Målgruppe
Nettseminarene er relevante for deg som jobber i eller i tilknytning til kommuner: Folkevalgte, frivillige, ildsjeler, ansatte i kommunen, privat sektor eller en ideell organisasjon.
Dette lærer du
Gjennom fem nettseminarer vil du lære mer om stedsutvikling, innovasjon, hvordan dere i kommunen kan jobbe sammen på nye måter og med nye folk – og hvorfor det lønner seg.
- Det starter med en utfordring: Lær om hvordan designdrevet innovasjon hjelper dere i gang med innovasjonsarbeidet.
- Lokale løsninger med lokal kvalitet: Lær om hvordan arkitektens verktøykasse kan brukes i lokalsamfunnsutvikling.
- Folk skal med! Lær om verktøy for medvirkning som involverer riktige grupper til riktig tid.
- Bygg allianser: Lær om hvordan du kan gjenkjenne nyttige samarbeidspartnere, spille hverandre gode og bygge allianser for å få ting til å skje
- Lokalsamfunnsbygging som medisin: Lær om hvordan dere kan bruke historiefortelling, visualisering og testing til å utforske nye løsninger, skape engasjement og få flere med på å utvikle gode lokalsamfunn
1. Det starter med en utfordring
Norske kommuner bugner over av strukturelle og stedlige utfordringer, men forstår vi egentlig utfordringene og problemene vi prøver å løse?
Lokalt utviklingsarbeid starter med en utfordring, og dere kommer lengst når dere forstår den før dere prøver å løse den. I dette nettseminaret ser du hvordan designdrevet innovasjon gir en systematisk måte å starte på, hva kommunen må være forberedt på i en slik prosess, og hvordan Nore og Uvdal kommune jobbet med kvinneunderskudd.
Du vil høre innlegg fra
- Kaia Ingelill Mårtensen Aune, arkitekt og rådgiver i DOGA
- Vilde Ulset, designer og byplanlegger, DOGA
- Glenn Sæstad, partner og strategisk designer, Lokalt byrå
- Målfrid Toeneiet, Nore og Uvdal kommune
- Ida Skogstad og Betsey-Marie Eskeland, arkitekter i PIR2
Se nettseminaret "Det starter med en utfordring!". Lengde: 1 time og 7 minutter.
Læringspunkter fra del 1:
- Forstå utfordringen før du leter etter løsninger. Bruk tid på å undersøke hva som egentlig er problemet, og hvilke underliggende årsaker som ligger bak. Det som først ser ut som én utfordring, kan vise seg å handle om noe helt annet.
- Involver innbyggerne for å få bedre innsikt. Lokalsamfunn består av mennesker med ulike behov, erfaringer og perspektiver. Gjennom intervjuer, samtaler og andre former for medvirkning kan kommunen få fram kunnskap som tradisjonelle analyser ikke fanger opp.
- Test ideer i liten skala, og lær underveis. Designdrevet innovasjon gir en systematisk måte å utvikle, prøve ut og forbedre løsninger på. Tidlig testing gjør det mulig å oppdage feil, justere kursen og redusere risikoen før kommunen investerer store ressurser.
- Vær forberedt på at innovasjon krever tid, samarbeid og vilje til å tåle usikkerhet. Kommunen må sette av tid, involvere folk på tvers av fagområder og være åpen for at både problemforståelsen og løsningene kan endre seg underveis. God kommunikasjon og forankring er avgjørende for å lykkes.
- Gjør innsikt om til handling, og sørg for varig endring. Erfaringene fra Nore og Uvdal viser hvordan grundig innsiktsarbeid kan avdekke nye sider ved en utfordring. Kommunens kvinneunderskudd handlet også om sosiale normer, møteplasser og muligheten til å være annerledes. Ved å følge opp med konkrete tiltak, politisk forankring og langsiktig arbeid har kommunen omsatt innsikten til utvikling.
Kaia Ingelill Mårtenssen Aune:
Velkommen hit til Drammen Kulturhus, til alle dere som sitter her i salen. Og velkommen også til alle dere som følger oss der hjemmefra, enten det er hjemme på sofaen eller på kontoret. Når vi jobber med lokalsamfunnsutvikling, enten det er i kommunen eller gjennom frivilligheter eller i næringslivet, så starter vi jo veldig ofte på samme sted. Det starter med en utfordring. Enten den er stor eller liten, så er det en masse utfordringer som påvirker stedene der vi jobber. Det her er det første seminaret i en rekke seminarer i det vi kaller for Gnist kompetanse som vi skal holde nå høsten 2026. Nå er vi i Drammen og videre derfra skal vi til Molde, Tromsø, Stjørdal og Bodø. Og enten dere følger oss hjemmefra eller kommer dit, så skal dere få verktøy gjennom dette seminaret: En liten kikk i verktøykassa til arkitektur og designfagene som jobber med lokalsamfunnsutvikling. En liten introduksjon til tema som passer for de aller fleste. Jeg heter Kaja Ingelill Mortensson Aune. Jeg er arkitekt. Jeg jobber i DOGA som rådgiver for arkitektur, by- og stedsutvikling. Og jeg jobber spesielt med DOGA sitt Gnist-program som jeg snart kommer nærmere inn på. Det er sikkert noen av dere som har et forhold til DOGA allerede og vet hva vi jobber med. Men til de som ikke vet hvem vi er, så står DOGA altså for design og arkitektur Norge. Vi er en privat stiftelse og et kompetansesenter som jobber med design og arkitekturfag for å skape bærekraftig verdiskapning og samfunnsutvikling. Og i Doga så jobber vi også med Gnist-programmet for innovative lokalsamfunn. I Gnist-programmet får kommuner fra hele landet mulighet til å søke til oss, bli en Gnist-kommune og så få kompetanse fra arkitektur og designfagene for å jobbe med sine stedelige utfordringer. Man søker altså med en spesifikk utfordring og så prøve å løse den. Men målet med Gnist-programmet er større enn det. Det handler om å skape endringskapasitet i kommunene. Det vil si at man lærer kanskje å løse den ene utfordringen, men mest alt så får man kompetanse nok til å kunne løse utfordringer igjen og igjen senere på en ny måte. Så Gnist kompetanse, det er som sagt en introduksjon til måten vi jobber på i Gnist, men den passer uansett om du skal søke om å bli Gnist-kommune eller om du bare jobber med lokalsamfunnsutvikling på andre måter. Enten det er i kommunen som ildsjel, i næringslivet eller frivilligheten på andre måter. Så i dag skal vi som sagt starte der det ofte starter: Med utfordringer. Vi skal først snakke litt sammen om bærekraftige lokalsamfunn for å sette settingen for der vi jobber. Så skal vi høre om designdreven innovasjon som prosess og metode for å angripe disse utfordringene. Vi skal høre litt om det å være forberedt på å stå i en innovasjonsprosess og hva som kreves av av de som jobber i i kommuner. For å gjøre det så skal vi få et eksempel fra Nore og Uvdal kommune som jobbet med kvinnekraft for noen år siden i sitt Gnist-prosjekt. Og så skal vi også høre mer om verktøyene som arkitekter og designere har for å angripe den type utfordringer. I både Gnist og i DOGA generelt, for ikke å snakke om i alle landets kommuner, så snakker vi mye om lokalsamfunnet. Men hva er det vi egentlig mener når vi snakker om et lokalsamfunn? Det tenkte jeg vi skulle begynne med først for å ha den samme forståelsen fra start, for dette er et ord man sikkert kan telle hvor mange ganger vi kommer til å si i dag Lokalsamfunnet, det er jo et sted. Det har en geografi. Det består av naturgitte forutsetninger. Om det har fjell og fjord, om det er klima, er det mørketid. Det har naturlige forutsetninger også med dyreliv. Ja det stedet som er der. Det er også det stedet vi har bygd. Det er infrastruktur som veier og broer og bygninger som vi har plassert utover landskap vi har designet. Men i tillegg til det så er det menneskene som bor og jobber og besøker det her stedet. Og det er jo både privatpersoner som lever sine liv på et sted. Det er bedrifter, næring, frivillighet som virker der. Og det er kommunen som mange er kjent med og alle de systemene kommunen forvalter. Alle disse ulike elementene som utgjør et lokalsamfunn, de er koblet sammen. Noen av de koblingene er robuste og gode. Det er folk som samarbeider mye, har en felles forståelse av hva de jobber mot og hva de holder på med. Og så er det andre som er fullstendig uenige der de koblingen bare er friksjon og vanskeligheter. Men sammen så utgjør de et slags økosystem sammen. Og det er det vi snakket om når vi snakker om lokalsamfunnet. Det er alle de her elementene, naturgitte, geografiske og mellommenneskelige. Og det er hvordan de fungerer sammen. Et lokalsamfunn finnes også i ulike skalaer. Det kan være akkurat gatehjørnet eller kvartalet der du bor eller jobber. Det kan være en bydel eller et tettsted. Det kan og være en hel kommune eller en hel region. Alle disse ulike skalaene har disse elementene som samvirker for å utgjøre et lokalsamfunn. Og problemet som ofte oppstår når de her utfordringene møter oss i et lokalsamfunn er jo at alle disse elementene har sin oppfatning av hva den utfordringen er og hva vi skal gjøre med det. som vi drar i ulike retninger. Men for at vi skal løse de utfordringen på en bærekraftig måte, så er vi nødt til å enes om retninger for å lande både økonomiske, biologiske og sosialt bærekraftige prosjekter sammen som drar lokalsamfunnet i den retningen vi har lyst til. De komplekse utfordringene som møter lokalsamfunnet blir nettopp komplekst fordi lokalsamfunnet er komplekst. Vi forstår de på så ulik måte og vi kan bli så uenige om hvordan vi skal løse de. Og de utfordringene de er vi godt kjent med for alle dere som jobber i kommuner, men også ellers. Det er eldrebølge, det er sentrumsdød, det er kanskje at en vei flyttes eller at et hus skal rives. Kanskje klarer vi ikke å ta vare på kulturarven våres på måten vi ønsker. Det er det vell av sånne ulike utfordringer. Noen av dem er kjempelokale og noen av dem er store og altovergripende som klimaendringer for eksempel. Alt det her er utfordringer som landet lokalt på et sted i lokalsamfunnene våres. Så for at vi skal oppnå et bærekraftig lokalsamfunn så er vi jo nødt til å finne mer ut av disse utfordringene. Vi er nødt til å vite hva de består av og bli enige om retningen. Og en av utfordringene med det er jo at ingen av oss egentlig eier de utfordringene. Det finnes ikke en enkelt person eller organisasjon eller struktur eller plan som alene eier den eller kan løse den. Det er vi nødt til å gjøre sammen. Og det gjør det overveldende og vanskelig å jobbe med. Så i dag så skal vi snakke litt om hvor vi skal starte, hvor vi kan starte og dere skal få med dere noen verktøy for å gjøre nettopp: Å kjenne sitt lokalsamfunn og ta innover seg de perspektivene som bor i det lokalsamfunnet og kjenne utfordringen bedre. I starten av september så holdt det og en kommunekonferanse i Trondheim der kommuner fra hele landet samlet seg med nettopp det målet her og prøve å finne nye måter å løse de utfordringene de står ovenfor. Og da spurte vi dem, hva er den største utfordringen i ditt lokalsamfunn? Og vi skal se et lite videoklipp nå av hva de svarte. Så hvor skal vi starte? Det er spørsmålet nå. Nå skal vi høre fra Vilde Ulset som er designer og byplanlegger. Og hun skal snakke litt om hvordan vi kan jobbe systematisk med de her komplekse utfordringene. Gi oss en måte å starte på ved bruk av designdreven innovasjon. Vær så god, Vilde.
Vilde Ulset:
Takk! Det er helt sant at jeg både er byplanlegger og designer. Jeg var byplanlegger først, og når jeg jobbet som planlegger så følte jeg ofte at vi var kjempegode på medvirkningsprosesser. Vi var kjempegode på å identifisere utfordringene og finne ut hva problemene var. De var til og med gode på å på en måte foreslå løsninger som kunne gjøre ting bedre. Og dette skrev vi ofte inn i store rapporter som ble lagt rett ned i skuffen. Så når jeg begynte å studere design etterpå så var liksom det designet virkelig ga meg var følelsen av å få en forlenget arm. Plutselig så hadde jeg en metode og verktøy å jobbe etter som gjorde at jeg og de jeg samarbeidet med fikk iverksatt og muliggjort disse løsningene. Så for meg så er det virkelig grunnen til at vi skal bruke designdrevet innovasjon for å jobbe med stedsutvikling: Et sted å komme i gang. Og det er en systematisk prosess som gjør det lettere å både teste seg fram til hva de beste løsningene, men også hvem de gode samarbeidspartnerne er. I dag skal jeg snakke om hva hva vi mener når vi sier design. Hva er designdrevet innovasjon? Hva er denne prosessen? Så skal jeg snakke litt om hvordan man jobber med designdrevet innovasjon i stedsutviklingsprosesser spesielt. Og også litt om hvordan det føles. Hva er det egentlig? Hvordan føles det å stå i en sånn prosess? Og så helt til slutt så har jeg to tips og en oppfordring til dere som forhåpentligvis skal begynne å jobbe på denne måten veldig snart. Så hva er design? Vi sier ofte at det handler om å stå lenge i den tidlige fasen. Vi som mennesker er trent opp til å være effektive. Så hvis vi får en idé så tenker vi at det beste er antageligvis å bare kjøre rett på og implementere den raskt sånn at vi klarer å være effektive. Men det er en stor risiko ved å gjøre det fordi man kan ende opp med å satse mye på feil løsning. Så når vi sier den tidlige fasen så mener vi at vi bruker ganske lang tid på å finne ut hva som er riktig problem å løse før vi finner riktig måte å løse det problemet på. Og det gjør vi ved snakke med de som "eier" problemet, de som har behovene vi prøver å gjøre noe med. Så mennesker, brukere, innbyggere, frivillige aktiviteter, næringsutviklere: De som har problemet. Vi bruker vi mye tid på å snakke med og forstå for å finne ut hva behovet er, om det er et behov og i det hele tatt. Så når vi sier design så sier vi – eller vi er enige om at det er løsninger, det er produkter, det er tjenester, det er samhandlingsmodeller, systemer. Og dette er ting som ikke åpenlyst har noe med hverandre å gjøre, men det de har til felles er måten de har blitt utviklet på. Så når vi i DOGA snakker om design så sier vi at det er metoder, prosesser og verktøy som designere bruker som andre også har kan ha nytte av å lære noe av. Og vi vet at det virker. Vi vet at designdrevet innovasjon skaper bedre løsninger både for mennesker og samfunn. Det ene eksempelet her er en samhandlingsmodell fra Kristiansund sykehus hvor apoteket, sykehuset og hjemmetjenesten klarte å å samarbeide om å tilby intravenøs antibiotika til pasienter hjemme, istedenfor at de måtte på sykehuset. Og ved å klare å samarbeide om dette, ved å klare å implementere denne løsningen, så sparte de det første halve året 400 døgn på sykehuset. Så det lønner seg! Litt mer om design som metode. Det handler om å sette bruker i sentrum. De som skal ta i bruk løsninger vi lager er både med på å fortelle hva behovet er, men også med i utviklingen av løsningene som vi utvikler. Og så handler det om å jobbe i læringsløyfer. Det handler om å jobbe iterativt. Man bruker god tid på å forstå hva som er problemet. Så utvikler man løsninger som man da tester for å lære om de fungerer eller ikke, slik at man kan gå tilbake og justere løsningen basert på tilbakemeldingene man har fått. Og så handler det alltid om tverrfaglig samarbeid. Så de som skal være med å eie løsninger og implementere den til slutt må også være med i utviklingen den. Og på den måten skaper man både bedre forankring, men man sikrer også at man har den kunnskapen eller de fagområdene som trengs for å få disse løsningene til å bli effektive. Litt om design som prosess. Her er det framstilt i en i en figur som ser ganske enkel ut. Det ser ut som det går fra A til B. Og hvis vi bare gjennomfører disse stegene så er vi ferdig. Det er en feil framstilling av denne prosessen. Det føles ofte knotete og det føles ofte tungt og man tar ofte mange runder gjennom disse læringsløyfene. Så kanskje en bedre måte å illustrere denne prosessen på er at, ja: Man jobber med å forstå, definere og utvikle, men mest av alt så jobber man med å justere og implementere ting gradvis og iterativt. Og det er det som er å jobbe i læringsløyfe Kanskje et mer realistisk bilde av hva en designprosess er. Det handler om å forstå. Forstå handler om å samle så mange ulike synspunkter og perspektiver som mulig. Man skal ikke være kritisk. Man skal være åpen og lyttende og skrive ned alt og fra så mange ulike innfallsvinkler som mulig. Og så definerer man og det å definere det er en systematisk måte å samle alle disse ulike perspektivene på til innsikter og på en måte statements, altså setninger som beskriver hva flere ulike perspektiver har sagt, slik at man lettere kan si seg enig i at dette er problemene. Det er mange som synes det er irriterende når designere kommer med post-it lapper og vil at folk skal skrive på de og fylle de inn og bare de fører jo aldri til noe. Men det at man bruker post-it lapper del av dette arbeidet. Fordi vi som designere er opptatt av å få alles innspill ved siden av hverandre. Så når man skriver anonymiserte notater på post-itlapper betyr det at det en 9 år gammel jente sier, er like viktig som ordføreren sitt synspunkt på saken. Og på den måten kan man sammenstille innsiktene riktig. Disse innspillene presenterer man jo ofte tilbake til alle som har vært involvert underveis. Så det er ikke sånn nå sier nå har jeg definert hva du tenker, men det er en måte å få til enighet på i samarbeid eller i fellesskap med de som er involvert i prosjektet. Og så utvikler man, det handler om å gi en idé form. Ofte så er det best hvis man gjør dette i papp eller på enkle tegninger, fordi det handler ikke om å lage en perfekt løsning. Det handler om å lage noe man kan få tilbakemeldinger og synspunkter på, slik at man kan lære å justere og finne energi og på den måten finne ut hva som kan få dette videre. Og så når man skal levere så handler det om å teste løsningene. Og her handler det om å teste for å lære. Og det er ikke alltid man lærer det man trodde man skulle lære når man går inn. Dette er et eksempel med noen såpebobler som en bydel i Oslo kommune plasserte ut på helsestasjonen. De hadde lyst til å komme i kontakt med foreldre for å kunne gi bedre informasjon om barnehagetilbudet i bydelen. Jeg tror ikke de fikk så mye kontakt med foreldre gjennom den QR-koden som var på de såpeboblene, men det de virkelig lærte, som de har fortalt etterpå, er: Plutselig fikk vi en måte å samarbeide med helsestasjonen på som har vært kjempevanskelig tidligere. Så det å lage fysiske ting som man plasserer ut, plutselig klarte de å ha en samtale om hva de virkelige problemene var. Og det er også det som er det viktige når man jobber med design i stedetsutviklingsprosesser. Når man jobber på steder så er det det er gjerne relasjonelle ting man ønsker å lære, men det er veldig viktig å teste disse tingene fysisk fordi spesielt på steder og i det fysiske miljøet rundt oss så er det vanskelig å forestille seg på en måte hvordan et alternativ ville sette ut. Så er enda viktigere å teste disse fysiske strukturene. Man ønsker å skape opplevelser i det bygget eller i den gata som vil være tilnærmet det man planlegger for. Og så handler det om å fortelle historier for å få reaksjoner. Og det er ikke alltid de reaksjonene man får er positive, men det er jo også en positiv ting. For man lærer utrolig mye mer av noe som går feil enn noe som bare å det er riktig. Det kan vi være enige om. Og da er det enda lettere, [latter] enda viktigere å teste tidlig, slik at man kan endre tidlig før man har brukt masse penger på å investere i noe som viser seg å være feil. Og det bildet dere ser er fra Østervold kommune som var med på å utvikle DOGA sin håndbok som heter Hverdagsreisen som handler om å bruke designmetodikk for å bedre folkehelse ute i nærområdene våre. Hvordan kan vi endre fysiske nærområder? Og det de skulle her var å lage en snarvei, så folk ikke tok bilen de to minuttene det tok å kjøre fra sentrum til butikken, men heller gikk. Så la de ut denne lyslenken for å markere hvor denne snarveien skulle gå. Og så håpet de at det de skulle lære var nå begynner folk å gå enda mer. Men det var helt feil. De ble nedringt av ildsinte innbyggere. [Imiterer innbygger] "Det er ikke her, det er feil! Det er ikke her snarveien går! Dette går ikke!" Og så sa de, "Å, ok, det var interessant. Da får vi finne ut og lære hvor den riktige snarveien er." Og det som dette har ført til er ikke nødvendigvis at de fant riktig snarvei til slutt. Selv om jeg tror de testet en gang til. Jeg har sett bilder at de testet det med maling en gang til litt senere. Men det de lærte eller det Øyevold kommune nå er, det er at de er kjempeflinke på medvirkning fordi innbyggerne også lærte at kommunen er åpen for innspill. Så nå er det vanlig at hvis det er en innbygger som har et problem eller et initiativ og har noe de vil i gangsette, så tar de opp telefonen og ringer til administrasjonen og sier "dette vil vi gjøre" og administrasjonen kan si "Ja, god idé! La oss teste det!" Så den læringen og det å innta den rollen er jo mye mer verdifullt enn den ene snarveien som de skulle skape. Så to tips på veien til de som skal begynne å jobbe på denne måten. Det første er hvis man skal jobbe på nye måter, så må man også evaluere seg selv på nye måter. Jeg skal gi et eksempel etterpå hva jeg mener, men det handler om å gi seg selv tidligere seiere for å kunne si dette funker. Vi vi har lyst til å teste en gang til å kunne ta prosjektet videre. Det neste handler om å fortelle historien til så mange som mulig, for man vet aldri hvor de beste samarbeidspartnerne kommer fra. Derfor må man også snakke om prosjektene man holder på med og testene man gjør når man handler mat på butikken og treffer naboen sin. Å jeg trodde jeg hadde en slide her: Men vit hva man tester, vit hva man vil måle seg på for å kunne skape de historiene som drar folk med seg videre. Så hvorfor designdrevet innovasjon? Det gjør at prosesser blir gode, og ikke bare prosesser. Og det skjer naturlig ved at viktige stemmer blir hørt fordi man involverer så mange som mulig underveis. Du tar ned risiko, og kanskje ikke risiko er det viktigste: Man tar ned kostnader ved at man klarer å omforenes om ideen først før man bruker masse penger på å implementere løsningen. Og det gjør man gjennom å teste seg fram for å finne riktig løsning. Og så handler designdrevet innovasjon om å samle på å fortelle de gode historiene om hvordan en løsning har utviklet seg. Og disse løsningene, disse historiene er kjempeviktige å kunne fortelle tilbake og presentere tilbake. Og det gjør det også utrolig mye lettere å forankre hos de som skal bestemme om man får lov til å fortsette å teste løsninger og implementere disse ideene eller ikke. Og så har jeg lyst til å avslutte med et sitat. Fordi det er vi det er opp til oss å forme den fremtiden som vi ønsker oss. Det er alle oss som sitter her som er ansvarlig for at de stedene og det samfunnet vi har om 10 år blir det vi ønsker at skal være. Men for å gjøre det mulig så er vi nødt til å la folk få lov til å forestille seg en annen fremtid. Og det er vi nødt til å gjøre gjennom å teste den. Så designdrevet innovasjon er et kjempenyttig verktøy for nettopp å klare å lage alternative fremtider. Fordi ved å gjøre ting følbare tidlig, så kan vi bevise at noe som aldri har blitt gjort gjort før er mulig. Fordi hvis du ikke kan trykke på det, lukte det eller smake det, hvordan kan du da tro på det? Takk for meg. [Applaus] [Kaia Ingelill Mårtensson Aune] Nå skal vi se et opptak av Glenn Sæstad som er strategisk designer i Lokalt byrå. Lokalt byrå er et designbyrå som har jobbet med flere Gnist-prosjekter tidligere. Og Glenn snakker mye om erfaringen hans når de har møtt kommuner og hva det egentlig kreves av å stå i en sånn prosess som Vilde nå har beskrevet, og hvordan kan man forberede seg på innovasjon.
