I paneldebatten «Takk for tilliten» på DOGA-dagen 2020 ledet DOGAs Benedicte Sunde en samtale mellom kunstner Lars Ø. Ramberg, arkitekt Siv Helene Stangeland fra Helen & Hard og forretningsutvikler Leo Sande Gasnier fra Altinn. Temaet for samtalen var hvordan design, arkitektur og kunst kan brukes i byutvikling.
Se alle videoene fra DOGA-dagen her.
Tvil som strategi
Først ute var Lars Ø Ramberg som tok utgangspunkt i prosjektet Zweifel, der han i 2005 monterte det tyske ordet for tvil (Zweifel) i over åtte meter høye bokstaver på taket av Palast der Republik i Berlin. Bakteppet var at bygget, som var det tidligere hovedsetet for DDR-regimet, hadde stått tomt siden murens fall i 1989, og folk var delte i sitt syn på hva som burde skje med det. Noen ville rive og andre ville bevare, en prosess vi kjenner igjen fra vår egen debatt rundt Y-blokka.
Rambergs prosjekt, som ble kalt Palast der Zweifel (tvilens palass), var både en kommentar til den tyske debatten om hva som burde skje med bygget, og en hyllest til tvilen som kreativ kraft. Ifølge Ramberg er tvil noe positivt fordi den tvinger frem en balansert fremstilling av virkeligheten. Tvilen er også en forutsetning for gode ideer, siden det å tvile egentlig er å lete etter sannheten.
Ramberg mente at det å se på kunstnere som utsmykkere er en feilslutning, siden kunstnerens fremste rolle er som bærer av kritisk tenkning. Denne egenskapen blir sjelden anerkjent, men er veldig verdifull i enhver utviklingsprosess.
AI står egentlig for Artistic Intelligence!
Zombieurbanisme skaper tillitsbrudd
Samtaleleder Benedicte Sunde plukket opp tråden med en referanse til professor Jonny Aspens uttrykk «zombieurbanisme» om Barcode-utbyggingen. Med dette begrepet kritiserte han byutviklerne for å føre folk bak lyset med flotte tegninger fulle av liv og røre, men hvor det ferdige resultatet er dødt byliv. Hun utfordret arkitekt Siv Helene Stangeland fra Helen & Hard på hvordan man kan designe for tillit i urbane miljøer.
Ifølge Stangeland, så henger manglende tillit til utbygginger som Barcode sammen med at mennesker har en sensibilitet mot «uærlighet» – at vi aner at det er et slags kontraktsbrudd som ligger til grunn for store utbygginger. Vi kjenner intuitivt at slike store utbygginger ikke er laget for oss mennesker, men at andre motiver, som profitt og kostnadseffektivitet, ligger til grunn. Da blir det en form for tillitsbrudd for folk, som vender prosjektet ryggen.
Spørsmålet blir da hvordan arkitekter kan få mer «menneskelighet» inn i slike byggeprosesser, og Stangeland mente nøkkelen lå i mer og bedre brukerinvolvering, men at man da måtte få et tydeligere mandat fra både utviklere og byggherrer til å gjennomføre slike prosesser.
Brukermedvirkning kan være så mangt. Det er komplekst for brukere å forholde seg til store byutviklingsprosjekter. Vi blir selv lurt av de illustrasjonene og de digitale mediene vi kommuniserer i. Det er lett å miste forholdet til det taktile, det sanselige, mangfoldet, det vi har lyst til å oppleve når vi går i byene.
Vi arkitekter har en mulighet til å lage arkitektoniske prosjekter som tåler å bli justert på veien, og som skal bli justert på veien, og som skal være i interaksjon med interessegrupper, brukere, og alle de som mener noe. Og vi må ville det. Men da trenger vi andre aktører som sier at det skal til. For det er ingen utviklere som ønsker den friksjonen, og den tvilen og de humpete prosessene som det óg gir.
Foto: Sverre Jarild
Foto: Sverre Jarild
Tilliten ligger i metasystemet
Arkitektur er ikke bare bygninger og byutvikling. Datasystemer er også en form for arkitektur, og i så måte er Altinn en svært relevant case. Leo Sande Gasnier kaller seg selv funksjonell arkitekt, en sosial entreprenør i forvaltningen, og mente at tilliten i et system som Altinn ikke ligger i systemet i seg selv, men i systemet som skapte det: den norske rettsstaten. En annen ting som er verdt å tenke på, er at det vi gjør digitalt, påvirker oss sosialt i alt fra hvordan vi omgås og relaterer til hverandre. Det innebærer at etikken og moralen vår også utfordres i digitale tjenester, ikke minst når det gjelder tjenester fra utenlandske aktører, som ofte har andre verdier og regler enn våre. Derfor er det viktig med en offentlig samtale om disse tingene – hvordan skal vi hegne om og videreføre «våre» verdier også i den digitale verden?
Løsningen for å få dette på dagsordenen er, ifølge Gasnier, mer tverrfaglighet i prosessene. Han berømmet DOGA for å sette sammen et panel bestående av en kunstner, en arkitekt og en med IT-bakgrunn for å besvare et spørsmål. Denne formen for faglig felleskap, der tro og tvil har like stor plass, er en god metode for å skape gode, tillitsbaserte løsninger for Norge, både når det gjelder digitale løsninger og bygninger.
Vi trenger en offentlig samtale om verdier. Hva er de, hva skal vi beholde, og hva skal vi føre videre?
