemidler som ser helheten, som går på tvers av kommunal tjeneste-, steds- og næringsutvikling, og som ikke minst fremmer samarbeid på tvers.

Det er et paradoks at alle snakker om samarbeid, men når det kommer til å søke om finansiering til prosjekter som går på tvers av sektorer, må prosjektene deles opp igjen for å møte kriteriene til stadig mer spissede utlysninger.

Fylkeskommunene, hvis rolle er å se regional utvikling i en sammenheng, har også fått kuttet sine frie midler til samfunnsinnovasjon. Det henger ikke på greip med at de samtidig er tiltenkt en styrket rolle inn i samfunnsutviklingen.

Løs de riktige utfordringene

Til revidert statsbudsjett har den nye kommunal- og distriktsministeren Bjørn Arild Gram (Sp) en gyllen mulighet til å få satt innovativ og helhetlig stedsutvikling på agendaen.

Gram bør allokere frie midler til nytenkning rundt stedsutvikling i distriktet, og la kommunene selv finne ut hvor skoen trykker. Men gjerne i samarbeid med regionale og nasjonale myndigheter som kan løfte blikket, veilede og tilføre ny kompetanse og inspirasjon. Utnytt de ulike oppdragene, kompetansen og erfaringen som ligger i regjeringsapparatet, og etabler ordninger som går på tvers av departementer.

Ikke minst, ha fokus på å løse de riktige utfordringene. La ikke utflytting av statlige arbeidsplasser bli hovedoppgaven. Heller ikke å skape nye grønne arbeidsplasser alene. Det hjelper ingen å ha arbeidsplasser i distriktet hvis ikke de som har riktig kompetanse, vil flytte på seg.

Ønsker man reell utvikling av distriktet, må man ha flere tanker i hodet samtidig.