Glenn Sæstad:
Heisann. Jeg heter Glenn Sæstad og er partner og strategisk designer i Lokalt byrå. Innovasjon og samskaping det er jo sånn ordentlig buzz words om dagen og noe de fleste kommuner i hvert fall sier at de skal drive med. Det er jo vel og bra det. Men ofte så opplever vi som kommer inn og skulle hjelpe til med det her arbeidet, at kommuner kanskje ikke har tatt helt innover seg hva det egentlig vil si i praksis å jobbe på den måten. Jeg skal gå inn på en del ting som jeg tenker at det er viktig at kommuner og er forberedt på for å lykkes med innovasjonsarbeidet. Alt fra det å være villig til å sette av nok fokustid til det å være villig til å leke og prøve ting. Men å jobbe med innovasjon det er jo ikke alltid bare gøy heller. Det kan og kreve mye former av kommunikasjon og struktur, men og rot, kaos og kanskje til og med en dæsj tvil og konflikt underveis. Vi i Lokalt byrå tre designere som har spesialisert oss på å jobbe med innovasjon og samfunnsutvikling i små og mellomstore kommuner på tvers av hele landet. Vi samarbeider ofte med andre fagfolk og i Gnist-øyemed så har vi og hatt med oss forretningsutviklere fra Æra Strategic Innovation og samfunnsgeograf og urbanist Vigleik Winje. Lokalt byrå har vært med i to runder av Gnist: Først med kommunene Sogndal, Luster og Aurland i 2022, og Kragerø kommune i 2023. Foredraget er en lynsamling av refleksjoner og lærdommer fra disse to prosjektene. Og om du skulle lyst til å lære mer om hvert av de prosjektene, så ligger begge sluttrapportene ute på DOGAs nettsider om Gnist. Gnist-prosjektet med Sogndal, Luster og Aurland utforsker framtidens bygdeturisme og hvordan la innbyggerperspektivet ligger til grunn for reiselivsutvikling. Prosjektet hadde fokus på en bygd i hver kommune. Bygdene Underdal, Solvorn og Fjærland. Og dette her er fantastiske småsteder å besøke og bo, men i løpet av en kort turistsesong så mangedobler folketallet seg. Og besøk kan jo være veldig trivelig, men den trafikken av busser, bobiler og mennesker kan slite i stykker både infrastruktur, natur og velviljen til folket som bor der. Og i noen tilfeller uten å ha lagt igjen så veldig mye i det lokale næringslivet. Leveransen vår her var en portefølje med forslag for hvordan kommunene, lokalsamfunnet og næringslivet sammen kan ta bedre vare på og styrke bygdene. Noen av tiltakene gikk direkte på dette med transport og trafikkavikling som å la innbyggerne få reise billigere på turistferga som et kollektivtilbud i hverdagen. Andre tiltak handler mer om det å teste ut midlertidige tiltak med parkering, næring eller hvordan å ruste opp nærmiljøet sammen. Og etterpå jobbet vi som sagt med Kragerø og deres Gnist-utfordring. handler om at utviklingen av byen ofte stopper opp i poalisert krangel, spesielt rundt havnefronten i sentrum. Flere forsøk på dialog, arkitektkonkurranser og høringer har liksom alle stoppet opp igjen og igjen. Så slagordet for prosjektet det var å gå fra utbyggersstyrt til innbyggerstyrt byutvikling. Og for Kragerø så betyr det å gjøre kommunen i stand til å involvere innbyggerne på gode måter til rett tid i prosessen. Og ikke minst at den medvirkningen faktisk fører til bedre planer. Og i den innledende innsiktsfasen så kartla vi flere områder kommunen måtte jobbe med for å bli en innbyggerstyrt kommune. For eksempel det at den interne kompetansen og kulturen i kommunen sto ikke helt i stil til disse store ambisjonene om å innolvere hele lokalsamfunnet fra start. Dessuten så er mange innbyggere såpass oppgitt over tidligere skinnprosesser at det å investere tid og energi i enda en runde, det sitter ganske langt inne. Så selv om mange var enige at de trengte å drive by og samfunnsutvikling på en smidigere og mer involverende måte, så var det få som klarte å si noe om hva det egentlig ville bety praksis. Derfor la vi opp andre faser av prosjektet som en serie med ulike tester, eksperimenter og stunt for å gi både kommunens administrasjon, politikere og innbyggere noen felles erfaringer av ulike innovative måter å jobbe sammen på. Så fra januar til april så tester vi et åpent drop in innbyggerverksted over fire dager i et tomt lokale i sentrum. Her inviterte vi innbyggere og spesielt ungdom, eldre og sentrumsaktører til å snakke om utfordringer og muligheter. Samtidig samlet vi alt i fra kommunale ledere til bibliotekarer til en egen fagdag om medvirkning, hvor vi og sendte alle ut for å trene på musklene i å snakke med innbyggere om samfunnsutvikling. Videre fikk vi 30 seniorer til å gå på byromsaksjon for å protestere på stedene de ville gjøre noe med. Og så bygde vi en ny havnefront for Kragerø på to dager med 90 elever fra Kragerø videregående skole. Og fra disse aktivitetene så kom det mange fine innspill, men det viktigste var jo at folk på tvers av avdelinger og ledelser fikk noen sånn felles erfaringer og referanseringer for å snakke om hva betyr "en innbyggerstyrt kommune" i praksis. Det at vi fikk bygge på og ta av kommunens mest innbringende parkeringsplasser i to dager, det gjorde jo at både plan, park og vei, næring og kultur, alle hadde interesse i å forstå hva verden var det at dette her var. For vi så at i en presset kommunehverdag hvor mange oppgaver skal løses med for å få hender, så må de her ulike områdene jobbe på, samarbeide og løse oppgavene smartere og på bedre måter for å få dette her til. Så hva har vi lært fra to runder med Gnist? Hva er det lurt å være forberedt på? Det første er at man må være forberedt på å ta seg tid. Og jobbe på denne måten. Det krever at man dykker ned i materien. Hvem er det man må snakke med? Hva var det de egentlig sa? Hva betyr det for arbeidet vårt? Hvilke muligheter har vi? Hva slags verdi kan det gi oss? Hvordan kan vi egentlig teste det her ut? Og i begge prosjektene så har vi jobbet tett med kommunens prosjektgruppe gjennom regelmessige arbeidsverksted hvor vi sammen tolker, spekulerer og reflekterer over utfordringen og mulige løsninger. Man må med andre ord hele tiden stille spørsmål ved selve grunnlaget for arbeidet som man gjør. I Kragerø så hadde man for eksempel en sterk antakelse om at Gnist-prosjektet skulle raskt ut og involvere hele lokalsamfunnet i å samskape løsningen. Men vi så jo at før vi kunne komme så langt så måtte vi starte med kommunen internt som en organisasjon. Og hvordan var de egentlig rigget for å få til dette her og faktisk være et godt mottaksapparat? Og denne kontinuerlige justeringen av både problemforståelsen, mulige løsninger og metodikk etter hvert som man lærer, det kan og oppleves som både utfordrende og gjerne skape en del usikkerhet og tvil både internt i prosjektgrupper og for alle rundt. I Kragerø så kartla vi en haug med spenninger og målkonflikter, for eksempel det at mange virkelig ønsket seg at kommunen skulle gjøre noe stort og fantastisk én gang som satte en helt ny kurs. Samtidig som vi så at en så stor endring, det vil jo kreve å jobbe langsiktig, og legge stein på stein. Og kompleksitet og åpne prosesser, det er ikke lett å kommunisere ut. Men når Gnist-prosjektene setter seg ambisiøse mål, så er det superviktig å hele veien jobbe med kommunikasjon sånn at folk forstår hva er det som egentlig skjer og hvorfor er det vi gjør det vi gjør. Å finne gode vinklinger sammen med lokalaviser, det kan være en måte å gjøre det på. De er opptatt av kule ting som har skjedd og fine personhistorier. Og så må vi lure inn disse viktige prosesspoengene underveis om hvorfor ting tar tid. Men alle leser jo heller ikke lokalaviser eller kommunes nettsider, så man må jobbe med de kanalene og de mediene som folk er på. Og dette her med å teste, det er noe som oppleves at det føles veldig nytt og skummelt ut for mange kommuner. Så det å prøve ut noe nettopp fordi man ikke vet om det er den rette løsningen, det er fremmed for folk som er vant til å prøve å utrede mest mulig og så skal man gjennomføre. Og i Luster så var jo mange opptatt av en sånn parkeringsplass helt nederst i bygdsenteret og om den kunne blitt noe mer. Så hvorfor ikke bare prøve ut midlertidig da? Dessverre så var det vanskelig å få flere med på tanken om å teste ut et tiltak uten en sånn omfattende planprosess. Og i Kragerø så tror jeg at vi fikk til en så synlig innoverende prosess. Vi kunne ikke fått det til uten å involvere Kragerø videregående skole og innovasjonskampen deres og få litt sånn der ungdommelig energi inni dette her. Vi tror nemlig at det å viktig å spille på lek og gøy for å lykkes med testing, det minsker fallhøyden hvis man tar seg ikke tar seg selv så høytidlig og kan ta ting med et smil. Innbyggeraksjonen i Kragerø kom ut av en tanke om å teste og gjøre sivil ulydighet lovlig. Kan det være en gøy og interessant måte å gjøre det på? Og det var faktisk inspirert av Kragerø-aksjonen fra 1989 hvor ungdom protesterte mot nedleggelse av Kragerøbanen. Og mange av de eldre husker jo selvfølgelig dette her og synes det var veldig gøy å gjenskape det. Og så var det ekstra gøy å få en ny generasjon aksjonister fra Kragerø videregående. Og her oppdaget vi at ungdommene egentlig ikke har et særlig forhold til sentrum og bruker det sjeldent. Et massivt mulighetsområde der, vet du. Men å teste det handler jo og om å se hva som ikke fungerer og forstå hvorfor det ikke fungerer og eventuelt hva vi gjør istedenfor. Så i Underdal så testet vi en annerledes reisedag hvor alle innbyggerne fikk pendle gratis inn til kommunesenteret med turistferga. Denne dagen den feilet egentlig spektakulært hvor det bare var en person som hadde meldt seg på, og plutselig ble den avgangen ble kansellert fordi ferga måtte på vedlikehold. Men det at det hadde vært et reelt tilbud og noe som skjedde og som folk hadde vurdert og tatt stilling til, det ga oss veldig fine og mer virkelighetsnære innspill tilbake igjen når vi samler oss på den lokale nærbutikken for en sånn bygdegrill. Vi tester for å lære om forslagene og kanskje like mye om oss selv som skal prøve å jobbe på en ny måte. Gnist-arbeidet det blir en slags lyskaster som kaster lys over en del skjulte dynamikker som ikke kommer fram rundt utredningsbordet alene. Og den her praktiske erfaringen om hva man må bli bedre på, det er utrolig viktig at ikke bare sitte igjen hos de som jobber i prosjektet, men den blir delt og tas opp i hele organisasjonen. Og en måte å få til det er å tenke på den timingen mellom innovasjonsarbeidet og andre viktige prosesser i kommunen. Etterhvert som Kragerø sitt Gnist-prosjekt rullet og gikk, så ble det klart for oss at mye av den læringen burde tas inn i det parallelle arbeidet med kommunens planstrategi. Så arbeidet med Gnist det åpnet for at vi kunne foreslå et lokalt forankret og konkret kapittel om medvirkning i den nye planstrategien. Og vi ser at Gnist-prosjektene bygger opp et moment og entusiasme internt og eksternt som man må planlegge for å nyttiggjøre seg av før den her gløden dør ut igjen. Alle de tre kommunene, Sogndal, Luster og Aurland, tok med seg metodikken fra Gnist inn i arealplanarbeidet med alle bygdene sine etterkant og med å gjøre det på egenhånd så fikk de terpet på all den læringen fra prosjektet som de hadde gjort sammen med oss. I Kragerø har de nå fått 25 000 kr fra fylket til å oppgradere torget sitt. Og det skal de gjøre i samråd med innbyggerne, både for å finne og gjennomføre tiltakene. Og det de ikke klarer å få til for de 25 000 kronene, det tar de med seg inn i arbeidet med ny sentrumsplan. Men genistreken her er jo at de starter med å få til noe med disse tiltakene før selve planarbeidet, for nettopp å bevise for innbyggerne sine at endring er mulig. Kommunen kan få til ting og gi lokalsamfunnet vann på mølla og mer entusiasme inn i det formelle planarbeidet. Så det her var en lyngjennomgang av en del refleksjoner og erfaringer fra det vi har lært. Håper dette var inspirerende. Og hvis du vil vite mer så er det bare å gå inn på DOGA s sider og lese mer om de prosjektene som har vært. Takk for meg.
Kaia Ingelill Mårtenssen Aune
Etter det opptaket her ble gjort med Glenn, så har Lokalt byrå også vært med på enda en runde med Gnist. sammen med Ål kommune. Så det går det også snart an å lese mer om på DOGA sine nettside. Nå skal vi høre fra en kommune som har jobbet på disse måtene. Vi er så heldige at Målfrid Toeneiet fra Nore og Uvdal kommune skal fortelle litt om deres Gnist-prosjekt. Nore og Uvdal kommune er en kraftkommune som søkte til Gnist med det man må kunne kalle en veldig retningsskapende utfordring, nemlig kvinnemangel. De ville gå fra bare å være en kraftkommune til å jobbe med kvinnekraft. Så vær så god, Målfrid.
Målfrid Toeneiet:
Takk, takk. Jeg skal si noe om hvordan vi jobbet med kvinnekraftprosjektet. Jeg er Målfrid Toeneiet. Ja, skal vi se. Som Kaia sa, så anser vi oss selv til å være mulighetenes kommune. Vi er en distriktskommune midt i Sør-Norge, men vi har sentralitet 6, sånn at vi blir ansett som veldig lite sentrale. Vi har 2458 innbyggere. Det vil si at vi har en kvadratkilometer hver og vi har ett fiskevann per innbygger. Alle befolkningsprognoser sier at vi skal bli eldre og færre. Og det at vi er en kraftkommune gjør at vi har mulighet til å jobbe med de utfordringene. Vi kan bruke ressurser på å jobbe mot de store trendene. Kvinnekraftprosjektet det begynte med at det kom en artikkel i i TV2 i 2021 som sa det at vi var en blant de de kommunene med færrest kvinner i aldersgruppa 20 til 44 år. I den aldersgruppa så var det cirka 600 personer i Nore og Uvdal og vi hadde cirka 100 færre kvinner enn menn. Og du trenger jo ikke å være rakettforsker for å skjønne at det påvirker befolkningsutviklingen. Vi søkte om å bli Gnist-kommune og fikk lov til å bli det, og vi definerte vi problemstillingen: Hvordan kan kvinner bli like viktige som kraftverkene har vært for Nore og Uvdal? Det var jo en hårete problemstilling kanskje. Gnist-prosessen den ble opplevd som kort og intens. Vi ble tatt opp og så skulle alt gjennomføres på et år. Da skal du lage en anskaffelse. Du skal finne ut hva trenger du hjelp til. Du skal finne ut hvem hvilket kompetansemiljø du ønsker å samarbeide med. Du skal drive med innsiktsarbeid og så er egentlig jobben til kommunen kanskje litt ferdig, for da skal konsulenten lage en rapport og bearbeide resultatene- PIR2 som vi valgte, gjorde en fantastisk jobb. De skal si litt mer om prosessen etterpå, så jeg skal ikke gå veldig dypt inn i den, men de gjennomførte intervjuer, de gjennomførte bygdedagbok med ni kvinner fordelt på ulike målgrupper. Vi hadde befaring og walk and talk. Da fikk de litt inntrykk, for vi er en stor kommune, sånn at det er noe med å få forståelse for utfordringene med stor geografi. Det er ikke bare å svippe hit og dit og være sosiale. Så hadde vi et kickoff, en workshopfest. I innsiktsarbeidet så var det fokus på å finne rotårsakene til problemstillingen. Og det tror jeg var veldig viktig for å komme videre her. Etter innsiktsarbeidet definerte PIR2 rotårsakene til å være at det er for trangt i Nore og Uvdal. Det kan være vanskelig å være annerledes. Det kan være vanskelig å komme med nye ideer. Og det kan være vanskelig å gjøre ting på en annen måte. Og innsikten viste og at det gjaldt en del menn også. Så ser vi at ressurspersoner blir brukt opp både i frivillighet, skole, fritidsaktiviteter. Det er få ressurspersoner som er med på alt. Og så mangler det en verktøykasse og helhetlig strategi for fysiske tiltak. Litt sånn: "Det vi har er det bra nok. Vi trenger ikke å investere i nå. Det får være greit." Vi har for få møteplasser og litt for få samlende aktivitet. Så fikk vi en kjempeflott rapport fra PIR2. Og så tenkte vi, hva skal vi gjøre nå? Så kommunen valgte faktisk å ha en ekstra workshop, var inne hos PIR2 en hel dag og bearbeidet hvordan går vi videre nå. Det tror jeg var veldig nyttig for ellers så blir du litt overveldet over å få en rapport på veldig mange sider med veldig mye god innsikt. Dette er litt av resultatene. Her viser det jo PIR2 at alt henger sammen med alt. Vi har jobbet videre med kvinnovasjon, kommunegenerator og innovative møteplasser. Og jeg skal prøve å forklare litt hva vi har gjort. Innenfor kommunegenerator så har vi jobbet med kommunens rolle som tilrettelegger og pådriver. Noe av det første vi gjorde for å vise og gi konkrete resultater, det var å gi bort et gammelt industribygg til kvinnene som kunne brukes som forsamlingslokale eller møteplass. Det ble døpt vendepunktet og har blitt brukt ganske mye. Omtrent samtidig som dette skjedde, så ble det og opprettet en bygdeutvikler som fikk et prosjekt som heter Midtpunkt og vi fikk en prosjektleder som var bygdeutvikler. Han har vi fortsatt og det er veldig nyttig. Han jobber med kulturbygging, bygge stolthet, møteplasser, jobber med rekruttering, attraksjonskraft og boligutvikling. Vi jobber og mye med kommunikasjon, gjøre oss selv synlige. Vi jobbet og mye med forankring av det at kvinneunderskudd var et problem. Så det har vi greid å forankre i kommuneplanens samfunnsdel. Der har vi definert at vi skal gå fra kvinneunderskudd til kvinneattraktiv. Vi har prøvd å jobbe smart, ikke bare fokusere på kvinner. Da kan du fort få litt motstand hvis det er bare det vi skal tenke på. [Pause] Vi har greid å få det forankret såpass godt både politisk og administrativt at vi har kontroll holdt jeg på å si. Det er ikke alle som er enige i det arbeidet vi driver med. Men planforankringen er antagelig det viktigesete. Hvis dere har lyst til å se litt hvordan vi har jobbet digitalt, så har vi en egen nettside som heter hjembygda.no. Der er det podcaster og nå er det hjembygdfestivalen. Det er grunnen til at det ikke er Lars-bygdeutvikler som står her i dag. Han er mye flinkere til å prate, men han er opptatt med å arrangere festivalen. Og så var det kvinneurbanisme. Det er noe med de urbane kvalitetene der kvinner ferdes. Det er gjort mye på opprusting av Rødberg sentrum. Nå driver vi og bygger badstue i Rødbergdammen. En ny møteplass. Vi støtter opp om møteplassinitiativer. frivillige eller private initiativer ble arrangert "latter" på Tunet nå. Det opprustes et sentrumsbygg i Rødberg som kommer til å være en viktig for å møteplass og så videre. Og så var det tema kvinnovasjon. Der har vi jobbet med et kvinnenettverk. Vi fikk støtte fra Buskerud fylkeskommune til et forprosjekt å lage et kvinnenettverk. Vi trodde at vi skulle lage et bedriftsnettverk. Det ble det ikke. Det ble et nettverk for alle kvinner. 105 medlemmer etter to måneder drift. Og i går ble det åpnet kulturkjeller på Rødberg hotell. Litt om hvorfor vi får resultater. Vi har folk, vi har nøkkelpersonene og vi har ressurser til å holde på. Vi har forankret det i planverket. Det gjør at vi har en så bred forankring at vi tåler at folk skiftes ut. Og så har vi innsikten. Vi har veldig god innsikt i lokalkunnskap og kulturforståelse. Og så har vi troa og jobber på og driver med framsnakking og heier på folk og med feirer seiere underveis. Og så er det noe med at endringer tar tid. Jeg vet ikke om vi noen gang kommer til å bli ferdig, men vi må bare stå i det. Så ikke gi opp. Og så var det jeg og Lars som holdt i tråden mest, i hvert fall fra kommunens side. Kontakt meg hvis det er noen spørsmål. Takk!
Kaia Ingelill Mårtenssen Aune
Det er alltid veldig inspirerende å høre om kommuner som har tæl og klarer å stå i sånne prosesser. Man ser også at det gir gode resultater. På kommunekonferansen som jeg nevnte, hadde vi besøk av Ida og Betsey-Marie som er to av de arkitektene som jobbet med Nore og Uvdal gjennom PIR2. Og de gikk litt inn på akkurat disse verktøyene de brukte for å forstå utfordringene og alle nyansene av den i Nore og Uvdal. Vi skal se et klipp av det nå, for å forstå litt mer hvordan de jobber med dette.
Ida Skogstad:
For å forstå utfordringen, for å finne ut hvordan vi skulle jobbe med den problemstillingen, så har vi hatt en del ulike, helt konkrete metoder, både statistikk og intervju og walk and talk og arrangementer, men og Bygdedagboken da som er en metode som vi selv har utviklet og testet i ulike prosjekter, men som spesielt her kanskje har gitt oss mye veldig god innsikt da. Så nå viser vi bare litt sånn utdrag egentlig fra hva fra fra rapporten. Vi brukte jo statistikk. Det ble jo nevnt i går og det med å gjøre gode analyser innledningsvis, gjøre gode stedsanalyser, men og gode sosiokulturelle analyser. For det er jo ikke bare det fysiske man skal forstå, det er jo hele bildet og hvem er innbyggerne, hva er identiteten. Bygdedagboken er en metode vi har testet sammen med en EKIMO og utviklet med DOGA-midler. Tusen takk! Som egentlig er en digital metode for å hente inn en type innsikt som man vanligvis ikke får i tradisjonelle medvitningsprosesser. Og den er kvalitativ som betyr at man går litt mer i dybden hos enkeltpersoner som i det tilfellet her. Sånn at her brukte vi Messenger og ga oppgaver direkte til noen få utvalgte deltakere som da rapporterte inn og fortalte om da sin egen historie fra sitt ståsted, og det ga oss et veldig godt innblikk. Vi skal vise bare et lite.. Ja, ikke sant? Det her er typisk når man har sånn presentasjon, men. Ja, her er oppgavene. Det handler jo da om å bli kjent med med deltakerne og å stille ærlige spørsmål. Det var sånn vi tok kommunen på ordet: De var ærlige og direkte. Vi tenkte at man kan tillate seg å gjøre det samme og kanskje grave og pirke litt for å for å få ordentlige svar da. For det tar jo ofte litt tid. Den metoden handler og veldig mye om å bygge tillit. Og det at det gikk over tid, at det var dialogbasert og at vi blir kjent med deltakerne sånn at deltakerne etter hvert turte. Og det merker man og underveis hvis man ser hele filmen at det kommer fram mer og mer. Det er som en løk som skrelles så kan vise et lite utdrag fra den.
[Kvinne snakker på filmen] Før korona så hadde vi egentlig begynt å sette oss ganske trøtte og leie på å sitte i kø, rekke alt mulig, stresse og jobbe og egentlig tjene andres penger. [...] [Ny kvinne snakker] Jeg liker å bo i Nore og Uvdal fordi det føles trygt og godt. Både å bo og vokse opp. Det er god plass, fin natur, fine folk og små forhold. Alle kjenner alle. Og så har jeg den nærmeste familien min rundt meg. Og så har jeg også bare en biltur unna litt mer sånn sentrale strøk og by og larm der jeg kan få liksom bylivet. Og så kan jeg kjøre hjem igjen til ro og fred. Og det er kanskje den tingen jeg synes er aller finest med Nore og Uvdal. [Ny kvinne snakker] [...] og å kunne følge med på naturen gjennom alle årstiden. Å være så tett på. [Ny kvinne snakker] [...] se at det er veldig sånne sånne kjønnsmønster. Det er litt sånn 50-tallet ringte, der det er kvinner som er hjemme, jobb, gjerne deltidsstillinger, er hjemme en del med barna, gjerne en fridag i uka, jobber korte dager. Og på en måte orger alltid hus og hjem og fritidsaktiviteter og alt som skal fikses og planlegges og logistikk, mens far jobber. Og en annen ting som jeg selv har møtt på, som jeg vet mange andre kvinner også har møtt på, det er at når man på en måte hever stemmen sin og engasjerer seg og har en mening, så blir det ofte mottatt med at det er litt fjasete og unødvendig å mase hvis det kommer fra en kvinne, kvinne, men veldig viktig hvis det kommer fra en mann. [Ny kvinne snakker] Under oppveksten så opplevde jeg vel kanskje det at det var vanskelig det med at hvis du skilte deg litt ut da, så jeg så var jeg veldig opptatt av sminke og mote og hadde en drøm om å bli modell og det kunne vel ikke bli sett ned på, men ja var litt sånn at man synes det var litt rart at man skilte seg litt ut på den fronten. [Ny kvinne snakker] Det er jo flere og flere jenter som reiser ut for å gå på videregående for å velge andre linjer enn det som finnes her på Numedal videregående. Det var jo design og håndverk her, men det ble nedlagt da fylket på grunn av for dårlig tilstrømming eller søking. Så det er jo altså et valg som er gjort på regionalt plan. [Ny kvinne snakker] Man opplever stadig den generelle holdningen om at en ikke under andre suksess, men det er jo en holdning av en sjelden tar med den som ikke fortjener undelse. Sånn at jeg kan jo ikke si at jeg har opplevd det sånn direkte. [Ny kvinne snakker] Jenteflukten den kommer jo bare til å øke fordi de opplever mer mobbing her, generelt dårligere selvbilde. Jeg har avdekket nå en undersøkelse på Rødberg skole. Det er altså økt kroppspress. 50% av guttene vil bli sier OsloMet-undersøkelsen – bare tre av 10 jenter. [Ny kvinne snakker] At det var litt mer sånn kveldsøkonomi: At man kunne dra steder og treffe andre, at det var lagt til rette for at man hadde disse sosiale møteplassene som ikke trengte å ha så mye rigg rundt seg, men det var et par steder å samles, da. Noe av det jeg tenker med å få byen til bygda, det er jo å utnytte teknologi selvfølgelig og få folk til å flytte til bygda ved å lage et rom som er som byen. [sukker] Og det må det jobbes med sånn i det offentlige rom, i den offentlige debatt. Det må ryddes plass for andre mennesker. For sånn folk tenker her, det er at kan godt få folk til å flytte hjem og få nye folk til å flytte hit, men da må de være sånn som folk er her fra før. Pandemien har jo på en måte vist at man kan bo på bygda og allikevel jobbe hvor som helst. [Ny kvinne snakker] Drømmebygda mi er først og fremst et sted som har god plass til å leve og bo med familien sin og plass til å bare være.
Betsey-Marie Eskeland:
Så fint. Det var en liten smakebit. Et annet verktøy vi brukte mye og fikk veldig mye ut av her var rett og slett å bare gå rundt sammen for folk. Og da var det også her at både kommunen og næringshagen kjente menneskene her veldig godt. Så vi fikk liksom tilgang til veldig mange ildskjeler og kvinner med ulike erfaringer. Nå ser man ikke kartet her, men det er en veldig langstrakt kommune. Så vi var på Hardangevidda og snakket med noen. Vi snakket med bønder. Vi var og snakket med Langedrag som dere kanskje har hørt om. Og det er jo på en måte kjempelæringsrikt og veldig enkelt å få til. Også har jeg lyst å nevne at for oss som kommer til ny steder så er det jo utrolig gøy å bli kjent med både menneskene og stedet. Og vi blir selv beriket av disse møtene. En veldig viktig ting vi gjorde i Nore og Uvdal, det var å ha en stor fest, kickoff og workshop-fest. Og da var det i prosjektgruppen at noen tenkte, "Oi, men vi har jo dette tomme bygget her. Kan vi ikke bruke det?" Og så gikk alt veldig fort. Hotellet sa, "Ja, vi kan komme med drikke." Vi hadde lokal musikk og det var veldig, veldig hyggelig. Og noe av det faglig viktigste vi gjorde var å jobbe med problemtreet som metodikk, som vi da gjorde sammen med kvinner i mange forskjellige grupper. Og problemtreet, jeg vet ikke om dere kjenner til det, men det er en metodikk som dere har kanskje hørt om isbergmodellen, at man ser bare hva som er på toppen av isberget. Mens problemtreet er jo virkelig metodikk for å klare å finne hva er egentlig rotårsakene til dette? Så da jobbet vi og diskuterte: Vi hadde fått spisset problemstillingen "det er for få kvinner som vil bli i Nore og Uvdal. Det er også viktig å ha en veldig presis problemstilling. Og hva er egentlig symptomer som man ser? Og hva er det egentlig som kan være rotårsakene? Og apropos forankring: Dette gjorde vi også sammen med prosjektgruppen. Og hvis det er en ting vi gjerne skulle gjort annerledes, så var det også gjøre dette med kommunestyret. Så det er alltid noe å lære.
Kaia Ingelill Mårtenssen Aune:
Det er alltid noe å lære. Det er jo noe av det som har gått igjen i dag når man bruker sånne utprøvende metoder: At man lærer noe for hver gang og justerer for neste gang man prøver. Så nå håper jeg dere har fått et lite innblikk i hva det vil si å bli bedre kjent med utfordringen man jobber med. Det handler om å kjenne lokalsamfunnet sitt. Hva består det av? Hva er elementene og hvordan samhandler de med hverandre? Hva er utfordringen som påvirker det økosystemet? Vi har snakket om det å jobbe med design i et system som kan gi retning og treffsikkerhet i arbeidet. Om det å være forberedt på å stå i usikkerheter når man først stiller seg spørsmålet: Hva er egentlig utfordringen og hvorfor er det sånn? Og hvor viktig det er å involvere og ikke minst lære fra hele lokalsamfunnet for å få riktig innsikt og riktige løsninger. Det her er har vært det første seminaret i en rekke av fem. Allerede 14. oktober så skal vi til Molde. Her i dag så sitter fysisk med oss i Drammen kommuner fra Innlandet, Buskerud, Vestfold og Akershus fylke. Og i Molde så kan kommuner fra Møre og Romsdal fylkeskommune møte oss fysisk Det håper vi at dere gjør. Og så vil selvfølgelig alle også kunne følge det her på internett enten live eller i opptak. Så ses vi rundt omkring i landet i løpet av høsten. Vi håper dere følger med videre på denne seminarrekken. Tusen takk for i dag!
2. Lokale løsninger med lokal kvalitet
De bygde omgivelsene kan bidra til å løse flere av utfordringene kommunene står i. Men hvordan skaper vi varige kvaliteter, varierte nabolag og vakre omgivelser – med varsom ressursbruk?
I dette seminaret får du et innblikk i arkitektens verktøykasse og hvordan den kan brukes i lokal stedsutvikling.
Du vil høre innlegg fra
- Kaia Ingelill Mårtensson Aune, arkitekt og rådgiver for arkitektur, by- og stedsutvikling i DOGA
- Nadja Sahbegovic, byarkitekt i Trondheim kommune
- Eli Grønn, arkitekt og seniorrådgiver i DOGA
- Kari Tønseth, landskapsarkitekt i Lala Tøyen
Se nettseminaret "Lokale løsninger med lokal kvalitet". Lengde: 55 minutter.
Læringspunkter til del 2:
- God stedsutvikling starter med å forstå stedet. Ingen steder er like. Kunnskap om landskap, historie, bebyggelse, lokale ressurser og hvordan mennesker bruker stedet, er avgjørende for å finne løsninger som tar vare på og videreutvikler stedenes særpreg.
- Arkitektonisk kvalitet handler om mer enn hvordan noe ser ut. Bygninger, uterom og møteplasser påvirker hvordan vi lever, trives og møter hverandre. God arkitektur kan bidra til tilhørighet, trygghet, inkludering og varierte nabolag med plass til mennesker i ulike livsfaser.
- Arkitektens verktøykasse hjelper oss å se nye muligheter. Stedsanalyser, observasjon, medvirkning, visualisering og utprøving gir innsikt i både utfordringer og muligheter. Verktøyene hjelper kommunene med å ta bedre beslutninger og utvikle løsninger som svarer på lokale behov.
- Varsom ressursbruk handler om å bruke det vi allerede har, bedre. Store investeringer er ikke alltid nødvendig for å skape kvalitet. Ved å ta vare på eksisterende bygg og områder, legge til rette for sambruk og gjøre små, gjennomtenkte grep kan vi skape stor verdi med begrensede ressurser.
- Varige kvaliteter krever helhetlig tenkning og tydelige ambisjoner. Kommunene må se enkeltprosjekter i sammenheng med resten av stedet og være tydelige på hvilke kvaliteter de ønsker å bevare og utvikle. Lokale arkitekturstrategier, stedsanalyser og felles mål kan gi et bedre grunnlag for å styre utviklingen.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Vi håper dere følger med videre. Det er også mulighet til å se dette i opptak. Hvis du har panikk for at du ikke så det første av disse seminarene, går det fint. Da følger du med i dag, og så ser du det andre senere. Jeg heter Kaia Ingelill Mårtensson Aune, og jeg jobber som rådgiver i Design og arkitektur Norge. Jeg jobber med by- og stedsutvikling og arkitektur. Og jeg er også arkitekt selv. Noen kjenner sikkert til hva DOGA er. Men for de som ikke vet, tar jeg en liten runde på det. DOGA står altså for Design og arkitektur Norge. Vi er en statlig stiftelse og et kompetansesenter for design og arkitektur som skal være en ressurs for privat og offentlig sektor. Vi jobber med bærekraftig verdiskaping og samfunnsutvikling. Og bruker metoder fra design- og arkitekturfagene for å oppnå det. Vi driver med mange prosjekter og ordninger og programmer i DOGA. Men en av de tingene vi jobber med, heter Gnist. Det er et program for innovative steder. Og det vi gjør i dag, som det er ... Det vi gjør i dag, som er ... Jeg kan si det her først. Gnist-programmet er et program der kommuner søker seg til oss med en utfordring de vil jobbe med, som de ser at det kan være nyttig å jobbe med nye metoder for å kunne løse. Målet vårt med dette er ikke bare at kommunene skal løse den ene utfordringa, men at de bygger endringskapasitet hos seg som gjør at de kan løse de andre utfordringene de står i Også fremover. Gnist kompetanse, som dere er en del av i dag, er et lavterskel kompetansetilbud vi har i DOGA som handler om stedsutvikling. Det er også en modningsaktivitet, noe man kan starte med for å få litt innblikk, før man eventuelt vil søke Gnist eller ta i bruk verktøyene vi snakker om, på sine steder. Det passer for både Kommuneansatte, ildsjeler, næringsliv ... Alle som er interessert i å jobbe med lokalsamfunnsutvikling. I dag har vi tre fine innleggere i tillegg til meg. Vi skal høre et opptak fra DOGAs kommunekonferanse i Trondheim, der Nadja, byarkitekt i Trondheim, snakker om virkninga arkitektur har på omgivelsene våre og litt om hennes rolle som byarkitekt. Vi har Eli fra DOGA som skal snakke om å forstå steder og om lokale arkitekturstrategier. Og så har vi med Kari som er landskapsarkitekt i Lala Tøyen. Hun skal snakke litt om deres prosjekter og hvordan de som arkitekter angriper ulike utfordringer og oppgaver når de skal forstå et sted. En av grunnene til at vi snakker om dette i dag, er den strategien dere nå ser et bilde av på skjermen. Den nasjonale arkitekturstrategien som kom i 2025 og heter "Rom for kvalitet". Det er en ressurs og en oppfordring og en ambisjon fra staten som kan brukes av kommunene når det handler om arkitektur. Men for at vi skal kunne ta i bruk den på en god måte, er vi nødt til å starte med noen andre spørsmål først. For hva er egentlig arkitektur? De som har studert arkitektur, eller er arkitekter, vet at det spørsmålet der kan man bruke flere hundre år på å diskutere. Og det gjør man også stadig. Men i den nasjonale arkitekturstrategien definerer man det på denne måten: At arkitektur omfatter i vid forstand alle menneskeskapte omgivelser. Både bygninger og anlegg, uterom og landskap. Det handler om enkeltbygg og bygninger i samspill. Og om helheten i byer, tettsteder og landskap. Det er en veldig bred forståelse av arkitektur. Det er alle de bygde tingene vi har rundt oss, som er skapt av mennesker. Og hvordan virker egentlig arkitektur? Arkitektur er jo noe vi skaper ofte for å svare til et behov, løse et problem eller reflektere verdier som vi har lyst til å ha i samfunnet vårt. Vi har lyst til å skape et inkluderende samfunn, et samfunn som er godt for unge, godt for eldre. Vi har lyst til å ha god livskvalitet. Da prøver vi å skape arkitektur som kan være gode rammer for det livet vi vil leve. Og hvem er det som skaper arkitektur? Det enkle svaret på det er arkitekter. Men i realiteten er det mange flere som tar de valgene som fører til alle de bygde tingene vi har rundt oss. Det er lokalpolitikere og planleggere. Enkeltpersoner som kommer med behov og ønsker og innspill som til slutt former det vi har rundt oss. Derfor er det viktig at flere har kompetanse om, interesse for, og blir gode ombud for omgivelsene våre og god arkitektur, sånn at vi kan skape de gode verdiene i fellesskap på den måten. Nå skal vi se en film fra den konferansen som jeg nevnte litt tidligere. I starten av september i år hadde DOGA en kommunekonferanse i Trondheim der vi inviterte kommuner fra hele landet til å lære litt sammen med oss om noen av de prosjektene vi i DOGA har jobba med, og som det har blitt jobbet med i hele landet Det var mange interessante folk på den konferansen. Vi stilte dem noen spørsmål underveis. En av de tingene vi stilte dem spørsmål om, var hva arkitektonisk kvalitet er for dem. De kom med mange fine svar som kan være en fin måte å starte dagen på i dag. Så da snurrer vi den filmen. Arkitektonisk kvalitet, det er bygg som funker godt for de menneskene som skal bruke dem, og som skal leve livet i dem. Det er litt på bredden, altså. Det er viktig at det er vakkert rundt oss, men jeg tror òg det er veldig viktig at vi klarer å skape noen gode ... Steder å være, at folk kan bo godt og at vi kan ha de gode møteplassene. Og det kan vi arkitekter klare å få til hvis vi får rom til å gjøre det. Når jeg føler ro og liksom ... At det er fint og rolig når jeg går en plass. Gode fysiske løsninger i omgivelsene som er tilpassa både den som skal bruke det og den som vil ønske å ta den tingen i bruk. Arkitektonisk kvalitet har fått en helt ny dimensjon etter å ha blitt kjent med arbeidet. Som DOGA gjør, og også å være med i NEBstar, hvor vi samarbeida med 16 aktører. Vi strevde med å finne ordet "vakker", og arkitektonisk for meg, det er "vakkert". Det er det bygde som gjør det mulig å gjøre det levde enda bedre. Det tror jeg er et sted som innbyr til, eller som gjør at folk får lyst å være der, som er på lag med menneskene. Trivelig å være. At noe kan passe inn på det stedet der det befinner seg. Og at det kan brukes av folk. Samspill mellom natur og den bygde massen. Jeg syns kanskje at i nyere byplanlegging er det altfor mye grå plasser, altfor lite trær og grønt. Det er mange ting, men det kan være noe så enkelt som at en bolig har nok soverom til alle barna. At barna har et sted å gjøre leksene sine. En blanding av grønne lunger og nyttige bygg som vi må få til en mer helhetlig plan på. Brukervennlighet. Man forstår hva det skal brukes til, uansett om det er utvendig eller innvendig. Du får brukt sansene også. Ja, mange fine svar der på det spørsmålet. [Kaia Ingelill Mårtensson Aune] Nå funker ikke den klikkeren igjen. Oi. Det var for langt. Der var vi riktig. Da skal vi høre det første innlegget, som som sagt er et opptak. Det er Nadja Sahbegovic som er byarkitekt i Trondheim. Hun snakker i dette opptaket litt om hennes rolle, en fri rolle i kommunen, som skaper allianser og samarbeid for å få til de gode prosjektene. Hun snakker litt om hvordan arkitektur virker på oss, og hva som også skjer når det ikke virker godt nok, når det vi skaper, ikke har de heldige kvalitetene som vi egentlig ønsker oss. Det jeg skal snakke om i dag, er byarkitektrollen. Og det er en rolle som er ganske ny i Norge. Den har jo blitt gjenoppretta. Det har vært et behov å snakke om kvalitet og arkitektur. Vi har seks byarkitekter i Norge, i motsetning til det vi skal høre fra Lennart. 146 arkitekter i Sverige. Man kan lure på om det sier noe om hva slags ambisjoner vi som samfunn også har. Jeg syns vi skal ha mange flere byarkitekter. Men det å kjenne seg både som en megler og kravstiller, det tror jeg ikke er helt unikt for byarkitektrollen. Jeg tror alle vi som jobber med planleggingen, Vi kjenner på den tosidigheten. Vi har lyst til å stille krav, men vi må også få til en utvikling. I tillegg til det - vi har jo en frirolle. Og det gir oss en mulighet til å være både en lagspiller, en pådriver, en kulturbygger. Det med å bygge kultur er kjempeviktig. Vi er ofte terapeut mellom disse forskjellige instansene. Vi kommer med gode faglige råd. Selvfølgelig. Maratonløpere har vi også vært. Vi skjønner at dette er et langt løp. Vi bygger ikke kultur over natten. Og vi er misjonær. Vi er misjonær for alt det som allerede er blitt sagt. Arkitektur, den virker. Den skaper rammer rundt livene våre. Det vi tegner og bygger og godkjenner som plan- og byggesaksbehandlere, det danner ... Nabolag og hjem. Det preger vår barndom, vår alderdom. Arkitektur er identitetsskapende. Dette er bare noen bilder fra Trondheim, men jeg håper virkelig at dere får oppleve byen også her ute, i solskinnet. Og vi vet at arkitektur kan skape verdi. Som det har blitt sagt: Kultur- og næringsutvikling, attraktive byer og steder har jo et konkurransefortrinn. Helse, trivsel, tilhørighet ... Alt det er det arkitekturen kan hjelpe oss å oppnå. Det her er et snart 400 år gammelt bilde av Trondheim. Og jeg syns at det er et bilde jeg kommer tilbake til veldig ofte, for det fanger fortsatt essensen til den byen vi er i. Det er fortsatt veldig lett å kjenne igjen Trondheim selv om det har gått 400 år. Vi ser bryggene, spiret ... Dette samspillet mellom landskapet og omgivelsene. Hvordan arkitektur har løst de behovene byen har hatt. Og de fleste av oss har et veldig sterkt forhold til de stedene vi er glade i. Men dette er den virkeligheten vi opererer i. Flere og flere steder i mange kommuner, også Trondheim, ser ut som dette. Arkitektonisk kvalitet blir ikke ivaretatt. Den blir ikke prioritert. Det er altfor mange prosjekter som har for lave ambisjoner, der vi på en måte godtar at de skal være gode nok. Vi bestiller feil, vi sparer oss til fant på feil ting. Og man kan jo lure på om dette er gode og verdige omgivelser for denne trillende eldremannen, nå når vi vet at vi blir flere eldre. I dette gaterommet uten et eneste tre imellom de to parkeringsaksene. Eller om dette er de identitetsskapende, varierte nabolag. Det kunne vært mange steder, det er i Trondheim. Og vi ser at de nye boligprosjektene, de nabolagene vi bygger, ligner hverandre, de er fattige i uttrykk, og de har veldig lite variasjon både i uttrykk, men også når det gjelder boligtyper, boligstørrelser og alternative boformer. Jeg har bare lyst til å ta med denne plantegningen. Som viser det motsatte. Bolig, også andel små boliger, øker. Leilighetsstørrelsene blir mindre og mindre. Dette er en utbygger som foreslår en fireromsleilighet på 48 kvadrat. Som er universelt utforma. Når vi da vet at ungt utenforskap, sosial ujevnhet, alle de problemene vi må deale med fremover ... Og de kommer for fullt. Hva slags liv skal utspille seg i denne leiligheten, kan man lure på. Eller bygg som dette, som mener jeg er snylter på de kvalitetene som stedene våre har opparbeidet oss over kjempelang tid. Hvor mange slike bygg tåler byene våre og omgivelsene våre? Og hvor helsefremmende er disse omgivelsene her? Det å ikke prioritere utforming, det er fryktelig lite samfunnsøkonomisk. Det var jo fantastisk med den statistikken, å se hvor mye penger i de knappe kommunebudsjettene vi faktisk bruker på å bygge. Vi kan gjøre det riktig, eller vi kan gjøre det feil. Og hvis vi ikke prioriterer en helhet og kvalitet, Så er det noen som kommer til å betale prisen, på sikt. Så mangel på helhetlig blikk, den frimerkeplanleggingen vi lider under, og en uendelig liste med krav som ikke nødvendigvis henger sammen ... Alle disse langvarige og utmattende prosessene og omkamper som vi alle står i, det gir oss egentlig omgivelser uten omtanke. Og det kan koste oss som samfunnmasse på sikt. Og dette handler overhodet ikke om estetikk eller fasade. Det er dette vi skal i gang med. Vi skal videreutvikle stedene våre. I Trondheim skal vi fortette ganske kraftig. Det er behov for det, og da er det overordna spørsmålet hvordan vi fortetter med kvalitet. Og dette spørsmålet danner også kjernen i mandatet vi som byarkitekt i Trondheim har. Oppdraget er å bidra til økt kvalitet i byutviklingen. Og være et slags ombud for omgivelsene. Og det vi har funnet ut, er at vi ønsker jo egentlig litt ... Det største målet vårt ... Er at det er mange flere som kjenner på ansvaret for å være ombud for omgivelser. Vi er tre stykker hos byarkitekten i dag, men vi har mange gode kollegaer i Trondheim kommune. Og en full sal som sitter her. Så målet er jo at alle bidrar til å oppnå høy kvalitet i byutviklingen. [Applaus] Ja, Nadja ønsker seg flere som skal være ombud for omgivelser og bidra til kvalitetene. Og det tror jeg starter med å innse at vi er mange som tar de valgene som fører til både den beste og den verste arkitekturen, og løsningene vi har i lokalsamfunnene våre. Nå skal vi høre et innlegg fra min gode kollega Eli Grønn, som er seniorrådgiver i Doga, men også arkitekt. Og har mange års erfaring som privatpraktiserende arkitekt i store og viktige prosjekter. Hun skal snakke litt om hvordan vi kan forstå stedene våre Og verktøyene vi har for å gjøre det. Vær så god, Eli.
Eli Grønn:
Takk for det. Å forstå et sted, det tenker vi ... Det handler om kunnskap. Det handler om å kjenne til det som er fysisk og stedlig på det stedet. Og at vi ser på det som ressurser, og at vi kan bruke det på en god måte. For framtida vår. Det høres jo veldig enkelt ut. Og det kan vi håpe at vi får til mer og mer. Og mange ganger får vi det også til. Så det må vi ikke glemme. Jeg skal snakke litt om det som er stedseget Så skal jeg snakke litt om hvilke verktøy vi kan bruke for å forstå stedene våre. Det kan være å jobbe strategisk, det kan være stedsanalyser eller andre verktøy. Og til slutt skal jeg vise noen eksempler. Da går vi i gang. Ingen steder er like. På 1700-tallet var det storstilt veiutbygging i Norge. Veimyndigheten satt i Danmark, og veisjefen var fransk. Strategien om rette veier i Danmark funka jo ikke så godt her. Det kjenner vi veldig godt til. Det som kan være en god løsning i Bergen, er ikke nødvendigvis det på Geilo. Derfor trenger vi lokalkunnskap for å finne de gode løsningene. Arkitektur på sitt beste er i samspill med omgivelsene våre. Dette vet vi veldig godt. Det har vi erfart. Likevel bygger vi sånn som dette. Og jeg mener at vi kan bedre. Som Kaia var inne på, så kom det en nasjonal arkitekturstrategi i fjor. Vedtatt av regjeringa som heter Rom for kvalitet, som dere sikkert kjenner til. Den etablerer kvalitet i det bygde som et felles og nasjonalt mål på tvers av departementene. Og den slår fast det samme som Nadja sa i stad, at arkitektur er viktig, det virker og det gir verdi for mange samfunnsområder. I strategien har de løfta fram fire ambisjoner, som vi kaller de fire V-ene. Det handler om at vi skal skape varierte nabolag med varige kvaliteter. Det skal vi gjøre gjennom varsom ressursbruk, og vi skal skape vakre omgivelser. Det står også der at vi skal legge vekt på stedstilpasning og arkitektonisk kvalitet ved at steders særpreg, kulturhistoriske elementer og viktige landskapstrekk ivaretas. Tenkte vi kunne dykke litt inn i de fire V-ene. Det handler om varierte nabolag, sosialt bærekraftige steder, rom for gode møter. Det handler om varsom ressursbruk, så vi kan nå klimamålene våre og ta vare på det vi har, og bruke det godt videre. Det handler om varige kvaliteter, at vi klarer å bygge gode bygg som er robuste, og som tåler bruk og variert bruk, og som er økonomisk bærekraftig i større grad. Den løfter fram dette med vakre omgivelser. Som jeg syns er veldig fint og bra. At det kommer ordentlig til syne. Og de vakre omgivelsene våre skal være stedstilpassa og særegne. Dere kjenner sikkert til at mange har laga lokale strategier i landet. Bergen har, Trondheim har og Stavanger har. Trondheim har som delmål å være en karakterfull by som nettopp handler om dette. Egenart og stedstilpassing. Som skaper stolthet, tilhørighet og særpreg. Men lokale strategier vet vi at er ganske stort arbeid og stort løft for mange kommuner. Vi i DOGA har fått i oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet å hjelpe kommunene å jobbe strategisk med arkitektur og byform Det er et av prosjektene vi jobber mye med nå. Der ser vi at ikke alle kan lage lokale strategier av denne størrelsen. Men man kan gjøre mye. En del av jobben vår har vært innsiktsarbeid. Det gjøres jo veldig mye bra i landet vårt. Og det brukes forskjellige metoder og verktøy. Bl.a. så tok jeg fram et lokalt eksempel som jeg synes er veldig fint Som er Moldes fargepalett for gjenreisningsbyen. Det er jo et arbeid som krever kunnskap. Det krever innsikt, man har lyst til å forstå, man analyserer, man registrerer og man lager føringer og forslag for en tilbakeføring av fargene. Som skal gjøre gjenreisningsbyen enda mer identitetsskapende og ha et særskilt særpreg. Det er sånn vi blir glad i stedene våre. Nå ble jeg rørt. Men dette er et veldig fint eksempel. Det er veldig konkret. Det er lett å forstå, og det er lett å bruke. Det handler nettopp om dette med lokalt særpreg. Så tenkte jeg å si litt om stedsanalyser. Det er ett av flere verktøy. Som også er med på å gi oss bedre kunnskap om stedene våre. Det finnes flere former, som dere sikkert kjenner til. Sosiokulturelle stedsanalyser eller kulturhistoriske dive-analyser. Jeg tenkte vi kunne dykke litt nærmere inn i den fysiske stedsanalysen. Som jo er et verktøy som handler om å gi oss kunnskap, bedre forståelse. Og større og bedre muligheter for å ta gode valg for framtida. Den skal systematisere kunnskapen, og vi skal peke litt framover. Hva er det vi tror er riktig retning videre nå. Vi tenker at dette er et godt verktøy når det handler om å jobbe strategisk med arkitektur og byform. Og en veldig god start på mange utviklingsprosjekter. Noe som også ble diskutert her ute i stad. Vi tror det kan gjøre oss bedre i stand til å ta disse gode valgene. Men også for kommunene kan man være litt bedre forberedt når det kommer private initiativer. Man har gjort seg opp en mening. Man har kanskje diskutert internt: Hva er det som er viktig hos oss å ta vare på og videreutvikle? Hva kan vi forbedre, og jobbe videre med? Den klassiske fysiske stedsanalysen som verktøy handler ofte om å se på disse.... De fysiske bestanddelene. Historisk utvikling, natur og landskap. Vi ser på bebyggelsen, hvordan den er organisert, hvilke spesielle bygg og enkeltelementer man ønsker å ta vare på. Man ser på bruk, både i form av arealbruk og bruk inni byggene. Mobilitet og tilgjengelighet er veldig viktig for å binde et sted sammen med omgivelsene sine. Det er gode forbindelser. Man kartlegger miljø og risiko og sårbarhet. Teknisk infrastruktur, hva man har, hva man bør forbedre og hva man mangler. Det er også nyttig å se på planstatus og rammer. Hvilke av disse virker godt, og hvilke bør man kanskje legge fra seg. Man kan også se på opplevelse og bruk. Dette er alle disse fysiske ressursene vi skal bruke på en smart måte. Så vi tar gode valg. Jeg tok med et lokalt eksempel til, fra det gamle sykehusområdet i Molde. Der er det gjort en veldig grundig stedsanalyse. Den er også en sosiokulturell del, men det er en fysisk stedsanalyse som kartlegger mange lag. Den er også veldig god på den måten at den ser på området i sammenheng med resten av Molde, og også internt. Så har den vært grunnlag for et videre arbeid. F.eks. en områdeplan, som er vedtatt. Nå har Helse Møre og Romsdal solgt eiendommen til en privat aktør. Jeg tror at den type forarbeid er veldig bra. Sånn at kommunen er rusta til å ta imot initiativ og lage gode omgivelser for befolkninga. Det er kjempebra. Det finnes mange gode eksempler på forskjellige steder. En del av arbeidet vårt i DOGA vil være å samle og tilgjengeliggjøre de gode eksemplene i forbindelse med det strategiske arbeidet for kommunene. Hvorfor er dette så viktig? Vi er jo så heldige at vi bor i et land med veldig mange og varierte steder. Her har vi Kristiansund. Stedene våre er veldig prega av landskapet som et utgangspunkt. Det landskapet de er en del av. Det er også andre ting som har vært med på å prege stedene våre. Det er historien, og det er klima, og det er hvilke ressurser man har hatt tilgjengelig. Og framtida inneholder endring. Det er vi ganske sikre på. Ved å styrke stedenes særpreg så forstår vi dem bedre. Vi føler tilhørighet. Og det tror vi er viktig nå som vi står foran en del endring. Tilhørighet fører til trivsel. Jeg tok med til slutt noen eksempler. Prøver å zoome litt inn. Dette kjenner dere kanskje til. Eksemplene skal vise forskjellige måter å gjøre det på. Dette er Nygårdsplassen i Fredrikstad. Her har man jo egentlig utforma et ganske klassisk formspråk. Man har tatt i bruk lokale materialer og lokale tradisjoner. Men man har vært tydelig opptatt av å videreføre det som er stedsspesifikt. Og man har klart å skape et byrom som folk forstår. Og kjenner tilhørighet til. Dette er i Trondheim. Dette er en litt annen måte å gjøre det på. Det skiller seg mer ut. Det er kanskje mer moderne. Men man ser tydelig at det hører til, og at det viderefører kvaliteter som fantes der fra før. Dette er Vega Scene. Her har man... Bygget et bygg som fyller ut en bygningsrekke i gata. Det skiller seg ganske kraftig ut. Det som er viktig med denne historien, er at det ligger vegg i vegg med Hausmania, som er et uavhengig og kunstnerdrevet kollektiv med veldig variert bruk. Dette bygget svarer godt på stedstilhørighet og stedstilpasning, fordi det er en god nabo til det som finnes der fra før. Byrom, uterom og landskap er også viktig at er forankra og stedstilpassa. Her ser vi et midlertidig byrom og møteplass. Hvor man har testa utforming og bruk. Man har laga en grundig stedsanalyse først, og så har man hatt ... Ganske sterk medvirkning med befolkninga. Det var tydelig i medvirkninga at folk ønska at det røffe preget skulle videreføres. Dette er et gammelt kaiområde i Drammen. Folk ville at det skulle tas med videre. Dette er et eksempel på hvordan man kan videreføre de lokale kvalitetene og skape stedstilpassa rom. Det var det siste jeg hadde å si om det. Takk.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Tusen takk, Eli. Da skal vi høre det siste innlegget vårt før i dag, før vi oppsummerer. Da er vi veldig heldige og har fått med oss Kari Tønseth, landskapsarkitekt i kontoret Lala Tøyen Som har masse erfaring med å jobbe tverrfaglig med arkitektur. Med veldig stedspesifikke prosjekter og ofte mye med kommuner også. Da gir jeg bare ordet til deg, Kari.
Kari Tønseth:
Hei. Tusen takk for at jeg får komme til dere her i dag. Jeg er landskapsarkitekt på arkitektkontoret Lala Tøyen, hvor jeg har jobbet i godt over ti år. Jeg skal prøve å gi dere et lite innblikk i hvordan vi jobber med arkitektur og stedsutvikling, og hvordan vi kan skape lokal kvalitet. I 2024 var vi så heldige at vi ble plukket ut til å jobbe i Gnist-programmet med å hjelpe Andenes i Andøy kommune på å se på fremtidens boliger og møteplasser. Andøy ligger i Nordland, nord for Lofoten og sør for Tromsø, og står overfor store strukturelle utfordringer. Det er et komplekst sted. Forsvaret har base der. Det er romfartsaktivitet, fiskeri ... Det er forventet økt turisme med et nytt, fantastisk hvalmuseum. Samtidig er det befolkningsnedgang, og det er for lite boliger. Sammen med designerne i Travers var oppgaven vår å undersøke hvordan vi kan tette gapet i dagens boligmarked og skape nye møteplasser. For å jobbe med det startet vi med medvirkning. Det er på en måte grunnsteinen i det vi alltid gjør og starter med. Her gikk vi grundig til verks. Vi lagde hjemmeside, vi hadde spørreundersøkelser, vi gjorde gateintervju og workshops. I tillegg jobbet vi med syv bylivsfaktorer, som dere ser her. Dette er et verktøy vi har utviklet sammen med Rodeo arkitekter. Bylivsfaktorene handler om et samspill mellom dem, som da er: Folk, mobilitet, byøkonomi, innovasjon, natur, kunst og kultur og arkitektur. Basert på funnene i medvirkningsprosessene kom vi frem til tre hovedtrekk. Det første var at mangel på informasjonsflyt gjør at gjestfriheten ikke får ordentlig spillerom. Nordlendinger er kjent for å være sosiale, imøtekommende og inkluderende. Men det er noe med skalaen på Andenes som gjør at man ikke klarer å plukke opp nyinnflyttere. Det er mye informasjon som skjer i lukkede kanaler. Du må ha litt flaks for å finne sted å bo eller få med deg hva som skjer av sosiale arrangement. Det andre hovedtrekket var at ulike livssituasjoner krever ulike boformer. Det er masse eneboliger på Andøy, men de er ikke tilpasset de ulike livsfasene til folk. F.eks. er det veldig mye eneboliger som står tomme, eller det er eldre som bor der og ikke kan bo alene hjemme. De nye leilighetskompleksene som er der, er ikke attraktive eller gode nok. Det er rett og slett ikke nok eller bra nok boliger for folk i ulike aldre. Ulike livssituasjoner. Det siste hovedtrekket var at det er lett å få tak i gode folk, men det er vanskelig å holde på dem. Det er veldig mange spennende jobber på Andøy, f.eks. i Forsvaret, i romfartsindustrien og i kommunen, men det er sjelden at folk blir boende mer enn et par år. Det handler bl.a. om at det krever veldig mye for den enkelte å integrere seg i lokalsamfunnet. Det er lite møteplasser, man blir fort ensom og alene. Det er langt å reise for å få besøk, det er dyrt ... Det er generelt veldig mye som blir krevende over lang tid, da. Med bakgrunn i disse funnene utarbeidet vi tre prinsipper som skal være førende for utvikling på Andøy. Dere ser de her: Kultur for å teste tilgjengelige startkabler. Det handler om at vi skal gjøre det lettere å teste, lettere å prøve ut ting, at man lett skal kunne lage piloter. En litt plug and play-tankegang, som gjør at det skal være enkelt å komme som ny til Andenes. Prinsipp nummer to: Dele mer for å få mer. Det handler om hvordan vi kan bruke bedre det som allerede finnes på stedet, sånn at flere kan få utbytte av det. Og siste prinsipp: ambisjon om variasjon. Det handler om at Andenes må få en større variasjon i boligtyper, møteplasser, uttrykk, materialitet, kort sagt kvalitet. Så ut ifra disse tre prinsippene utarbeidet vi noen fortetningsstrategier med tre ulike typologier, Som jeg nå veldig raskt skal vise ... Her ser dere Gnistkvartalet, som er et større leilighetskompleks med fellesarealer. Her er det felles drivhus, bibliotek, fellesstue, verksted ... Ting som gjør at eldre og unge kan bo sammen og være sammen og sosiale på tvers av alder og generasjon. I tillegg har vi jobbet med en aktiv og utadrettet ... ... som skal bidra til et bedre og mer levende gateforløp. Her er et annet eksempel. Gnisttunet, som vi kalte det, som er en fortetting av kvartalstrukturen på Andenes. Her testet vi ut fortetting i et helt kvartal med leilighetskompleks og eneboliger som har fellesfunksjoner, som f.eks. Felles bakhage og sosiale fellesskap inni disse leilighetsbyggene. Det har skjedd noe med kvaliteten, så det så ikke helt bra ut. Men, ja ... Det var veldig ... Ja, ja. Vi kan likevel snakke om funnene, da. Her er et eksempel på Gnist enebolig, hvor vi har jobbet med en effektivisering av en eksisterende tomt for enebolig. Her har vi gjort en klassisk enebolig hvor det typisk bor f.eks. et eldre ektepar som er dårlig til bein, som bare bruker deler av bygget. Her har vi dett på hvordan vi kan gjøre det til en mer praktisk enebolig. Små, enkle justeringer som planløsning. Flytte på vegger ... Samtidig som vi har lagt opp til bildeling, mer bodplass. Så på bakgrunn av den veldig omfattende medvirkningen vi hadde, satt vi med masse tanker og ideer som vi gjerne skulle utvikle, men som vi ikke hadde tid til å gå videre med. Så da lagde vi tiltaksbibliotek. Av ulike delprosjekter som man ved anledning ... Og økonomi kan videreutvikle. Et av disse delprosjektene var å gå på dybden av hvordan man kan utvikle et av disse såkalte gnistbyggene. Så da vi var ferdig med den opprinnelige gnistprosessen, fikk vi en ny bestilling hvor vi ble bedt om å undersøke enda mer konkret hvor, hvordan og hvor mye man kan fortette. Så da undersøkte vi to ulike scenarioer. Ett med middels vekst innenfor ganske kort tidshorisont, og ett med stor vekst innenfor litt større tidshorisont. Dette studiet så helt konkret på hvordan vi kan møte boligbehovet. Hvor vi undersøkte byens kapasitet og tåleevne. Og så på hvor mange vi kan huse, hvilken bygningstypologi, hvor mange kvadratmeter per person vi får til, og så satte vi det opp mot bokvalitet. varierte boligtilbud og stedsidentitet. Hvor målsettingen var å få flere folk til å bli boende lenger. Det er blitt snakket om hva Arkitektenes verktøyskasse er. Det var veldig fint at du introduserte mer praktisk bakteppet. For vi jobber jo også med tegning, med form, materiale. Bygninger og objekter. Men det er kanskje like viktig å observere, stille spørsmål, forstå sammenhenger og se muligheter i det som allerede finnes. Da handler det om å finne det og oversette det vi finner, til fysiske grep. Så vi må forstå hva et sted trenger, og så må vi se hvordan vi kan bruke minst mulig ressurser, For å skape størst mulig kvalitet. Her er vi på Romsås i Groruddalen utenfor Oslo. Her er et prosjekt vi gjorde sammen med Snøhetta. Gjennom medvirkning her ble det tydelig at problemet ikke var først og fremst at området manglet funksjoner. Men det manglet liv og aktivitet og gode forbindelser mellom inne og ute. Da vi begynte med Romsås, var det et mentalt skille mellom øvre og nedre del av Romsås. På øvre del bor det masse folk, det er mye positiv aktivitet. Mens på nedre del var det mye ... En følelse av at det var mye mer skummelt. Bl.a. fordi det er mye sosialboliger som ligger rett ved inngangen til T-banesenteret. Derav var det også mye forskjellige folk, bl.a. med rusproblemer. Så her jobbet vi med å øke trygghetsfølelsen gjennom å aktivisere området enda mer. Vi lagde et byrom inne, et sted hvor flere aktiviteter kunne foregå samtidig. Uansett vær. Og dette var ikke veldig store investeringer, fordi her jobbet vi med å bruke det som allerede finnes, men på en annen måte. Vi jobbet med å lage et tydelig og inviterende inngangsparti, samtidig som det sprer lys og synlig aktivitet i området og er med på å styrke byggets funksjon og trygghet på torget. Dette kom også fra medvirkning gjennom dialog med ulike brukere, og det kom som et direkte svar på medvirkning. Prosjektet forankrer tidlig en felles målsetting om at nærmiljøhuset skal bli en positiv, kreativ og kompetanseutviklende arena. Forankringen ble et viktig styringsverktøy gjennom hele prosjektet og gjorde det lettere å ta vanskelige prioriteringer, f.eks. i tekniske eller økonomiske utfordringer som oppstår. I dag er Romsås blitt en møteplass for hele Romsås. Den nye planløsningen gir fleksibilitet, variasjon og rom for sambruk. Det er et urbant grep som har vært med på å øke verdien av hele Romsås. Sosialboligene med sine forskjellige beboere er der fortsatt. Men nå er de integrert og blandet inn i mer positiv aktivitet, så de framstår ikke så skumle som før. Romsås miljøhus har blitt et samskapende nabolagshus hvor man kan møtes på tvers av bakgrunn Og alder, og hvor det kan foregå mange parallelle aktiviteter. Pga. måten vi har jobbet med romløsninger på, og at vi har gjort det lettere for tilgjengelige, tilfeldige møter. Sånn at frivillighet, beboere og kommunale tjenester og kultur kan komme sammen. Og dette prosjektet ble også nominert til Oslo bys arkitekturpris. Ja ... I Bergen så jobbet vi med en skole hvor vi skulle få en flerbrukshall til å bli noe mer enn en flerbrukshall. Da var det opplagt at det var viktig å jobbe med å forsterke og forbedre kontakten mellom ute og inne. Det som møter deg når du starter dagen, har veldig mye å si. Jeg tror ikke man blir veldig glad og inspirert av å starte dagen med å gå gjennom en parkeringsplass som dette, det viser også forskning. Her ser dere et eksempel på at vi har jobbet med fasade og vegetasjon. Mindre tiltak som gir stor effekt. For det er jo fortsatt det samme bygget, men opplevelsen av stedet er totalt forskjellig. Det handler om å se på det vi allerede har, og hvordan vi kan bruke det bedre. Her er et annet eksempel fra et boligprosjekt. Et borettslag vi ble kontaktet av. De hadde et område som de gjerne ville ta i bruk fordi det var mye uønsket aktivitet, det var skummelt. Man gikk heller rundt enn å gå gjennom denne snarveien. Her hadde vi medvirkning igjen med lag og foreninger, skoler, barnehage, politi og selvfølgelig borettslaget. Gjennom medvirkning kom det frem at man ønsket å åpne opp istedenfor å lukke igjen. Da ble svaret Oslos lengste, åpne, gratis buldrevegg. Sammen med buldreveggen ble det lommepark og sitteplasser, og et sted som brukes av alt fra profesjonelle klatrere til skoler, barnehager og ungdom. Dette Obos-prosjektet fikk også rekordbevilgning fra Obos-gir-tilbake på over ti millioner pga. deres tankegang om å ville dele det de har. God stedsutvikling handler ikke nødvendigvis om å gjøre mer, men om å se bedre og bruke ressursene vi har, på en smartere måte. Da må vi tørre å teste, vi må dele mer, og vi må lage rom for variasjon. Vi sitter på gateplan fordi vi er spesielt opptatt av overgangen mellom inne og ute. Og det som skjer på gateplan. Og så er vi veldig glad i inviterte fest. Vi er veldig opptatt av at vi må være nysgjerrig på det som allerede finnes på steder. Lokal kvalitet handler om å finne ut hva stedet allerede har, og bygge videre på det. Hva trenger menneskene som bor her? Hva kan vi ta vare på? Hva kan vi bygge videre på? Hva er det store, lille grepet som gjør at vi får skikkelig stor effekt? Her ser dere et midlertidig paviljong på Bogerud torg. Det ble etablert i påvente av en mer permanent opparbeidelse. Det var et lokalt initiativ fra en velforening som inviterte ungdommer. For å lage en midlertidig møteplass. De fikk midler av torg- og møteplassmidler. Og har blitt et veldig aktivt, godt brukt område, spesielt av ungdom. Når vi snakker om kvalitet, snakker vi ikke nødvendigvis om dyre materialer og store investeringer. Det trenger ikke å være det. Kvalitet kan også være at et sted fungerer bedre. At flere bruker det, at noe varer lenger, eller at man har klart å løse flere behov med ett grep. Det handler om å forstå stedet, involvere menneskene og få presise grep som skaper mye kvalitet. Jeg håper at arkitektur kan hjelpe kommunene fremover til å se på verdiene som allerede finnes, og finne de mulighetene som ikke allerede er tatt i bruk, og gjøre mer med det vi allerede har. Takk for meg.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Tusen takk, Kari. Jeg blir veldig inspirert av å høre både på deg og på Eli. Jeg syns dere til sammen har oppsummert det her veldig fint. Å forstå at sted er noe som skjer i samspillet med det vi har der, og de som bruker det på ulike måter. Det skal vi også snakke enda mer om i neste Gnist-kompetanse, når det handler om medvirkning. Vi går inn i det som virkelig handler om folkene som bruker stedene våre. Arkitektur er en ramme for livet vårt. Det er et ganske kjent sitat og noe man sier mye. Men det er også helt sant og veldig presist. Det er det som gjør opp stedene der vi utspiller hverdagen vår. Det å forstå de kvalitetene som finnes på de stedene, er helt essensielt for å kunne skape de løsningene som fører til de ønska endringene. At det ikke blir som noen av de eksemplene som Nasja viste tidligere, men de gode, stedsdipassa tingene som vi kan føle en stolthet over. På det forrige seminaret i Gnist kompetanse snakka vi enda mer om den prosessen som vi i DOGA ofte snakker om når det kommer til stedsutvikling. En designprosess eller en iterativ prosess der vi står og ser på noe, prøver å forstå noe, før vi går i gang med tiltak. Innholdet i en sånn prosess når det kommer til lokalsamfunnene våre... inneholder veldig mye arkitektur. Arkitektur er både utgangspunktet som du har når du ser på et sånt sted, og hvordan mennesker bruker det, og også ofte løsningen vi kommer med. Det finnes selvfølgelig mange gode løsninger i alle skalaer, men arkitekturen finnes også i alle disse skalaene når vi prøver å skape et godt resultat til slutt. Så vil jeg dvele på en liten refleksjon for meg selv her. Nå ser dere noen bilder på skjermen som jeg tenker på når jeg tenker på de stedene jeg både kommer fra og har jobba med. Jeg tror det ofte er sånn i Norge at vi er veldig stolt av naturen og landskapene våre. Det er identitetsskapende og viktig, men bildene vi har av stedene våre, er også i samspill med bebyggelsen. For meg er det Nordlandshuset eller Husbankhuset i et landskap og hvordan det har utvikla seg over tid. Det å forstå stedene våre på en god måte er ikke bare noe som fører til bedre prosjekter når vi skal gjøre noe med det stedet. Det er også et resultat i seg selv. Det å forstå noe gjør også at vi blir litt stoltere, får litt mer identitet. Og den identiteten til et sted er en ressurs som vi kan bruke i lokalsamfunnsutviklinga. Det er mer engasjerte innbyggere, som er et ombud for sine omgivelser, som har lyst til å få til fine kvaliteter på stedene de bor og bruker. Da har vi runda av dette temaet for i dag. Jeg håper at vi som er her i Molde i dag, skal snakke masse om dette videre også nå. Jeg tar opp denne igjen som jeg visste tidligere. Vi kommer tilbake allerede 29.10 fra Tromsø, der vi skal snakke om medvirkning, som jeg tror blir en naturlig fortsettelse. Og jeg håper dere som er i Troms fylkeskommune... Dere som jobber i det fylket, kommer til Tromsø. Det må dere gjøre andre steder i landet òg hvis dere vil fly til Tromsø for dette seminaret, men det kan også følges digitalt. Så da ses vi også videre i løpet av høsten. Tusen takk for i dag.
3. Folk skal med!
Medvirkningsprosesser er en lovpålagt oppgave for kommunen og en investering man får tilbake for i lang tid fremover.
I dette seminaret får du et innblikk i hvordan man sikrer at en slik prosess bidrar til å øke kvaliteten på det vi skaper.
Du vil høre innlegg fra
- Kaia Ingelill Mårtensson Aune, arkitekt og rådgiver i DOGA
- Heidi Bergsli, forsker i NIKU
- Eivind Reibo Jentoft, designer i Plenum
- Hanne Heieraas Evju, rådgiver kommunikasjon og innbyggerinnvolvering i Asker kommune
- Sarah Prosser, CEO i Prosser projects
Se nettseminaret "Folk skal med!". Lengde: 1 time og 5 minutter.
Læringspunkter til del 3:
- Medvirkning kan skape verdi utover lovens krav. God medvirkning gir kommunen viktig innsikt, skaper engasjement og eierskap og kan mobilisere ressurser i lokalsamfunnet.
- Tidlig medvirkning gir bedre løsninger. Ved å involvere innbyggerne før planene og løsningene er bestemt, får kommunen bedre kunnskap om stedets behov, utfordringer og kvaliteter.
- Ulike metoder kan få flere til å delta. Gjennom eksempler fra Tromsø og Skjervøy får du se hvordan kreative og enkle grep kan senke terskelen for å delta, særlig for barn og unge.
- Innbyggernes innspill må omsettes til nyttig kunnskap. Erfaringene fra Asker viser hvordan kommunen kan samle, systematisere og kombinere innbyggernes perspektiver med annen kunnskap om stedet.
- God medvirkning må få betydning for beslutningene. Innsikten må brukes i kommunens planer, prioriteringer og samarbeid på tvers av fagområder. Slik kan medvirkningen bidra til bedre løsninger og langsiktig utvikling av lokalsamfunnet.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Hei og velkommen til det 3. seminaret i Gnist kompetanse. I dag så er vi i det aller helligste: Vi er på fylkeshuset i Tromsø, og med oss her har vi flotte representanter fra kommunene her i Troms. Og jeg ønsker velkommen til dere som er her fysisk, men også til dere som følger med på skjerm, enten hjemme eller på kontoret. I dag er tittelen på seminaret "Folk skal med", og da er det kanskje ikke noen overraskelse at dette seminaret handler om medvirkning. Og dette er som sagt det tredje i en rekke av seminarer vi har denne høsten. Nå er vi i Tromsø, og om ei uke så er vi i Trøndelag, i Stjørdal. Og uka etter der så er vi i Bodø. Og alle disse seminarene vil være tilgjengelige digitalt og fysisk for de som møter opp på disse stedene. Og det går også an å se i opptak på DOGAs nettsider. Jeg heter Kaia Ingelill Mårtensson Aune. Jeg er rådgiver i DOGA og arkitekt. Og DOGA, for de som ikke kjenner til det allerede, er stiftelsen Design og Arkitektur Norge. Vi er en statlig stiftelse og et kompetansesenter for design og arkitektur, og vi bruker da de fagene Til å skape bærekraftig verdiskaping og samfunnsutvikling. Og blant mange ting av det vi holder på med i DOGA, så er da Gnist-programmet for innovative lokalsamfunn et av disse. Gnist-programmet er et program der kommuner kan søke seg til oss i DOGA for å jobbe med ei stedlig utfordring de har. Men målet med dette programmet, er mer enn det å bare løse én utfordring. Det er å bygge endringskapasitet i norske kommuner. Sånn at vi kan håndtere alle de komplekse utfordringene som man blir møtt med. Gnist kompetanse er et seminar som både kommuner som vurderer å søke Gnist, men også alle andre som er interessert i tematikken, kan bruke for å få et lite innblikk i verktøykassa. Som vi er kjent med, som jobber med Gnist-programmet. Det er verktøykassa til design- og arkitekturfagene og måtene vi tenker på når vi jobber med stedsutvikling. Det vi skal snakke om i dag, både med eksempler og verktøy og metoder og litt andre refleksjoner, det er altså medvirkning. Jeg har jobba i kommune tidligere, og for mange som jobber i kommune, så tror jeg Medvirkning handler mye om det her. Det er kapittel fem i plan- og bygningsloven. Det er altså en paragraf 5-1 som står her. Skal altså sikre at vi driver med medvirkning i planprosesser, at de som fremmer planforslag skal sikre medvirkning, og også at spesielle grupper skal ekstra sikres at de får være med og si sin mening. Men den loven her sier jo ganske lite om både hva medvirkning egentlig er, og hva den bidrar med utover det å bare være medvirkning, det å bidra med sin mening eller å være en slags demokratisk arena. Tittelen i dag er jo som sagt "Folk skal med", men vi kunne like gjerne kalt det "strategisk medvirkning". I dag skal vi prøve å løfte blikket lite grann og snakke om Hva medvirkning er utover bare det å sikre en arena der vi får delt meningen vår. Det handler selvfølgelig om det, om demokrati. Å sikre at man blir hørt i de sakene som handler om sitt lokalsamfunn og de stedene der vi både bor og jobber, oppholder oss og besøker. Det skal sikre viktig innsikt til enten kommunen eller andre utbyggere som bruker medvirkning. Men det kan også bidra til mobilisering utover det enkelte prosjektet. Skape engasjement og utløse flere ressurser i lokalsamfunnet enn det man hadde når man starta med medvirkningen. Det kan skape ringvirkninger utover prosjektet, i tillegg til å og forhåpentligvis høyne kvaliteten på det som var planlagt skulle bygges, skulle gjøres eller skulle utvikles, så kan engasjementet skape ringvirkninger utover seg sjøl. Det er også viktig for å skape forankring for det vi gjør når vi driver med lokalsamfunnsutvikling. I lokalsamfunn, i næringsliv og i kommunen sjøl. At vi har gode prosesser som gjør at dette, Får stabile og langvarige hjem, i gode planer osv. Det er flere enn meg som har mange tanker og refleksjoner om hva medvirkning egentlig er og hvorfor det er viktig. Vi stilte spørsmål til noen av de som møtte opp på DOGAs kommunekonferanse tidlig i september i år, om hva de mener medvirkning er og hvorfor det er viktig. Vi skal høre litt på det først. Stedsutvikling må skje med utgangspunkt i lokalsamfunnets behov og interesser. Ofte så veit man ikke sjøl hva det er. Når man har medvirkning, så får man tak i hva innbyggere opplever som utfordringer, men også hva de opplever som mulige løsninger. Sånn at kommunen trenger ikke å gjøre alt sjøl, men har en utrolig kraft i nabolaget. Som de kan bruke. Det er viktig å drive med medvirkning for å få eierskap til prosessen, sånn at ikke planene blir bare en luftig idé, men at folk skjønner hva det skal brukes til. Uavhengig av hvem som skal utforme det, er det alltid mennesker som skal ta det i bruk. Og de bør jo uansett bli involvert i prosessen. Det er de som bor og kommer til oss som skal bruke det. Om det er et bygg eller en park, så er det de hverdagsbrukene som er viktigst for utforming. Medvirkning er en viktig del av det å bygge et samfunn sammen. Hvis vi ikke driver med medvirkning, så vet vi jo ikke hvem vi hjelper. Vi må kunne noe om hvor skoen trykker. Hvis ikke kan jeg sitte på kontoret mitt og finne på ting, og det er jeg ikke interessert i. En viktig grunn til å drive medvirkning er jo at folk som ikke nødvendigvis er engasjert fra før, blir hørt. Et annet viktig formål er det som går på rett og slett å skaffe innsikt, nok kunnskap. Om ulike perspektiver og måter å se et sted eller en sak på. Så én person kan ha innsikt om noe, mens andre kan ha nyttig kunnskap om noe annet. Det kan også være med på å mobilisere noen som har lyst til å få til noe. Det kan også mobilisere ressurser. Medvirkning handler like mye om hvilken fremtid man ønsker, som det handler om å lage ting som faktisk folk har lyst på. Og at man kan spare ressurser hvis man lager de riktige tingene fra start. At vi jobber med utvikling for folk. Hvis ikke folk er med på å bidra, så har du ikke eierskap til det. Nå ser jeg at jeg ikke har endra på denne sliden, men det får dere nå beskjed om. I dag har vi tre innledere, ikke sistnevnte her. Men vi har Heidi Bergsli Og Eivind Reibo, som er med her fysisk i Tromsø. Og så har vi også et opptak av Hanne Evju fra Asker kommune. Og det gleder vi oss veldig til. Men først ut så er Heidi Bergsli, som er forsker i NIKU. Men også har jobba som prosjektleder for områdeplanen for Kroken her i Tromsø. Jeg gleder meg masse til å høre mer om det prosjektet og hvordan dere jobba med medvirkning der Så vær så god, Heidi.
Heidi Bergsli:
Mange takk for invitasjonen og få lov til å snakke om Kroken i dag. Jeg må si det da jeg hørte den videoen at jeg tenkte at det er jo egentlig ikke mer som trenger å bli sagt. Her sier jo innbyggerne det sjøl, hvorfor vi skal drive medvirkning. Så jeg lurte litt på om jeg bare skulle gå hjem. Men jeg kan si noe om hvorfor det er så utrolig vanskelig å drive med medvirkning Vi som jobber i kommuner, vet jeg at det krever veldig mye ressurser, og det er vanskelig å få det gjennom fra innspill til resultat. Så jeg kan nå begynne ikke i Nord-Norge, men i Sovjet. For der har de helt fantastiske busskur, som jeg har blitt veldig inspirert av. Og grunnen til at de har fått til det i sovjettida, er at det var det lille handlingsrommet man hadde til å utfolde seg kreativt som arkitekt, som designer, som kunstner. Fordi at restriksjonene på annet byggeri var veldig begrensa. Så da sa man det at ja, men busskur, der er det ikke like mange begrensninger. La oss slå oss løs. Det betyr at du har sånne typer prosjekter som ... Som innebærer det at hverdagslivet kan skinne samtidig som man ivaretar praktiske behov, som jo et busstopp er. Og dere vil skjønne mer om hvorfor jeg starter her etter hvert. Jeg vil inn på dette med å drømme som vi gjør med stedene våre, om hvordan vi virkeliggjør noen av de drømmene. Og hvorfor det òg er vanskelig å gjøre det. Men vi skal da til kroken. På samisk er det, unnskyld uttalelsen: "Bietsawaggi", som betyr noe i retning av "vindfull dal". Det sier noe om landskapsrommet til Kroken. Det sier også noe om den samiske språkforma til denne bydelen, som starta nesten fra scratch som drabantby på 60-tallet, da universitetet og sykehuset ble bygd her i Tromsø. Stort behov for bolig, så klart. Så jeg vil si det er en utrolig Godt planlagt bydel. Masse kvaliteter som ligger ca. 15 minutter med buss eller bil fra Tromsø sentrum, som sogner omtrent 10 000 innbyggere. Det er en stor norsk kommune, det er i hvert fall en mellomstor norsk by. Så det er mange innbyggere her som har behov, som vi gjennom plan- og områdesatsing har ønska å tilrettelegge for. Så er det sånn at det finnes veldig sterke kvaliteter i kroken allerede. Det er sterke sivilsamfunnsorganisasjoner, det finnes mange idrettsfunksjoner både innendørs og utendørs. Det er gode borettslag som er godt planlagt, godt organisert. Og det finnes kommersielle tilbud som serverer hverdagslivets praktiske behov. I bydelsenteret er det òg samla mange offentlige funksjoner, som skoler, barnehager, helse- og omsorgsfunksjoner og et sykehjemsbygg som har stått tomt i flere år. Og vi vet jo hva det koster egentlig å la det stå tomt. Kommunen, også med politisk vilje, har sett på om vi kan fylle det med liv og få det til å bli et flerbrukshus. Vi har utreda masse. Vi vet vel ikke helt ennå hvordan det går, men det er masse potensial her. Og så har vi private investorer som ønsker å videreutvikle Kroken alpinpark til et helårsaktivitetsområde. Så er det også, som dere ser her, veldig naturskjønt i Kroken. Utrolig fine landskapsrom og landskapskvaliteter. Men som dere kanskje også ser her, den fine krokelva som renner tvers gjennom Kroken, eller bydelsenter, da, den gir masse muligheter for rekreasjonsutvikling, hvis jeg skal kalle det det. Men det er også en barriere som stopper forbindelseslinjene på tvers av bydelen og bydelsenteret. På samme måte er fylkesveien en barriere for bydelsbefolkninga på hver side av fylkesveien, men også mellom hav og fjell. Så både kvaliteter og barrierer på samme tid. Så skal vi da gå til disse utfordringene, som jo for så vidt er grunnen til at kommuner retter innsats mot... ...mot Kroken Det har å gjøre med at vi har en bydel med opphopninger av levekårsutfordringer, som gjør seg utfall i folkehelsestatistikken, hvor Kroken scorer dårligere enn gjennomsnittet for kommunen på en rekke indikatorer. Det er mangel på møteplasser, det er mangel på gode forbindelseslinjer mellom funksjonene og boområdene i denne bydelen, som kan sammenlignes med hvilket som helst sted, bare at det tilfeldigvis er en drabantby i Tromsø, så tror jeg det er ganske sedvanlige ting som savnes her, som hører hverdagslivet til. Man ønsker òg flere servicefunksjoner fra det private næringslivet. Mulighetene her ligger i at det skal bygges et nytt Kroken-senter, hvor det ønskes å bli noe mer Enn butikk og bensinpumpe, flere mindre leiligheter, men også treningssentre og slike tilbud som befolkningen etterspør, som Coop og eiendomsgruppen som skal utvikle det. Er åpne for å utvikle for innbyggerne. Så er det også tenkt Tromsø med plan om et bussknutepunkt. I det dere ser her, som er en litt sånn spagettiknute av et veisystem, som reduserer veldig. Framkommelighet og trafikksikkerhet har vært et problem over flere år. Nå skal det samordnes noe mer og utvikles et bussknutepunkt, som byvekstavtalen til Tromsø finansierer. Så her er midler til å satse litt større i bydelsenteret. Så har vi områdesatsinga som staten er med og finansierer, sammen med Tromsø kommune, for å imøtekomme levekårsutfordringene gjennom å jobbe systematisk og grundig med bydelen. Det skal jeg si litt mer om. Det fine er å kombinere det med det jeg har jobba med, som er områdeplan for bydelssenteret, som dekker det området vi så nå, med et perimeter som er avsatt her, med kommersielt senter med Kroken senter, skoleområde med idrett her, og helsefunksjoner og kirke i det sørlige området der. Det som er så fint og interessant, nå snakker jeg nåtid, men jeg har jo slutta i Tromsø kommune. Men det er ganske nylig, så jeg får se meg sjøl som en del av kommunen fortsatt. Det som var så artig og interessant og bra med måten vi jobba på der, hvis jeg skal få drive med sjølskryt, er det at vi på tvers av områdesatsinga som kollega Janne Wilhelmsen leder, og områdeplan, så piloterte vi måten å jobbe stedsbasert på i bydel Kroken. Det er en måte vi i Tromsø ikke har jobba så mye på før. Vi har jobba silobasert per tjeneste. Noen jobber med helse- og omsorgstjenester, noen jobber med utdanning, noen jobber med drift, men jeg er ikke så kobla til de som driver med planlegging osv. Tromsø som andre kommuner er ikke så mye i kontakt med seg sjøl, fordi vi er organisert hierarkisk i siloer. Så det tverrgående arbeidet får vi til mye bedre når vi jobber med et sted som er geografisk avgrensa, og jobber med innbyggerne sånn som vi kan gjøre i Kroken på tvers av disse satsingene som vi også har ressurser til å gjøre når vi er to koordinatorer som jobber tett sammen. Og så piloterer vi med involvering på tvers... Piloterer vi, så tør vi å feile. Jobber vi med drift, så er vi livredde for å gjøre feil. Mens prosjekt tillater mer kreativitet og fallhøyde. Fordi vi vet ikke hva resultatet vil bli. Så den koordineringa vi har jobba med, handler om å prøve å få med tjenestene, som skole og barnehage osv., også på å dra i samme retning. Om å styrke livskvaliteten, om å styrke trygghet og sikkerhet, skape flere møteplasser både innad og utadørs, og tenke sammenhengende nettverk. Så i mitt prosjekt, med områdeplanen snakker vi om arealsporet. Og i Jannes' områdesatsing snakker vi om samfunnssporet. Det er ikke alltid areal- og samfunnsplanlegginga snakker sammen generelt. Her hadde vi en god mulighet til å tenke at funksjonsutviklinga skjedde i områdesatsinga med de midlene som fantes der. Mens jeg jobba med en arealplan for bydelssenteret som handla om god mobilitet, gange, sykkel osv., offentlige rom osv. det som ligger mer til en arealplan. Og det henger litt sammen med hvordan dere skal føre Asker-snakk om, at hvordan hverdagslivet fungerer, er det som må stå i sentrum for en satsing. Og hvis vi drar i hop og bygger innsikt om stedene våre, og bruker de ressursene vi har, så er vi litt bedre stilt enn vi ellers ville vært. Og så er det kanskje litt vanskelig å se denne involveringssirkelen som en her har framstilt, med måten vi jobber i Kroken på, men som vi har prøvd å jobbe etter tidligere òg. Et poeng som det er mulig jeg feiler litt på, men det er å tenke at medvirkning er ikke noe man skal gjøre ved sida av som en særskilt aktivitet, sjøl om plan- og bygningsloven skiller den ut. Innbyggerne våre bør jo være involvert som aktør akkurat på linje med utbyggere, med fylkeskommunen. Med andre tjenester i kommunen osv. osv. Hvis vi tenker involvering sånn, så kan vi gjøre det systematisk. Kanskje ha en god plan for hvordan vi skal gå i gang med å hente inn den innsikten før vi begynner planlegginga. Den innsikten vi henter ut av innbyggerne, gir dem av sin tid til oss også på. Og vi skal kunne bruke dem til ulike arbeider vi gjør i kommunen. Ikke bare til én spesifikk oppgave, tiltak eller plan. Hvis vi skal tenke systematisk, så må vi starte med hva vi trenger å vite noe om? Hva er det som brenner, hva er mulighetene våre? Hvorfor skal vi gå i gang med å finne ut av det? Hvem har vi med på laget for å finne ut av dette? Hvordan skal vi gjøre det? Hva slags metoder for involvering og medvirkning skal vi bruke? Og hvordan kan vi sikre at vi bruker innspillene i etterkant, ikke bare i ett planarbeid, men i flere plan- og utviklingsarbeid. Og da syns jeg det er så mye lettere å huske på at innbyggerinnsikten vi trenger, blir en naturlig del av alliansene vi bygger, også med utbyggere, som er en kjempeviktig utviklingsaktør som vi trenger å legge sammen ressursene til for å bygge et godt bydelsenter, f.eks. Så vel som innbyggere og andre tjenester i kommunen. Det innebærer at sosiokulturell stedsanalyse, som byantropologene har en veileder for, de har innbyggermedvirkning, for de er ute og snakker med innbyggerne når de gjør analyse. Det kan vi bruke som innbyggermedvirkning på linje med andre metoder for å avgrense oppgaven. og likevel hente ut dyptgående data fra det. Å jobbe sånn på tvers av alle typer aktører er krevende, men legger man en systematikk til grunn, så har jeg trua på at det fungerer godt med en sånn sammenhengstenkning som man kaller det i planforskninga, eller mainstreaming på engelsk, der man skal integrere alle typer planhensyn for å nå de store flokene og utfordringsbildene vi har i dag. Og at vi ikke kan løse den oppgaven alene som fagperson eller som aktørgruppe. Og i kroken, bare for å gi noen eksempler på hvordan vi har prøvd å jobbe så godt som mulig systematisk med de ressursene vi også har hatt, så har vi tenkt litt sånn: Hva er drift? Jo, det er skole, barnehage osv. Og hva er prosjekt? Jo, det er byvekstavtale, det er områdesatsing, det er andre ting som gir penger til umiddelbare synlige resultatet av innsatsen kommunen og andre gjør i bydelen. Da har vi ei ressursgruppe til områdesatsinga som består av rektorer, barnehageledere, idrettsråd, bydelsråd og andre som møtes fire ganger i året. Som vi får henta ut innsikt om hvor skoen trykker, for det vet jo de òg. Vi trenger ikke å spørre bare ungene, disse som sitter som nøkkelpersoner og vet hvordan ungene har det. Representanter for gruppa med skolene her som et eksempel. Vi bruker sosiokulturelle stedssanalysen. Vi bruker Parketatens villighet til å styre tiltak inn mot en bydel hvor det skal satses på. Vi har en områdesatsing her, vi har en områdeplan. De har jobba med kyststi, de har jobba med andre tiltak. Som Tenk Tromsø har de også jobba med belysning, med benker, opprustning av en park osv. Det gir muligheter til at det skjer noe mens vi driver med langsiktig planlegging, og det tror jeg jo er veldig viktig. Så har vi sånne enkle medvirkningsgrep jeg har hatt, som postkasseinnspill på biblioteket, og vi har hatt tilstedeværelse på Krokendagen. Det er jo noe med å være ute der som kommunens lyttepost, også i hverdagslivet til folk. Og så vil jeg òg bare si at jeg har satt opp naturmangfold, for det er jo ikke alltid naturen har en stemme. Så vi må jo også tenke på naturen som skal representeres inn her. Og så prater jeg altfor mye som vanlig, men dette er jo det sørgmodige kartet over innspill som kom i 2004 fra Kroken og medvirkningsprosess, hvor en litt artig tittel var "Kan kaos bli koselig i Kroken?". Alle de tingene, nesten det som står her av innbyggerinnspill og faglig innspill, Det gjelder i dag like mye som det gjaldt for 22 år siden. Så det betyr at på 22 år har vi ikke akkurat fått utretta så mye med kommunal innsats. Og bydelsrådet i Kroken og Omheng er 25 år i år, og de sa det nå under jubileet at ja, vi starta jo bydelsrådet for å løse trafikkutfordringene i Kroken. Vi driver med den samme utfordringa. Vi har ikke fått løst det. Så vi jobber tett og gjort med bydelsrådet. På noen måter har vi kunnet sagt: OK, la oss se på den største knuten, som er trafikkavvikling, over til bærekraftig mobilitet med gange, sykkel og buss, og ikke minst trafikksikkerhet. Vi starta da med å få i gang en mobilitetsplan, som kartlegger ved bruk av eksisterende innspill relevant for mobilitet, og bruk av ressursgrupper. Kommunikasjon med andre tjenester, fylkeskommune og Tenk Tromsø, til å komme med noen anbefalinger for hvordan bærekraftig mobilitet bør utvikles i Kroken. Men så var vi også opptatt av det største kunnskapshullet, som på mange måter var ungdommen, hvordan får vi dem til å gå og sykle og ta mer buss, hva vet vi om deres mobilitetsbehov og møteplassbehov osv. Så da fikk vi sammen med Eivind og plenum her og ungdomshovedstaden True North til en mobilitetslab for ungdom som jeg tror Eivind skal si litt mer om etterpå. Så jeg skal ikke si så mye om det. Men da gikk vi først inn i en klasserom, fikk tiendeklassingene til å snakke om mobilitet. Og så tok vi med oss innspillene fra den avgrensa medvirkningsplattformen til Krokendagen. Med en åpen seanse med masse ulike Muligheter for å gi innspill. Og jeg vil nå begynne å lande her, for inspirasjon til det å jobbe med mobilitet på en spesifikk måte som jeg skal vise dere etterpå. Det var et busstopp i Umeå, ikke bare i Sovjet, men også i Umeå. En ganske ny "station of being", som har fått mange priser. Og det utrolig lærerike eksempelet her handler om at planene til Umeå kommune ... Det er tufta på at omsorg, eller det som nå er kjent i planlitteraturen snakkes om som "care", altså omsorg på norsk, begynner å bli tatt mer på alvor sammen med sosial bærekraft. Og det skal gjennomsyre alt som Umeå kommune gjør. Det skal handle om at det skal være elementer av sosial bærekraft og omsorg i det. Og kjønnsperspektiv er ganske uvanlig i kommunale planer. Men det innebærer at i utviklingen av et nødvendig busstopp i Umeå, da i Umeå, og det var særlig unge jenter mye involvert, så som dere ser her, så er det en veldig god lyssetting. Det er komfort som vi alle ønsker ut av bussplassene. Men det er også levegger som gjør at du kan få le fra vinden, avhengig av hvor den kommer fra. Og ikke minst så ser du om det er andre der ved de beina som stikker ut fra det vindfanget, hvor du kan stå og ha det litt mer komfortabelt. Det er fine eksempler på hvordan overordna planer og mål om omsorg og det å ivareta jenters og for så vidt sårbare grupper generelt sine behov manifesterer seg i et så konkret eksempel som et busstopp. Så det tok oss med inn på krokendagen og mobilitetsverksted nummer to. Og fikk ungdom, men også andre til å tegne hva er det kuleste busstoppet du kunne sett for deg. Og jeg må si, sjøl om jeg ikke har noe i planprosessene å gjøre lenger i kroken, dessverre, så håper jeg jo at de drømmene som har vært tenkt og diskutert så langt, kan manifestere seg i et godt busstopp som gir komfort, men som også kanskje blir en god møteplass, særlig for ungdom, og at en kanskje også har et særpreg gjennom design, kunst og arkitektur som gjør at en øker stolthet eller stedstilhørighet Sette kroken på kartet gjennom ganske små grep. Fordi det er sånn at kommunen jobber i et spekter mellom det formaliserte og systematiske som vi har i venstreaksen her, som går gjennom plan- og bygningsloven sin formalstruktur, til de mest innovative prosjektene på høyresida som er kreative og prosjektbaserte. Jeg har ikke tid til å gå inn på eksemplene, men vi beveger oss i kommunene alltid litt imellom dem. Fra det veldig formaliserte til det veldig kreative. Det å flette de i hop når vi jobber med ressursene, er en måte å tenke rasjonelt, ut fra ressursene vi har, men også drømmene, ut fra ambisjonene vi har. Så bare kort på stikkordene jeg skal avslutte med. Jeg syns det er fint å tenke at vi skal foredle stedene, vi skal ikke bare utvikle dem. Men de finnes der fra før. Innbyggerne har sine steder som vi ikke skal tukle så mye med. Så er det det med å bygge allianser og tenke bredt om hvem er vi som byutviklere. Jo, det er innbyggerne, det er utbyggerne, det er kommunen, det er andre. Være systematisk, gjenbruke innspill, tørre å prioritere og være bevisst på de redskapene jeg snakket om på forrige "slide" tror jeg også er viktig. Og det å ha respekt for hverdagslivet som skal være i fokus. Og at folks tidshorisont er kort, mens planleggingshorisonten er lang. Så det ble en veldig rask og litt hard landing, men takk for meg.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Tusen takk til deg, Heidi. Det var veldig fint og innsiktsfullt. Og jeg tenker spesielt mye på det du sa nå mot slutten, at innbyggerne bærer jo drømmer for stedene sine. Og det å klare å lande det i det her litt sånn rigide planverket, Det er jo en kunst, det kan være vanskelig, men heldigvis har vi gode verktøy for det. Neste ut her nå er Eivind som er designer i Plenum. Plenum design har jobba mye med medvirkning, bl.a. i flere av DOGAs Gnistprosjekter, men også i Kroken. Så det er veldig fint at vi fikk den grundige introduksjonen fra Heidi. Så nå skal du få ordet, Eivind. Vær så god.
Eivind Reibo Jentoft:
Takk. Siden Heidi snakker litt om hvor vanskelig det er å drive med medvirkning, så kan jo jeg fortelle om hvor lett det er å drive med medvirkning. I 2021 var vi første gang med i Gnist. Det var en tid prega av pandemi og digitale møter. Og kanskje den oppgaven vi jobba med, var også litt prega av det her, for det handla om Lebesby kommune. De stilte spørsmålet: Det er mange som har flytta fra kommunen, men som fortsatt bryr seg om stedet og utviklinga her. Hvordan kan vi snu utflytting fra noe negativt til noe positivt? Hvordan kan digitale innbyggere være en ressurs for Lebesby? For de av dere som ikke vet hvor Lebesby er, så er det en kommune helt nord i landet. Det er en av de største vi har, og det bor 1200 mennesker der. Vi syns det var veldig spennende med å tenke digitale innbyggere. Lage møteplasser, definere hva en digital innbygger er. Og vi utvikla en digital prototype med ulike målgrupper, forskjellige typer digitale innbyggere som hadde forskjellige behov. Og vi så også at når de skulle komme til Lebesby, var det ingen plass å gjøre av dem. Så vi måtte også tenke fysiske møteplasser, som man kunne få tilgang til gjennom den digitale møteplassen. Vi kalte det for modulbygda, og det skulle utvikles over tid, og det var både stasjonært og mobile moduler. Kort sagt så vant vi den konkurransen. Det var en nasjonal åpen konkurranse som man kunne være med i. Vi fikk mye oppmerksomhet, og vi var utrolig stolte og fornøyde. Og vi fikk lov til å jobbe videre med Lebesby, og vi reiste dit. Sånn så det ut når vi landa i Mehamn og skulle kjøre til Kjøllefjord. Det tar vanligvis en halvtime. Det tok oss tre timer, tror jeg. Men det som var interessant da vi møtte folk i Lebesby og presenterte de ideene vi hadde, var at de kjente seg ikke igjen i det. Og det er kanskje ikke så rart, for vi hadde sittet i Tromsø og vi hadde tenkt på digitale innbyggere, og vi hadde ikke tenkt på de som bodde der eller involverte dem i særlig stor grad. Og når man leser om det her i avisa, går videre med planer om modulbygg og digitale innbyggere, og du kan bo i Oslo med bare digital innbygger i Lebesby, så skjønner man at folk i Lebesby kanskje ikke kjente seg helt igjen i det. Så vi måtte snu litt på det og tenke hvordan vi kan endre på konseptet så det treffer bedre for de som bor der. Her er fra et møte i bygda Lebesby, hvor det bor 100 mennesker. Vi prøvde å få dem til å tenke på hvordan vi kan skape den beste første uka for noen som flytter til Lebesby i Laksefjorden. Folk satt der med armene i kors og pekte på hverandre og sa kommunen må gjøre noe, Lerøy må tvinge folk til å bo i Lebesby. Og noen må rydde i garasjene sine. Og det var veldig dårlig stemning og lite samarbeidsvillighet, helt til noen sa: Hvem sitt ansvar er det egentlig at det skal være hyggelig å bo her. Han sureste reiste seg opp og sa: Jeg har lyst til å si kommunen, men det er jo faktisk oss. Et magisk øyeblikk som endra hele dynamikken i workshopen, og folk ble løsningsorientert og samarbeidsvillige, og jeg lærte veldig mye av akkurat det spørsmålet. Så jeg tenker: Hvorfor involvere? Ja, fordi vi må, vi har blitt fortalt at vi skal involvere. Vi kan bruke medvirkning til å informere. Informere og forankre det vi jobber med. Og vi kan bruke det til å forstå de som skal bruke disse tjenestene. Men jeg tenker kanskje det viktigste er at vi kan skape eierskap og engasjement. Og det er jo en veldig fin test på det vi holder på med, om det faktisk treffer og du har mye større sjanse for å lykkes med det du holder på med, hvis du skaper engasjement. I 2021 så var vi ganske nyoppstarta. Og Lebesby var det første stedsutviklingsprosjektet vi har jobba med, men siden har vi jobba over hele Nord-Norge med lignende type utfordringer. Og vi jobber med samfunnsutvikling, skape opplevelser, utvikle bygg, lage tjenester, jobbe med merkevarer. Men fokuset er alltid på brukerne og deres behov. Dette er fra Rødøy kommune, som vi jobba med for noen år siden. Rødøy beskrives som en av de mest geografisk komplekse kommunene i Norge. Du må ta ferge for å komme inn i kommuner. Folk bor spredt utover øyet. Og det er ikke noe tydelig sentrum. Det bor 1200 mennesker der. Og på én av øyene har du noe som heter Rødøyløva, som har blitt et veldig populært destinasjon. En av de mest spektakulære fjellturene jeg har vært på. Med det kommer store utfordringer. Hver sommer så fylles fergekøa opp. Og vi fikk høre når vi var der: Jeg vet om mange som ikke tør å forlate øya om sommeren fordi de ikke vet om de kommer seg hjem igjen. Så det er jo et kjempeproblem. I folkemøtene så møtte vi store frustrasjoner, folk hadde bare lyst til å klage, og vi prøvde å skape en dialog, og jeg syns vi lykkes med det. Vi gikk fra vi vil ikke ha noe turisme til hva vil vi dele, hva vil vi ha for oss sjøl? Og hva bør folk vite før de kommer hit? En av grunnene til at Rødøy starta prosjektet var at de ønska å bli en nasjonal turiststi. Og ett år senere ble Rødøy den første nasjonale turiststien i Nord-Norge. Det handler ikke om å tiltrekke seg flere besøkende, men om å håndtere dem bedre. Statusen er et kvalitetsstempel som viser at sikkerhet, natur og lokalsamfunn blir tatt på alvor. Det åpner også for finansiering og stiller tydelige krav til infrastruktur, informasjon og besøksforvaltning. Som små kommuner kanskje ikke kan løse alene. For et par år siden jobba vi med Skjervøy og ny barneskole på Skjervøy. Det er en kombinasjon av ulike byggemasser, og det første bygget er over 60 år gammelt og i ganske dårlig stand. Vi fikk høre at to dager før hadde noen elever sittet med ei skje og gravd ut betongen av veggene. Dette var en innovativ anskaffelse, en tidlig prosess, undersøkelse. Vi skulle involvere masse folk og forstå hva kan den nye skolen bli. Det var mange involverte i prosjektgruppa, og vi jobba sammen med Nils Torp, arkitekter, og André Croise, arkitektur. Vi hadde mye medvirkning, mye møter, definert over en innsiktsfase, en idéfase og en prototype testefase. Gjennom prosessen hadde vi fire befaringer, to på skolen Og to på andre skoler i regionen. Vi hadde tre arbeidsmøter med ansatte på skolen. Her nede til høyre ser dere renhold som forteller om en veldig travel dag på skolen, mens alle andre ansatte sitter og ser på og får en forståelse av deres arbeidshverdag og deres utfordringer. Vi fikk veldig god tilbakemelding på at de ble så mye involvert, og at innspillene de kom med, ble tatt med og i utviklinga av de tegningene vi kom med. Vi hadde også tre folkemøter med innbyggere. Vi brukte ulike verktøy til å engasjere dem. Jeg husker etter et av møtene så kom ordføreren veldig glad og sa at vi ... folk forstår jo plutselig kommuneøkonomi, og at vi kanskje må redusere denne gymsalen på den nye skolen når vi har alle de andre fine fasilitetene rundt. Og at kanskje ikke SFO og skolen trenger de samme lokalene, men kanskje man kan skape fleksible rom. Vi hadde også tre kurs da vi var der. Også det kuleste vi gjorde på Skjervøy, det var å ha en konkurranse for barn på ungdomsskolen og barneskolen i Minecraft, hvor de fikk planlegge fremtidens skole på Skjervøy. Og vi hadde et panel av ordfører og lærere og arkitekter som vurderte og kåra en vinner som fikk pizza til hele klassen. Og det var en kjempesuksess. Vi fikk masse gode innspill. Og så lagde vi noen tegninger som vi testa. Vi lagde også en AR-modell av hvordan skolen kunne bygges opp, som folk kunne ta med seg hjem og vise til andre, og så kan man komme med innspill videre på det. I fjor ble Skjervøy kåra til årets fyrtårnkommune i Troms og Finnmark for måten de involverer barn og ungdom i utviklingsprosesser. Og Minecraft var delt som en del av det, så vi er veldig stolte over å ha bidratt til det. Til slutt skal jeg snakke litt om mobilitetslaben I kroken. Vi starta med en tiendeklasse på Kroken. Det var ei uke før de skulle slutte på ungdomsskolen, så de var veldig klare til å ikke være på skolen, men de deltok nå. Først fikk vi dem til å definere hvor de reiser, og så fikk vi dem til å ta en tusj og stemme hvordan de kommer seg til de ulike stedene. Hvordan drar de på skolen fem dager, hvordan kommer de seg dit. Da så vi at de viktigste reisemålene var skolen, butikken, hjemme, trening og så kanskje kjøpesenter. Vi så at buss og bein dominerer, mens sykkelen var det bare 11 reiser, eller 4 % av reisene, som var på sykkel. Og seks av ti reiser er motoriserte. Sparkesykkel regnes da ikke som motorisert, men den kan jo også kanskje være en del av bildet. Bussen, kjempenødvendig, men det var også litt lav status. Vi opplevde at de gjorde litt narr av de som måtte ta bussen, mens de som kjørte egen mopedbil, de hadde det mye bedre. Så dette med frihet virka som det var viktig for tiendeklassingene, at de kunne reise på egen hånd. Og det er kanskje litt spesielt i Kroken, for det er litt i ytterkant av Tromsø, og du har folk som bor et stykke unna som må ha egen mopedbil for å komme seg rundt, for det går ikke så mye busser ut dit. Ja, og nesten ingen sykler bare 11 av 306 reiser. Så vi tok med oss denne dataen og presenterte det på Krokendagen, og prøvde å samle inn flere innspill der. Krokendagen er et kjempestort arrangement i Kroken med masse deltakere. Det var konsert, det var mat, og det var veldig god stemning. Og her er noen av eksemplene på hvordan vi presenterte denne innsikten til folk rundt omkring inne på det lokalet. Vi hadde noen plakater med QR-koder. Hvor folk kunne komme med innspill knytta til: "Hvorfor sykler ikke ungdom lenger?" eller "Hva om kroken fikk byens kuleste busstopp, hvordan kan det se ut?". Det som var interessant, er at vi fikk nesten ingen innspill på disse. Selv om jeg sa til ungdommen: Jeg har gjemt syv QR-koder rundt omkring, og hvis dere finner alle, så får dere en premie. Det var ingen som kom tilbake. De sprang av gårde, og så ble de distrahert av et eller annet. [Latter] Vi hadde et svært kart på et bordtennisbord hvor folk kunne komme og tegne og legge inn post it-lapper. Vi lagde også et lykkehjul av en gammel sykkel, og det var veldig populært. Da kom ungene og skulle snurre rundt, og de ble valgt ut etter hva slags type mobilist de var: Om de var Tromsøpalmen eller Skrittsamleren, eller ... Så fikk de et klistremerke basert på hva slags mobilist de var. Og mens de gjorde det, så kunne de voksne gå og stemme på ... Hva skal til for at flere sykler, på korktavlen Der så vi at 52 % mente at trafikksikre sykkelstier i det skal til, mens 20 % mente det var bedre belysning eller at elsparkesykkel skal bli ulovlig. Vi fikk masse innspill på dette kartet, som vi brukte litt tid på å digitalisere i etterkant. Her var det veldig tydelig. Det var noen ting man var fornøyd med, og så var det noen problemområder, kanskje spesielt rundt Kroken sentrum, hvor det er trafikk, og det er vanskelig å komme seg rundt, og det er dårlig fortau. Masse gode innspill. Vi prøvde også å ha en tvungen assosiasjon knytta til én oppgave, med hva som må finnes på et busstopp for at det skal bli et sted du har lyst til å være. Knytta til teknologi eller komfort eller så videre. Men de ba om en benk, et tak og lys. Så de 56 innspillene vi fikk, handla i hovedsak om minimumsstandarden til et busstopp. Vi fikk 18 innspill på disse QR-kodene. Jeg tror at det handler kanskje litt om at terskelen for å delta må være lav. Da vi var i klasserommet, opplevde vi at ungdommen var veldig engasjert. Da hadde de satt av tid til å jobbe med det. Men på Krokendagen hadde jeg mest lyst til å spille biljard eller å ha det gøy og henge med hverandre. Men medvirkning trenger ikke å være så vanskelig. Jeg skjønner at Minecraft kanskje høres komplisert ut. Vi møtte mye motstand og prøvde å få det gjennom. Rektor sa at vi har ikke den kompetansen og koster det her mye penger. Men Skjervøy kommune hadde allerede Minecraft-lisenser til alle sine barn. Og alle de jublene da de fikk oppgaven, de hadde allerede den kompetansen. En lærer vi snakka med, fortalte oss at hun brukte all sin fritid til Minecraft, nesten. Så man vet ikke hva man har, egentlig. Men det kan også gjøres så enkelt som dette, at man ber om innspill med tegninger. Og jeg tror det er viktig ... Jeg opplever nå med kunstig intelligens at veldig mye av prosjekter gjøres gjennom der, og at folk ikke snakker med folk. Har en høy terskel for å snakke med folk, og jeg tror det er noe som kunstig intelligens ikke kan finne ut av. De kan ikke observere, og de kan ikke få disse innspillene. Så vi må fortsette å medvirke. Takk for meg.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Tusen takk. Det er så inspirerende å se et sånt mangfold av metoder som man ikke nødvendigvis kan finne i ei bok. Lista opp "dette er måte ABC du gjør medvirkning på". Jeg tror ofte handler det om... avhengig av hvem man skal nå når man gjør medvirkningsaktivitet, er man nødt til å tenke litt kreativt eller se på et mangfold av verktøy for å nå den gruppa man er ute etter. Nå skal vi få høre fra Hanne, som er rådgiver i Asker kommune. Og Asker kommune, de må jo ... Kunne kalles en foregangskommune når det kommer til medvirkning. De har jobba spesielt mye med et verktøy som heter stedskompasset. Hun skal forklare litt om hvordan det fungerer. Så da får vi med oss til slutt et sånt konkret verktøy på hvordan medvirkning kan fungere.
Hanne Evju:
Takk. Dette er et veldig kjent bilde for meg av hvordan min hverdag ser ut. Jeg er rådgiver i Asker og jobber med medvirkning og kommunikasjon. Og jeg er sikkert ikke alene her om å ha mange slike lapper på pulten min, eller har vært med i mange slike prosesser og skrevet på lapper. Det er ganske ofte at vi gjør det i en kommune. Fordi mange medvirkningsprosesser får veldig mange innspill. Noen er store og tydelige og lett å få øye på. Mens andre er små og kanskje bare kommer fram på en enkelt Post-It. Et lite innspill kan allikevel være veldig viktig. Som dette at ungdom ikke har noe sted å møtes uten å måtte kjøpe noe. Plutselig angår det ikke bare oss som jobber med stedsutvikling og arealtanlegging. Det angår flere sektorer i kommunen. Det angår de som jobber med oppvekst, folkehelse, kulturliv og også oss på stedsutvikling. Utfordringen vår i Asker er at slike innspill ofte forsvinner i mengden. For oss har spørsmålet etter hvert blitt ikke: Hvordan kan vi få inn innspill? Men hvordan sørger vi for at denne kunnskapen faktisk følger med videre? God stedsutvikling starter med å forstå stedet. Arbeidet med det dere skal få se i dag, startet med en frustrasjon over at vi så at kunnskapen fins om hvordan steder er og fungerer. Men den er spredd, spesielt innad i en kommune, i ulike sektorer. I tillegg ser vi at medvirkningen skjer veldig sent i planprosesser eller andre prosesser. Og at det ofte er medvirkning som er knyttet til en konkret plansak eller en konflikt som har oppstått. I tillegg ser vi at den sosiale dimensjonen av et sted sjelden kommer til. Det er det fysiske folk er opptatt av. Men når vi jobber overordna med stedsutvikling, trenger vi svar på andre spørsmål. Vi vil vite hvordan stedet fungerer i hverdagen. Hva fungerer godt, og hva fungerer dårlig? Hvor møtes folk, og hvem faller utenfor? Og det er spesielt dette som gjør at vi har startet et arbeid med stedskompasset. Så spørsmålet vårt har blitt: Hvordan går vi fra medvirkning i én konkret plan til innsikten om et sted? Vi begynte å teste: Hva skjer dersom vi spør og prøver å hente inn denne type kunnskap mye tidligere? Før en konkret plan og før rammene er lagt, eller før folk har en bestemt løsning å gi innspill til? Da kan vi heller spørre åpent om hvordan stedet der dere bor fungerer. Hvilke kvaliteter mangler, og hvilke må tas vare på. Hvilke behov har dere på dette stedet? Den kunnskapen kan brukes senere, på tvers i ulike prosesser, og ikke i én enkelt plansak. Det gir oss et helt annet utgangspunkt for forankring, for vi kan forsøke å forankre behov, kvaliteter og ambisjoner om et sted. Istedenfor å diskutere løsninger på stedet. Vi ser også at det er stor mulighet for å redusere konflikter. Fordi samtalen starter ikke med: Er vi for eller imot denne planen? Men vi starter en samtale om hva som er viktig for stedet. Og det er jo nettopp dette bildet som er det vi ønsker å forstå med et sted. Hvordan hverdagen henger sammen. Hvordan fungerer det for de som bor der. Det er møteplasser, relasjoner, trygghet, tilhørighet Men også natur, kvaliteter, boliger og de funksjonene som er på stedet. Altså både den fysiske og den sosiale dimensjonen. Stedskompasset som metode er ikke noe Asker har funnet på. Det er en skotsk metode utviklet av helsemyndighetene i Skottland. Og Fremsam, tidligere Sunne kommuner, har oversatt den til norsk. Den tar for seg 14 ulike temaer som er viktige på et sted og som er utgangspunkt fra FNs bærekraftsmål. Det er en metode som strukturerer en samtale om kvalitetene. Både de sosiale kvalitetene, som trivsel og møteplasser og tilhørighet på stedet. Men også fysiske kvaliteter, som natur, bolig og kulturarena. Det vi spesielt likte godt med metoden, er at vi så at det ga oss en felles struktur. Og et felles språk med både innbyggere og politikere. Hvor vi alle forholdt oss til de samme temaene. Det gjør det lettere å få fram erfaringer på stedet, men også kunne systematisere de etterpå. Og målet vårt er ikke bare å samle innspill. Målet vårt har vært å bygge kunnskap om de ulike stedene våre. Det vi erfarte med stedskompasset, hvis noen har prøvd metoden, er en ganske tidkrevende metode, og den er ganske stor. Det er vanskelig å gjennomføre. Vi i Asker har ti ulike tettsteder vi skal gjennomføre... og ønsker innsikt om stedet på. Hvordan skal vi få til en effektiv og enkel metode for dette? Det vi har gjort, er å lage denne bordduken, som tar utgangspunkt i disse 14 temaene til stedskompasset, eller stedskompassrosen, som er i midten. Hvert tema er fordelt utover bordduken og har hjelpespørsmål som skal hjelpe de som sitter på bordene med å diskutere temaene. Vi inviterer inn til ulike møter før det er konkrete løsninger eller planer. Men inviterer til å snakke om nabolag. Vi prøver å invitere ganske målrettet de gruppene vi vanligvis ikke når. Bl.a. har vi god erfaring med å invitere gjennom FAU og barnehager. Og vi deler dem opp i grupper etter nabolag så man sitter på nabolagsbord. Disse møtene har vi hatt mellom 40 og over 100 deltakere på de ulike stedene våre. Og det tar ca. én time å gjennomføre stedskompasset. Vi var usikre på om folk ville komme når det ikke fantes en konkret plan å protestere mot. Men vi ser at folk ønsker å snakke om stedet sitt. De ønsker å fortelle om nabolaget og spesielt oppvekstmiljøet til barna sine. Samtalen får ofte en helt annen karakter enn vi får på tradisjonelle planmøter. Det blir mer en samtale om nabolaget, og det blir mindre oss mot dem. Dette er eksempler på type kunnskap vi får når vi bruker stedskompasset. Noe handler om veldig konkrete ting, som at det er for mye tungtrafikk gjennom sentrum. At gatelysene mangler, eller at det er behov for nye tjenester. Andre innspill handler mer om det sosiale. At det er ... gode naboer som bryr seg. At det er tilhørighet til stedet, at man kjenner hverandre og er glad i nabolaget sitt. Men også dette om at ungdom ikke har noe sted å møtes. Scoren er ikke det viktigste når vi gjennomfører stedskompasset. Men det er diskusjonen, begrunnelsene og erfaringene som kommer frem. Det er den kunnskapen vi ønsker å ta med oss videre. Men da er vi litt tilbake til den utfordringen jeg startet med i sted. Når vi har hundrevis av slike innspill bare fra ett møte, hvordan sørger vi for at disse ikke forsvinner i mengden? Hvordan tar vi dem med oss videre? I etterkant av et stedskompass digitaliserer og systematiserer vi svarene. Og det er kanskje spesielt dette steget som er viktig når vi snakker om forankring og strategisk bruk av innsikten. Vi går fra å ha mange enkeltstående kommentarer og innspill, til noe vi kan sortere, sammenstille, stedfeste og koble til annen kunnskap. Vi har utviklet noe vi kaller Analysekartet i Asker. Det er et verktøy som vi har utviklet for å samle og visualisere ulike typer data for et område. I dette kartet legger vi all fagkunnskap, som f.eks. befolkning og boligstatistikk. I tillegg til de tradisjonelle kunnskapene som planleggere bruker. Kartet gir ikke svar alene, men gjør det lettere å se mønstre og sammenhenger og områder vi kanskje bør undersøke nærmere. Det interessante for oss er at vi kan sette innbyggernes erfaringer sammen med denne kunnskapen om stedet. Det kan være tjenester og møteplasser, grøntområder, transport og annen fagkunnskap. Da ligger ikke innbyggernes erfaring, medvirkning og innsikt et annet sted enn den dataen planleggere vanligvis bruker. Stedskompasset står heller ikke alene. Denne innsikten skal inngå i stedsanalyser, sosiokulturelle analyser eller behovsanalyser eller andre kunnskapsgrunnlag som vi bruker i kommunen. Poenget er ikke at medvirkningsdata alene skal gi oss svaret, men at det skal bli synlig og tilgjengelig der vi finner annen type kunnskap. Nå får dere et overstimulerende bilde av hvordan analysekartet ser ut i praksis. Hvor vi har lagt til ulike komponenter bare for å vise et eksempel. Bl.a. ser vi reguleringsplanen for sentrale Asker lagt oppå med noen lag om hvor vi har ulike fritidsaktiviteter og møteplasser. Og i tillegg kan vi se scoren fra stedskompasset på deres høyre side, hvordan de har scora nettopp den kategorien fritidsaktiviteter. God innsikt ... Oi! Feil vei. God innsikt skaper ikke endringene av seg selv. Det er kanskje det viktigste vi har lært. God innsikt skaper ikke automatisk mye bedre steder. Vi kan ha mange gode analyser og masse god data. Men hvis kunnskapen ikke kobles til hvordan kommunen arbeider, så kommer vi ikke videre i arbeidet vårt. Så spørsmålet blir hvordan får vi kunnskap til å påvirke det kommunen gjør. Vi har prøvd å organisere arbeidet vårt med stedsutviklingen i Asker litt annerledes. Ti ulike tettsteder som vi skal alle samarbeide for å få til en god utvikling rundt. Først lager vi kunnskapsgrunnlagene for de enkelte stedene. Det skal fortelle oss: Hva vet vi om akkurat dette stedet? Her samler vi analyser, fagkunnskap og innbyggerinnsikt. Videre skal utviklingsstrategier bygges på disse kunnskapsgrunnlagene. Utviklingsstrategiene for hvert tettsted skal si noe om Hva skal vi prioritere på dette tettstedet. Hva er viktig for dette stedet? Hvilke kvaliteter og behov skal utviklingen bygge på? Og hvilken retning skal vi trekke i? Koordineringsgruppene skal være tverrsektorielle. Den skal vise oss hvordan vi skal jobbe sammen på de ulike stedene. Hvordan får vi relevante fag til å bruke den samme kunnskapen og ha samme språk og følge utviklingen over tid? Å ... Der, ja. [Latter] Stedene oppleves jo helhetlig, men vi som kommune er organisert sektorvis. Og det er et grunnleggende problem som vi nå prøver å gjøre noe med. Derfor ønsker vi at lokale koordineringsgrupper bidrar til felles situasjonsforståelse. Vi skal få til tidlig dialog på tvers uavhengig av om det er en plansak eller ikke. Og vi skal få til oppfølging av behov og muligheter på hvert enkelt sted. Utviklingsstrategiene skal hjelpe oss å bli enige om hva som er viktigst på dette stedet. Hva skal prioriteres, og hva må ses i sammenheng for å få til det. Forankringen handler ikke bare om at folk skal bli hørt. Det handler også om at innbyggere kan kjenne igjen behovene og perspektivene sine. At administrasjonen får en felles forståelse på tvers av fagområder. Og at politikken får et bedre grunnlag for å eie retning og prioriteringer fremover. Det er kanskje det viktigste stedskompasset kan bety for forankring. At vi starter med et bredere og mer felles bilde av stedet før vi begynner å diskutere løsninger. Hvis jeg skal oppsummere dette i tre ting, så er det å forstå stedet, se de sosiale og fysiske kvalitetene sammen Forankre retningen, bygg en felles forståelse av hvilke behov, kvaliteter og ambisjoner som er viktige på stedet. Bruk kunnskap over tid. Koble til analyser, prioriteringer, utviklingsstrategier og oppfølging. Det handler nettopp om å bruke denne kunnskapen tidlig, gjøre kunnskapen anvendbar, og sørge for at det følger med videre, når vi skal jobbe med Prioriteringer og handlinger. Og dette er kanskje det som best oppsummerer hva stedskompasset kan bety for forankring. At det gir oss nettopp et felles bilde av stedet før vi diskuterer de konkrete løsningene.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Det her ... Her synses det at jeg er litt nerd, men jeg syns det er utrolig kult. Og det er nettopp som Hanne sier, at stedene våre er helhetlige. De oppleves helhetlige. Og når vi som kommune kommer med våre litt sektorinndelte måter å tenke på, så er vi nødt til å huske det også når vi skal snakke med folk og forstå steder på samme måte som de gjør. Folk skal med. Det handler om ... Et grunnleggende demokratisk prinsipp. At ting som skjer på stedet der du bor, eller steder der du oppholder deg, det angår jo i høyeste grad deg. Og da burde du både få informasjon nok til å kunne gi dine meninger, skape innsikt for de som jobber med utviklinga, og der har vi et stort ansvar. Men det handler også om mer enn den generelle innsikten og involveringa av folk. Det handler om hvordan vi skal bruke det, at medvirkninga skal få ei virkning. Da må vi bruke den utover den noen ganger litt banale innsikten, der vi tenker: Ja, det her kunne vi jo ha gjetta sjøl. Og den kan også brukes utover prosjektet og innsikt i én og én plan. Det kan mobilisere ressurser og skape et engasjement som vi kan bruke langt utover de enkelte prosessene. Dette var det tredje seminaret i Gnist kompetanse. Allerede neste uke er vi tilbake. Da skal vi gå fra det som vi nå har snakka om, å skaffe både innsikt og ... Og bygge engasjement, til det å gå inn med strategiske samarbeid og bygge allianser som gjør at vi får gått fra den der innsikten til det å faktisk skape endring. Og da er vi i Stjørdal. Og jeg håper at de som er i nærheten der, møter opp og hilser på oss der. Og alle dere andre kan følge med digitalt som i dag. Og så blir det da siste avrundende seminar i Bodø uka etter der, der vi samler litt trådene. Og snakker om lokalsamfunnsbygging som medisin for stedene våre. Tusen takk til dere som har fulgt med i dag. Da logger vi av streamen her.
4. Bygg allianser
Komplekse utfordringer løses sjelden alene i en kommune, og godt samarbeid er viktig for å få til varig endring.
I dette seminaret får du et innblikk i hvordan du kan gjenkjenne nyttige samarbeidspartnere, spille hverandre gode og bygge allianser for å få ting til å skje.
Du vil høre innlegg fra
- Kaia Ingelill Mårtensson Aune, arkitekt og rådgiver i DOGA
- Christer Best Gulbrandsen, direktør for medborgerskap i Asker kommune
- Tobias Mangersnes, strategisk designer i Lokalt byrå
- Kristine Røiri, kommunearkitekt i Sortland kommune
Se nettseminaret "Bygg allianser". Lengde: 50 minutter.
Læringspunkter fra del 4:
- Se etter samarbeidspartnere både innenfor og utenfor egen organisasjon. Kommunen kan ikke løse komplekse samfunnsutfordringer alene. Nyttige samarbeidspartnere kan være ansatte i andre deler av kommunen, innbyggere, næringsliv, frivillige og grunneiere. Se etter hvem som har kunnskap, engasjement og ressurser som kan bidra.
- Finn felles interesser og mål. Gode allianser krever ikke at alle er enige om alt. Det viktigste er å finne ut hva aktørene ønsker å oppnå sammen, og hvordan de kan hjelpe hverandre med å nå sine mål. En felles forståelse av utfordringen gjør det lettere å samarbeide.
- Bygg tillit og relasjoner mellom mennesker. Samarbeid handler om mer enn formelle roller og avtaler. Ta deg tid til å bli kjent med folk, lytt til ulike perspektiver og skap møteplasser der alle kan bidra på like vilkår. Tillit gjør det også lettere å håndtere uenighet og vanskelige spørsmål.
- Prøv ut små tiltak og skap resultater sammen. Dere trenger ikke ha den perfekte løsningen før dere begynner. Små eksperimenter og konkrete aktiviteter gir erfaringer, synliggjør muligheter og skaper mestringsfølelse. Når folk opplever at de får til noe sammen, styrkes også samarbeidet.
- Skap arenaer som gjør samarbeidet varig. Allianser trenger både forankring, møteplasser og muligheter for handling. Erfaringene fra Sortland viser hvordan en felles samarbeidsarena kan koble aktører, utløse engasjement og gjøre det lettere å realisere tiltak også etter at et prosjekt er avsluttet.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Det kan jeg røpe allerede, at dette er noe vi tror på. Å bygge allianser handler egentlig om å bygge samarbeid. Jeg skal snakke litt om hva vi mener om det. Mange av dere som følger med nå, jobber kanskje i en kommune. I Kommune-Norge har vi snakka om dette i mange tiår allerede. At kommunen har et helhetlig ansvar, men er ikke stor og sterk nok til å løse alle samfunnsutfordringer alene. Det trenger vi et helt lokalsamfunn for å gjøre. Nettopp derfor er det viktig at kommunen, som sitter med en del viktige roller, klarer å jobbe sammen og skape varige, gode og godt forankra samarbeid for å få til å løse de utfordringene vi står i. Dette er det fjerde seminaret i ei seminarrekke der vi har snakka om ulike tema knytta til lokalsamfunnsbygging. Men dere trenger ikke å få panikk om dere ikke har sett de seminarene vi har hatt tidligere. De ligger på DOGAs nettsider og kan sees på nytt der. Så har vi også ett igjen, som egentlig skulle holdes i Bodø, men nå kommer til å være et heldigitalt seminar som sendes fra DOGA i Oslo. Men det kan dere likevel følge med på i neste uke, der vi kommer til å samle flere tråder rundt det vi har snakka om. Jeg heter Kaja Ingelill Mortensen Aune. Jeg jobber i DOGA som rådgiver for arkitektur, by- og stedsutvikling, og jeg er arkitekt. Flere kjenner sikkert godt til DOGA fra før, men til dere som ikke gjør det, er DOGA en statlig stiftelse, en del av det statlige virkemiddelapparatet for innovasjon. Vi er et kompetansesenter som bruker design- og arkitekturfag som en måte å fremme bærekraftig verdiskaping og samfunnsutvikling på. I DOGA driver vi også med Gnist-programmet. Gnist-programmet for innovative lokalsamfunn. Gnist-programmet er et program som kommuner kan søke til med ei utfordring de har, ei stedlig utfordring i lokalsamfunnet. Og så kobler vi i DOGA på design- og arkitekturkompetanse for å løse den utfordringa sammen med dem, men enda viktigere: å bygge endringskapasitet i kommunen. Sånn at man får nye verktøy, nye måter å jobbe på. Sånn at man ikke kan løse bare den utfordringa, men også alle de andre utfordringene man står overfor i kommunen. Gnist-kompetanse er en modningsaktivitet, en kompetanseheving som er veldig lavterskel, men en vei inn i den måten vi tenker på når vi jobber i Gnist-programmet. Og det er veldig ... Veldig tilgjengelig for alle som er interessert i nye måter å tenke lokalsamfunnsutbygging på. Men kanskje spesielt for de kommunene som vurderer å søke seg til Gnist. I dag er temaet "bygg allianser". Og hvorfor skal vi det? Her har jeg satt opp noen spørsmål og stikkord til meg sjøl. Det første er: Hvem eier samfunnsutfordringene våre? Kommunen føler nok veldig på at vi sitter på en stor helhet i det som skjer i lokalsamfunnene. Kommunen driver med eldreomsorg, med utdanning, med planlegging og med veldig mye av det som skjer i et lokalsamfunn. Men man eier jo likevel ikke alle de store og omfattende utfordringene alene. Hvem som har eierskap og ansvaret for å løse de utfordringene, er en av grunnene som gjør det vanskelig å starte på komplekse utfordringer. Det er det mange som gjør, eller kanskje alle i fellesskap. Og da er det i et fellesskap man må løse dem. Da må vi tenke nytt på hvem som er mulige samarbeidspartnere for kommunen. De kan ligge i kommunen sjøl, men de kan også ligge utafor døren til rådhuset. For at vi skal ta det steget ut for å jobbe internt i egen organisasjon, men også ut i lokalsamfunnet på nye måter, så er vi nødt til å gå ut av den lille boksen som vi ofte sitter i når vi jobber i en kommune. Det er vanskelig, og det kan være ubehagelig. Det krever at vi har modige ledere og modige byråkrater som tåler å ta det steget ut. Og når vi har gjort det, så må vi stille oss sjøl spørsmålet: Om vi er bevisste nok på hvem disse samarbeidspartnerne er i dag, og hvem som kan bli det i framtida. Det er noe av det vi skal snakke om i dag. I dag skal vi se et opptak fra et innlegg av Christer West Gulbrandsen som snakker om hvordan å få til bedre samhandling internt i kommuneorganisasjonen og utover. Hvordan kan vi tenke nytt om hvordan vi er organisert, og hvordan har vi vært organisert historisk? Så kommer Tobias, som sitter her i salen, til å snakke om sitt perspektiv på det å bygge allianser, og hvordan de har jobba i lokalt byrå. Der han er designer. Så til slutt får vi et veldig konkret eksempel fra Kristine Røiri, som er kommunearkitekt i Sortland kommune, lengst nord i Nordland. Der de hadde et NIST-prosjekt for noen år siden. Der de nok gikk inn med en del tanker om hva som de fysisk kunne endre i sitt lokalsamfunn, men det absolutt største de fikk ut av det, var nettopp nettverk, samarbeid og allianser som kan gjøre at som kan gjøre at de får det til på sikt. Så for å kicke oss ordentlig off her skal vi se en video fra en kommunekonferanse som vi hadde her i Trøndelag, i Trondheim, i starten av september. Der stilte vi spørsmålet til mange av deltakerne: Hvem er den viktigste samarbeidspartneren din i dag? Der fikk vi mange fine svar som kanskje utvida perspektivet vårt litt nå til å starte med. Yes. En viktig samarbeidspartner vil alltid være innbyggerne. Det går jo veldig tilbake til en tanke som man hadde for ganske mange år siden nå. Over ti år siden begynte vi å snakke om kommune 3.0 i Norge. Vi må samskape og løse utfordringer sammen med lokalsamfunnet vårt. Så er spørsmålet om vi har kommet så mye lenger på den tanken i dag enn vi hadde for ti år siden. Men nå skal vi høre et innlegg fra Christer, som er direktør for medborgerskap i Asker kommune. For en fantastisk tittel! Han snakker veldig klokt om hvordan vi organiserer oss i kommunen, og hvordan det påvirker muligheten vår til å jobbe i nettverk internt og eksternt.
Christer Best Guldbransen:
Vi lever i en tid hvor både næringsliv og det offentlige må venne seg til å si farvel til hierarkisk styring og si velkommen til å jobbe gjennom nettverk. Vi har erfart at hierarkisk command and control gir lite resultater, at det fremmedgjør folk, og at vi får til ting mest når vi har folk som trekker i lag. Samtidig skal vi i kommunene bære med oss rettsstatens arv og drive ansvarlig maktutøvelse. Dette må balanseres. Men foreløpig tror jeg at vi har tatt ut mye av potensialet for hierarkisk maktutøvelse, og lite av potensialet i å jobbe mer nettverksorientert. Samskaping er ett eksempel på en nettverksbasert måte å jobbe på. Det å endre måten vi jobber på, krever at vi utfordrer både våre egne vaner og andres vaner. Det er tøft. Og det betyr at du vil møte motstand. Å stå i det over tid krever mot og vilje. Gjennom livet så har vi møtt ulike samfunnstrender. Og noen av dem avløser kanskje hverandre som pendelsvingninger. Da jeg var yngre og på vei inn i arbeidslivet, var jeg utålmodig. Og jeg opplevde at det var mye feige ledere som ikke turte å ta tak i problemer, kanskje fordi de ikke ønsket å lage dårlige relasjoner rundt seg. Jeg kjente at de godt voksne jeg møtte, hadde latt pendelen svinge langt, langt i retning av relasjon. Kanskje hadde de havnet i den grøfta i et forsøk på å mykne hierarkienes harde logikk. Men skyggesiden av dette var også at det fort kunne være mye maktspill. Og såret stolthet ute og gikk i organisasjonene. Relasjonene hadde på noen områder fått gå for langt og tatt for stor plass. På samfunnsnivå kan vi kanskje se dette i det oppgjøret man etter hvert tok utover på 90-tallet og 2000-tallet, og som er fortsatt i dag, med ulike former for korrupsjon, nepotisme og kameraderi, som jo er relasjonenes aller verste utslag. Med new public management-trenden så svingte pendelen fra 1990-tallet. En annen vei mot prestasjonen, og siden har den blitt der. Nå effektiviserer vi, måler vi, kvantifiserer vi og veier vi. Med den store teknologirevolusjonen som IKTs inntog var, har vi i tillegg kunnet jobbe raskere og smartere, og vi har nå langt mer tilgang på verktøy for effektivisering. Med Internett har vi fått demokratisert og spredt kunnskapen ut med lynets hastighet. Og så har vi fått sosiale medier som har skapt gjennomsiktighet, men som også har gjort oss alle til influensere og iscenesettere av eget liv på en måte som før var forbeholdt noen få. Utdanningsrevolusjonen som har pågått siden 1960-tallet, har gjort oss alle til mestere eller mastere. Så nå har vi kanskje ingen lenger noen unnskyldning for å gjemme seg. Ingen har lenger noen unnskyldning for ikke å prestere. For nå har vi jo all den kunnskapen vi trenger for å gjøre det rette og gjøre ting riktig. Overalt. All tid. Uansett. Jeg vil våge den påstanden at vi nå lever i et prestasjonssamfunn hvor forventningene er all time high både på jobb og i privatlivet. De forventningene kommer både innenfra oss selv og utenfra. Men prestasjon er grunnleggende individualistisk og egoistisk. Det handler om hva jeg skal gjøre, hva jeg skal oppnå av anerkjennelse. Skal vi komme videre, må vi legge vekk dette enorme prestasjonsfokuset. Vi må slappe av og la pendelen svinge mer i retning av relasjon igjen og i stedet se på hva vi gjør med omgivelsene våre. Kanskje vi skal konsentrere oss mer om hva som virker for samfunnet rundt oss. Da vil vi også fort erfare at de fleste prestasjonene vi jakter på, enten det er som individer eller som organisasjon, er lite relevante for andre. Da skal vi ikke helt over i den andre grøfta, men vi må løfte blikket og våge å prioritere vekk de fleste forventningene som andre og vi selv retter til oss og til hva organisasjonen vi jobber i, skal få til. I stedet må vi tenke at det er i nettverket, i relasjonen til andre, at vi skaper noe. Og skal du bygge den relasjonen, så må du se mennesket. Og ikke bare hva det mennesket kan gjøre for deg. Du må ta deg tid til å bli kjent, til å drikke kaffe uten en agenda bak. Så hvordan kan ledere i kommuner oversette dette til praksis? Men ett sted å begynne er å skifte perspektiv på organisasjonen. Vi som jobber på midtnivået i en organisasjon: direktører, folkevalgte, mellomledere ... Vi er vant til å tenke på en organisasjon sånn som dette: Sjefen på toppen, kommunestyret, kommunedirektøren, bestemmer noe. Og de forbundne iverksetter. Via en linje med en som er litt mindre sjef enn den på toppen, en som er enda litt mindre sjef, og så en førstelinje som i dette systemet har gradvis mindre handlingsrom, og forventningene er at de på bunnen skal iverksette lojalt til minste punktum det som vi på toppen har beslutta. Realiteten er jo at en organisasjon kun ser sånn ut fra toppen. Jeg tror at egentlig så ser en offentlig organisasjon ut som dette, for de fleste som jobber i den. Det er stakkars meg i førstelinja. Som har en stakkars sjef. Som prøver å forholde seg til det alle stakkars linjeledere og stabsledere bestiller. Og de prøver jo bare å oversette en rekke ulike bestillinger og krav som kommer fra oven, fra staten, fra kommunen, fra omgivelsene, til praksis. Det er veldig mye man skal ivareta i førstelinja, enten man er lærer, sykepleier, saksbehandler eller noe annet. Hvis du setter det opp, så er det kanskje en liste på over 1000 kulepunkter. Vi som er ledere, og de som er folkevalgte, og ikke minst de som sitter ved Stortinget, og i regjeringen, påvirker hvor mange sånne kulepunkter du skal gå rundt og huske på. Vi mater prestasjonsdyret hele tida. Og så lar vi det være sørgelig lite plass igjen til relasjon og til å gjøre det som virker. Det er viktigere å handle enn å sørge for at de gjør riktig handling. Vår jobb som ledere er å sørge for at våre medarbeidere reelt sett kan prioritere det som virker. Og da må vi begynne med å rydde opp i den jungelen vi har bidratt til å skape. Klarer vi dette, så klarer vi å bevege organisasjonene våre mot å utløse nettverkenes og samskapingens kraft. Men det krever mot. Du får garantert kjeft når du utfordrer alle de hver for seg fornuftige beslutningene som organisasjonen har tatt, og utfordrer folk rundt deg og under deg og over deg på om de overpresterer, om de smører på for tjukt med nye krav til seg selv og andre. Er du modig nok til å gjøre det som virker? Takk for meg.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Om vi er modige nok... Kanskje starta det med det Christer snakka om. Hvis vi skal klare å bygge et nettverk også utafor kommunen, så er vi først nødt til å skjønne hvordan nettverk kommunen i seg sjøl er. Hvordan samarbeider vi, og hvordan forstår vi hverandre internt i den alliansen som jobber for veldig mange ulike typer mål hele tida? Det tror jeg er mer komplekst enn man sitter og tenker på på kontoret i hverdagen. Nå skal vi høre litt fra Tobias Mangersnes, som er strategisk designer i lokalt byrå. Lokalt byrå er noen vi kjenner veldig godt i DOGA, som har jobba med flere av Gnist-kommunene våre. Og akkurat det her med å bygge allianser vil jeg påstå at de har vært ekstra gode på i de prosjektene og har mange refleksjoner rundt. Derfor er vi veldig glade for at Tobias vil komme hit for å snakke litt om det. Velkommen, Tobias.
Tobias Mangersnes:
Tusen takk! Hei sann, alle sammen her i rommet og på streamen. Det er utrolig trivelig å få være her i dag. Planen er at jeg skal gi dere et lite innblikk i hvordan vi tenker om dette med å bygge allianser i lokalbyrå. Og det blir et lite innblikk, for vi kunne snakket om dette i mange timer. Men vi starter et sted, og så kan vi ta litt spørsmål når det blir fri bolk litt senere i dag. Så lokalbyrået er et lite designkontor som bruker designmetodikk til å utvikle bedre samfunn, steder og tjenester over hele landet. Prosjektene vi jobber med, handler ofte om disse utfordringene som verken en avdeling, et tjenesteområde eller kommunen kan løse helt alene. Det er ofte de vi syns er mest spennende. For det betyr at vi må jobbe tett sammen med folka utfordringen faktisk gjelder. Som innbyggere, frivillige, ansatte og ledere. Jeg skal si litt om hvordan vi gjør disse tingene her. Jeg tenkte jeg kunne bruke Ål sitt Gnist-prosjekt fra 2025 som et konkret eksempel. Men da må jeg si bitte litt om det prosjektet først. Ål kommunes Gnist-prosjekt har handlet om å finne en mer strategisk og helhetlig retning i arbeidet med å utvikle kommunens sentrum. I dag oppleves dette sentrumet som udefinert i plassering og omfang med nedgang i aktivitet og med en fastlåst diskusjon. Det har vært mange gode forsøk på sentrumstiltak, men det har stoppet opp fordi helheten har manglet. Så dette har vi jobbet med gjennom en bred, utforskende, innsiktsbasert og kreativ prosess, hvor hovedgrepet har vært å etablere en idésmie. Over flere dager i et tomt lokale i sentrum. På Idésmia har 313 personer på tvers av kommune, næringsliv og innbyggerne deltatt for å diskutere knotete dilemmaer, utforske sentrumstiltak og komme med tilbakemelding på det arbeidet Gnist-teamet har gjort. Resultatet er en pakke som beskriver hvordan Sundre er og fungerer i dag. Scenarioer, referanser og et arkitektonisk mulighetsstudie som beskriver hvordan det kan bli mer iv og aktivitet i sentrum. Og anbefalinger for å raskt sette i gang. Jeg rekker ikke gå i detalj på alle de tingene i dag, men det går an å lese mer om dette prosjektet fra start til slutt på DOGAs nettsider. I dette prosjektet har vi jobbet med to typer alliansebygging. Vi har jobbet med alliansebygging internt i kommunen for å få til mer samhandling og felles innsats mellom kommunalområdene og sentrumsutvikling. Og vi har jobbet med alliansebygging eksternt for å koble kommuneorganisasjonen, innbyggere og frivillighet, private næringsliv og grunneiere tettere sammen. Dette er flere grunner til at man ønsker å bygge slike allianser på et litt overordnet nivå. Noe av det har vi vært innom tidligere. Det går ikke an å løse disse utfordringene av én ansatt, en avdeling, et kommunalområde eller en sektor alene. Fordi kompleksiteten, at det er mange faktorer, hensyn, prosesser som også endrer seg over tid, gjør det vanskelig å styre alt fra toppen og ned, som Christer var inne på. En allianse er dynamisk og tilpasningsdyktig for endringer i forutsetningene. De kan komme når man minst venter det. Det er fint å ha noe resiliens på de tingene. Allianser binder også folk fra ulike bakgrunner sammen basert på noen felts interesser. Det skal godt gjøres å bli enige om absolutt alt. Finner man noen hovedgrep man kan være enig i, er det en god forutsetning for å få til mer sammen. Flere på laget gir også en bredde i tilnærmet erfaring, ekspertise og ressurser tilgjengelig for å finne nyskapende, effektive løsninger. I tillegg lever initiativ ofte lenger når de eies av flere aktører som har interesser i det. Og vi i lokalbyrået merker også at arbeidet blir mye triveligere når vi er flere om å gjøre det. For å trekke opp noen konkrete eksempler fra dette Ål-prosjektet, skal jeg prøve å koble de til forskning. Jeg trekker på denne rapporten, skrevet av forskere på BI på bestilling fra KS. Rapporten bygger på bred kartlegging av kunnskap og forskning på systemendring og intervjuer med ledere i offentlig sektor. Her er det gode beskrivelser av utfordringer med det å lede i komplekse utfordringer. Mange av tingene som er skrevet om, er også veldig overførbart til arbeid med stedlige utfordringer. Og det å jobbe i prosjekter, sånn som Gnist-programmet også gjør. Det er fordi det er mange aktører som handler uavhengig av hverandre. Uklare sammenhenger mellom tiltak og effekt. Ulike sektormål som kan motsi hverandre. Og at situasjonen man jobber med, kan endre seg mens man jobber med det. Jeg kommer til å trekke ut tre poeng fra denne rapporten, som er 74 sider. Anbefaler alle å lese den. Jeg trekker ut tre hovedpoeng. Som jeg tror vi alle sammen kan dra nytte av. Og så skal jeg eksemplifisere disse poengene med arbeid fra Gnist i og kommune. Liten advarsel. Språket her er ganske akademisk, men vi kommer oss gjennom det sammen. Så poeng én. Samordnet respons på systemiske utfordringer, det krever at man overvinner forskjeller og finner sammen med samarbeidspraksiser. Man styrker og styrker fellesinteressen, altså det viktigste i Bold her. For å få til reell samskaping mellom uavhengige aktører må man endre formen på relasjoner og redusere maktforskjeller. I Ål-prosjektet, for å prøve å oversette dette til praksis, betydde dette å etablere et midlertidig nøytralt rom i form av denne idésmien, som var et tomt lokale i sentrum. Her kunne vi invitere inn kommunen, næringslivet og innbyggere i tillegg til frivillige aktører for å diskutere sentrumsutvikling. Så lagde vi disse kapsene som vi hang ved inngangen for å kunne snakke med folk om hvilke hatter de hadde på seg når de kom og skulle diskutere sentrumsutvikling. Det var ikke for å ta noen på noe, men for å være oppmerksom på hvilke perspektiv man tar med seg inn, og hvilke grupper man snakker på vegne av. Idésmien var lagt opp sånn at det var ulike aktiviteter som gikk over flere dager, for å passe på at vi traff så mange som mulig. Det handlet om å ha skreddersydd opplegg for enkelte grupper som kanskje trengte litt ekstra tilrettelegging, og noe åpne drop-in-tider for å engasjere de som helst bare ville stikke hodet innafor døra, eller var travle med andre ting. For å jobbe med former på relasjoner hadde vi noen arbeidsark som ansatte i Ål kommune jobbet med. På disse var spørsmålet hvordan sentrumsutvikling og de ulike tjenesteområdene kunne hjelpe med hverandres måloppnåelse. Hvordan kan det å jobbe med sentrumsutvikling også bidra til bedre måloppnåelse i helsetjenestene, for eksempel. Eller hvordan kan helsetjenestene gjennom bygg, tjenester og aktiviteter også bidra til at det blir mer liv og trivelig å være i sentrum? Dette er et ganske annet tankesett enn hva Ål er vant med i dag men det er for å begynne og grave litt i hva slags type relasjoner kan kanskje finnes i fremtiden. Ekspertene som vi hadde med oss inn på denne idésmeia, sånn som Anders her, var til stede for å hjelpe ikke-eksperter med å uttrykke seg. For å aktivt motvirke maktbalansen som former hvem som typisk uttaler seg, og deltar i saker som handler om samfunnsutvikling. Vi hopper videre: Poeng to: Komplekse problemer krever mønsterbaserte lederstiler. Istedenfor å påtvinge et handlingsforløp må samfunnsutviklere tålmodig tillate veien videre og avsløre seg selv. For oss handler dette om å ta god tid til å hente inn innsikt fra mange ulike grupper. I den innledende fasen snakket vi bl.a. med jenter i tweens-alderen som ventet på å dra på dans etter skolen. Men også gubbene på den lokale kafeen som drakk kaffe, og hvor den pensjonerte kommunedirektøren og ordføreren satt. I tillegg til de ulike kommunalsjefene, handelsstanden, en del av de frivillige aktørene. Det handler om å gå åpent og utforskende inn i problemer som man ikke kjenner form og farge på, Og lytte til ulike forståelser av utfordringene og perspektiver på hva som kan hjelpe. Og når forståelsen vår av utfordringene blir til sammen med andre, som påvirkes av dem, så blir forståelsen også rikere. Flere har eierskap til situasjonsforståelsen og beskrivelsene av hvor man faktisk vil hen. Bl.a. fordi de har vært med på å lage dem og kan se at deres bidrag har blitt med videre. Det er eksemplifisert gjennom disse sonene i sentrum, Som var en måte for oss å prøve å ... Hva er det sentrum består av i dag? De endret seg ganske mye i løpet av prosessen som gikk over et år, gjennom diskusjon med ulike grupper. For allianser krever også noe felles. En virkelighetsforståelse og et godt felles språk er et veldig bra sted å starte. Poeng tre. Dette er det mest knote poenget, men her blir vi også veldig konkrete. Veldig konkret på eksempelet på andre sida: Komplekse systemer med ikke-linjære og lite transparente årsakssammenhenger gjør det vanskelig å designe perfekte policy-løsninger. En viktig implikasjon av dette, at det er vanskelig å finne én perfekt løsning, er at man må søke små seire, framskritt og delvise løsninger som kan akkumuleres over tid, såkalte intelligently imperfect solutions. En veldig elegant måte å beskrive det på, syns jeg. For å eksemplifisere dette, så er det faktisk sånn at Ål kommune hadde allerede gjort en slags "intelligently imperfect solution", en sånn liten seier, før Gnist-prosjektet startet. Sommeren før prosjektet transformerte Ål kommune denne parkeringsplassen her, midt i sentrum, til en midlertidig lekeplass som sto i noen uker. Denne midlertidige lekeplassen demonstrerte noen viktige ting. Man lærte bl.a. at en sentrumsnær lekeplass var et tilbud som var sterkt ønsket og hyppig brukt. Samtidig synliggjorde den behovet for at om man skulle lage en ny lekeplass i sentrum, så måtte man også se det i sammenheng med helhetlig parkeringsstrategi. For oss i Gnist-prosjektet hadde vi et litt kortere løp, så vi måtte jobbe med "intelligently perfect solutions" på en litt annen måte. Vi gjorde det ved å utvikle disse scenarioene, som tar utgangspunkt i noen interessante steder i sentrum for utvikling. Gjennom flere runder kunne vi raskt tegne inn ideene til folk for å skape dialog og få respons veldig raskt og billig, uten at vi trengte å bygge eller gjøre større grep. Så dette er to av syv sånne scenarioer som vi lagde for sentrum. Til venstre her koblet på et kommunalt bygg hvor man skulle få i gang ganske mye aktivitet inni bygget, som også betyr at det blir mye trafikk utenfor bygget, uten at man hadde jobbet med utearealene. Det var spennende å se på om man kunne bruke det som et springbrett for mer liv. Og på høyre side her et scenario som utforsker hva gågate på en midlertidig basis kan være. Hvordan kan man bruke aktivitetskalender for gradvis å få mer gågatekultur i Ål sentrum? Ja. Så det betyr egentlig at vi nærmer oss slutten her. Det dere skal ta med fra dette lynforedraget, er ikke egentlig de konkrete eksemplene med hatter, arbeidsark, idésmie eller dette med lekeplass. Men det handler om innstillingen til å jobbe åpent sammen med andre folk, møte dem der de er, designe aktiviteter og prosesser som gjør dem gira, og som kan utvikle seg i takt med prosjektet. Så tenk på de tingene her. Hvordan kan man endre formen på relasjonene og finne rom for å utjevne maktforskjeller i utfordringen? Og husk på å ha tålmodighet til at veien blir til underveis sammen med andre. Og undersøk hvordan små seire, delvise løsninger og "intelligently imperfect solution", kan være med på å bygge bedre forståelse skritt for skritt. Tusen takk.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Tusen takk, Tobias. Det var veldig interessant, synes jeg. Og det er gøy også å se at det som du snakker om, som går inn i alliansebygging, er jo mye overlapp i de temaene vi allerede har snakka om i Gnist kompetanse, som også handler om å forstå et sted og jobbe på andre måter med medvirkning, det å teste for å forstå utfordringa si. Alt dette skjer jo parallelt, og det er en av grunnene til at det kan være litt vanskelig å begynne med. Men inn i alt det her, både for å få det til og som et resultat ut av det, kan nye samarbeid være veldig viktig. En annen som har fått erfaring med det, er Kristine Røiri som er kommunearkitekt i Sortland kommune. Og i dette opptaket fra DOGAs kommunekonferanse i september så snakka hun om deres Gnist-prosjekt og om hvordan de klarte, og fremdeles jobber med, å klare å utløse krafta de har i lokalsamfunnet i samarbeid med de eksterne aktørene som de òg har i kommunen.
Kristine Røiri:
Mange mener det er nok visjoner og prat og ønsker action. Det er noe vi kjenner ganske godt. Mange av oss må jobbe med planlegging, vi har holdt på med bred medvirkning, workshops og felles mål og strategier. Og det med å skape et attraktivt lokalsamfunn er vi egentlig ganske enige om. Men så er det det å få alle disse gode tiltakene og prosjektene som står på stasjonen klar til avgang, til å begynne å rulle. Og det er ganske tungt. Det er ... Det å få innbyggere, næringsliv og kommunen til å dra i lag, det er en ganske stor utfordring i steds- og byutviklinga. Vi trengte en felles arena og en samarbeidsplattform, og noe som bygget på tillit og lyst og handlingskraft. Og det var Sortland kommune sitt utgangspunkt for søknaden til Gnist kommune i 2022. Her ser dere Sortland. Ikke så langt nord som forrige kommune, men langt nord. Rett nord for Lofoten. Vi er regionsenter av fem kommuner i Vesterålen. Ligger sentralt plassert her. 10 000 innbyggere. Tettstedet vårt har 5000. Og er en regional møteplass. Jeg heter Kristine Røiri og er kommunearkitekt her. Har vært der i snart 20 år, og jeg jobber med alt fra overordna planer og ned til "rulle ut gress for å skape en attraktiv møteplass". Så kjenner mye på tungheten med å få folk til å forstå hverandre, gripe fatt i det og få det til å skje. Men man kjenner at det er en kraft i lokalsamfunnet når vi gjør noe konkret sammen. Jeg er veldig opptatt av medvirkning og deltakelse. Og som sagt så har det vært tungt en del ganger. Skal vi se ... Her er hovedmålet til vårt Gnist-prosjekt. Målet var egentlig veldig sterkt fra min side og vår side at vi skulle lage en samarbeidsplattform. Så det med å jobbe med å styrke byens forhold til sundene ... Vi ligger jo rett ved sundet. Det var egentlig en slags uttesting. Men klarer vi å samarbeide, så klarer vi veldig mange prosjekter. Og skal vi se ... Hvor er vi nå? Der. Vi var veldig heldige. Vi hadde et kjempebra designteam som besto av Leva Urban, Anavid og klimaantropologen. Leva Urban kjente vi godt fra før. Vi hadde brukt dem tidligere. Så de kunne liksom hoppe rett inn og jobbe med Sortland. Vi hadde mange workshop. De var veldig til stede, var masse på Sortland. Det var digitale spørreundersøkelser som sto rundt, veldig enkle for unge. Litt mer utfordrende og korte og lange osv. Men kanskje det mest essensielle var dette sånn én-til-én-speed dates. Gikk inn i dybden og snakket med alt fra næringsliv til politikere og folk i ulike roller i samfunnet. Vi fikk et godt og bredt kunnskapsgrunnlag som pekte på litt andre utfordringer enn det vi har jobbet med. For jeg har i mange år prøvd å få til en god samarbeidsplattform. Kartleggingen av engasjement og interesse viser at alle ønsker at noe skal skje. Men interessene og meningen om hva løsningen skal være, er veldig ulik. Så som sagt: Mange mener det er nok visjoner og prat nå, og ønsker action. Noen mener at det er kommunen som må fikse. Noen andre mener at det er næringslivet som må fikse. Noen ønsker selv å fikse, men de vet ikke helt hvordan. Alle ønsker at noe skal skje, men få prater sammen på tvers omkring konkrete tiltak. Noen mener at penger vil løse problemet. Andre mener en ny type samarbeid må til. De tingene kan mange kommuner kjenne seg igjen i. Og det stopper liksom det toget å rulle. Som sagt, mange i workshop. Designteamet var også flinkt til å sette sammen folk på nye måter. Med ulike temaer. Og et av temaene var å skape dette samarbeidsplattformen, eller forumet. På det bildet her sitter den gjengen som skulle gjøre det. Ordførerkandidaten, sjefen på kjøpesenteret, hotelldirektøren ... Det er leder for Kulturfabrikken. Og de var samlet sammen. Litt uenige, men så begynte de å streke opp disse rammene. Og så skulle de også snekre dette her. Og da skjer det jo et eller annet med folk. Så da vi ryddet av det bordet, var det litt småhull i det konferansebordet. Men de var i hvert fall veldig engasjert. Og så laget Gnist sin rapport med masse gode anbefalinger. Vi hadde satt av en del ekstra penger etterpå og fulgte opp med å lage dette samarbeidsforaet, sånn at vi hadde penger til å jobbe litt videre. Og da ute i november et par måneder etterpå var vi klare for å etablere dette interimstyret. Og da hadde vi invitert ... Vi hadde invitert inn til det lokale ... Det er en hyggelig liten kafé-restaurant hvor vi skulle diskutere dette her. Og der var det bare så kald novemberkveld. Og det var varmt og stappfullt, og folk var overmodne for å gjøre dette her. Og det er litt sånn herlig, det bare ... Det var hjerte... Veldig godt å se. Og ja, det var ikke så lett å se hva som var der. Men uansett, vi har etablert ... Det ble etablert på slutten av 2022. Det var da Byforeninga, som er koblingsboksen mellom næringsliv, lag, foreninger og kommunen. Og de er for å realisere prosjekter. Det er ikke de som egentlig gjør det, men de kobler, slik at ting begynner å skje. Og vi har jo jobbet bare en måned eller tre uker etterpå, så var julelysene oppe i gata. Vi har hatt noen forferdelige lys som alle har kritisert i alle år. Og plutselig nå så klarte de å få det til å skje. Snakket med de ulike. Så med én gang skjedde det noe konkret. Og vi har en del konkrete ting. Dette her er våronna. Så på våren er det sånn typisk, alle klager på Allo: Hvorfor er det så kjipt i byen? Noen koster ned, og noen gjør det. Dette henger ikke sammen. Og så satte vi oss rundt bordet med grunneiere og ulike frivillige og så videre, og kommunen, og så finner vi ut: Sånn gjør vi det. Og da har vi to dager hvor vi jobber. Noen får til og med endelig være brannmenn og spyle med den store slangen. Vi setter av 50 000, så du kan få halv pris på blomster og potter og kan sette utenfor der du er i hovedgata. Og så ordner man opp frivillig, og alle er i lag, og så blir det en jævlig hyggelig seanse. Så det er en årlig møteplass. Vi har også Noe som er veldig viktig, og det er disse frokostmøtene. Og det er ganske kort tid, 1,5 timer på morgenen. God frokost, masse hyggelige folk. Og så er det aktuelle tema. Både utfordrende og bare positive, og noen ønsker kanskje å vise seg frem. Men uansett så er dette informasjon, felles kunnskapsgrunnlag. Og så diskuterer vi det som ble nevnt her i stad: Hva kan jeg eller min bedrift bidra med inn i dette? Og det er liksom noe nytt som har skjedd. Og før syns jeg det har vært vanskelig å trekke folk til folkemøter og sånn. Men nå kan jeg godt ta opp kommunale ting på et sånt møte. Og det er fullstappet. Folk vil være der, de vil møte hverandre. De vil være på den arenaen hvor det skjer. Så det er viktig. Og vi har også nå for tredje år på rad ... Vi var jo Gnist kommune i 2022. Så fra 2023 så har vi en todagers byfest hvor alle bidrar inn. Det er næringsliv, det er frivillig, det er masse ting som skjer. Og det her gir oss en sånn fellesfølelse. Og jeg tror at vi ser på hverandre på en litt annen måte. Vi ser: "Dette kan vi klare." Og så begynner vi å framsnakke hverandre. Julegrantenning, akkurat samme greie som egentlig har vært litt sånn daff. Nå er alle der. Og alle bidrar inn, og det er en veldig, veldig hyggelig møteplass. Ja. Kanelsnurrer, korps, i nissedrakter. Plutselig har liksom alle lyst til å bidra. Det er ganske godt. Og jeg tror disse tingene her, som liksom tenker at vi får det til, vi klarer noe i lag, vi trenger ikke å skylde på hverandre, det er veldig viktig å ha som grunn. Og det er noe vi er i ferd med. Det er flere som har snakket om tillit her. Og akkurat det å bygge tillit og være et samfunn som ikke skylder på hverandre, det er liksom hele grunnlaget når vi skal ta opp de litt vanskelige tingene. I juni så arrangerte Byforeninga en byromskonferanse. Det er så godt at noen flere snakker om de tingene. Og der skal vi jo snakke om hvordan ... Vi har litt utfordringer i byrommene våre. Vi har altfor mange parkeringsplasser, det er tusen utfordringer, men vi er enige om at vi skal klare det i lag, og vi har lyst til å snakke om disse tingene. Så hvordan vi skal få det sammen til i fremtida, det har jeg tro på nå. I overmorgen, 3.9, så skal vi ta opp der næringslivet, som ønsker å ha et frokostmøte hvor de er invitert plan- og bygg, for å få en felles forståelse av de utfordringene og mulighetene som ... Som knytter seg rundt det. Så det er liksom ... Det begynner å si: Ikke bare fordi vi har fått veldig mye kjeft gjennom media, men OK, nå skal vi se hvordan vi kan løse det. Så tilliten der, den er viktig. Nå er jeg ferdig. Skal du få snakke snart! Men vi er tilbake der vi begynner. Mange medier er nok visjoner og prat nå. Og ønsker action. Jeg tror vi har endret mindset. Vi har endret måten vi ser på hverandre på. Og rollene vi har hatt i lokalsamfunnet. Vi er litt stolte av hverandre nå, og vi vil samarbeide. Og det er hele grunnlaget for å få det til. Vi har energien i mange av lokalsamfunnene våre, men vi trekker ikke helt i samme retning. Så toget har begynt å rulle ut fra stasjonen. Og lokomotivet, det er tillit, og det er trua på at vi skal få det til. Så takk til DOGA. Takk for gnisten. Og jeg tror vi er i ferd med å finne kraften, så takk for meg.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Jeg blir veldig glad av å se Kristine snakke, for det er ei dame jeg kjenner ganske godt etter hvert. Jeg jobba i en av hennes nabokommuner for noen år siden. Og når det er ei dame som Kristine, som er, som dere merker, så engasjert, så full av energi, så faglig sterk, så er det egentlig et godt bilde på at selv om du har en sånn i kommunen, eller kanskje selv om du har ti sånne i kommunen, så klarer du likevel ikke å få den ballen til å rulle helt alene. Du er nødt til å skape de nettverkene som gjør at den krafta utløses, og det er de veldig godt i gang med. Hvis jeg skal oppsummere og prøve å samle noen tanker av de vi har hørt snakke nå, og hva jeg tenker om det ... Det første jeg tenker, er folk, folk, folk. Vi jobber i kommunen, og ofte har vi på oss en kommunehatt der jeg er kommunen. Jeg er hele kommunen. Men sånn er det jo egentlig ikke. Jeg er jo meg sjøl og jobber med de tingene jeg gjør. Og det gjør andre folk også. Det er viktig med roller og rolleforståelser. Men de nettverkene skapes mellom mennesker som har ulike interesser, og som tennes av ulike ting, og det må man være bevisst når man skal jobbe med å bygge allianser. Og så en av de tingene som jeg føler Tobias snakker godt om: Test, test, test. Det å gjøre noe sammen får også fram disse felles interessene og felles oppgavene. Som gjør at allianser kan bli sterke og langvarige. At vi har gode opplevelser som vi har fått til sammen. Og så vet jeg, fordi jeg har sittet med planmyndighetshatten på, at det er vanskelig å sette seg sjøl i en posisjon når du jobber i kommunen til å bygge allianser eller samarbeid. Det kan føles som et mandat man ikke har, eller en rolle det er vanskelig å trå inn i. Men det gjør det ikke umulig, og det gjør det heller ikke galt å bygge sånne allianser. Men vi trenger god forankring i arbeidet vårt. At vi er enige internt i en organisasjon som også består av allianser, og samarbeid og nettverk, om at det er dette vi jobber med, det er dette vi skal få til. Og når vi har den felles forankringa og forståelsen, da står man mye friere til å få til de samarbeidene og linkene som gjør det mulig. Fordi vi er nødt til å samarbeide for å få til de store målene våre. Det er det ingen tvil om. Så jeg håper dette var en inspirerende og opplysende time for dere. De andre seminarene som vi allerede har hatt, kan som sagt ses på DOGAs nettsider. Og neste uke er vi da tilbake der vi skal samle trådene og snakke om en av de tingene som jeg nettopp var inne på: Hvordan skape den forankringa? Hvordan fortelle den historia som gjør at vi drar i samme retning? Da blir det lokal samfunnsbygging som medisin. Så tusen takk for i dag.
5. Lokalsamfunnsbygging som medisin
Kan bedre lokalsamfunn være en del av medisinen mot vår tids samfunnsutfordringer?
Vi oppsummerer seminarserien og viser hvordan kommunene kan bruke historiefortelling, visualisering og testing til å utforske nye løsninger, skape engasjement og få flere med på å utvikle gode lokalsamfunn.
Du vil høre innlegg fra
- Siri Arntzen-Ratnarajan, leder i Farbic+
- Oda Frøyen Nybø, arkitekt i A-lab
- Kaia Ingelill Mårtensson Aune, arkitekt og rådgiver i DOGA
- Ingeborg Apall-Olsen, rådgiver i DOGA
Se nettseminaret "Lokalsamfunnsbygging som medisin". Lengde: 1 time og 2 minutter.
Læringspunkter fra del 5
- Forstå stedet og menneskene før dere utvikler løsninger. Vær nysgjerrig på innbyggernes erfaringer, behov og opplevelser. Gjennom samtaler, observasjoner og stedsanalyser kan kommunen oppdage utfordringer og ressurser som ellers ville blitt oversett.
- Bruk historiefortelling til å skape engasjement og eierskap. Fortellinger om stedets historie, identitet og muligheter kan gjøre det lettere for folk å se for seg en ønsket framtid. Når innbyggerne begynner å fortelle historiene videre med egne ord, kan de også få større eierskap til utviklingen.
- Gjør ideer konkrete gjennom visualisering og testing. Kart, illustrasjoner, kunst og midlertidige tiltak kan gjøre abstrakte planer lettere å forstå. Ved å prøve ut løsninger i praksis får innbyggerne konkrete erfaringer og mulighet til å påvirke det som skal utvikles.
- Tilpass budskapet til dem dere vil engasjere. Den samme utfordringen kan fortelles på ulike måter. Personlige historier kan skape gjenkjennelse, mens tall, økonomiske argumenter og visuelle framstillinger kan gjøre det lettere å få med beslutningstakere og fagmiljøer.
- Inviter flere til å forme løsningene, og bruk tid på å bygge tillit. Start med et felles mål framfor en ferdig løsning. Involver innbyggere, fagfolk, næringsliv og frivillige, og vær nysgjerrig også når dere møter motstand. Varige endringer krever samarbeid, forankring og at flere får reell mulighet til å bidra.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Velkommen til dette siste seminaret i Gnist kompetanse. I dag er temaet lokalsamfunnsbygging som medisin, og vi sender det her fra DOGA i Oslo. Dette er det siste av fem seminarer vi har hatt denne høsten, og vært så heldige å kunne reise rundt i landet og snakke om temaer som vi brenner for, og som vi har trua på. Det kan være gode måter å bygge lokalsamfunn på. Jeg heter Kaia Ingelill Mårtensson Aune og er rådgiver her i DOGA og arkitekt. Og DOGA er det sikkert mange som ser på nå, som har kjennskap til fra før. Men vi er, for de som ikke vet det, en statlig stiftelse og et kompetansesenter for design og arkitektur. Vi driver med bærekraftig verdiskaping og samfunnsutvikling med metoder fra arkitektur- og designfagene. Og en av de tingene vi holder på med på DOGA, er Gnist-programmet for innovative lokalsamfunn. I Gnist kan kommuner søke seg til oss. Bli en gnistkommune, søke seg med ei utfordring de har lyst til å løse. Og så kobler vi på innovasjonskompetanse fra design- og arkitekturfag, for å hjelpe dem å løse den utfordringa. Men målet er større enn å løse én enkelt samfunnsutfordring. Det handler om å bygge endringskapasitet i norske kommuner, sånn at man kan håndtere sammensatte utfordringer i lokalsamfunnene på en nytenkende måte. Og Gnist-kompetanse, som du nå følger med på, det er en modningsaktivitet for Gnist-kommuner Og for de som generelt sett har lyst til å lære litt mer om måtene vi tenker lokalsamfunnsutvikling på. I dag er som sagt lokalsamfunnsbygging som medisin tittelen. Og det er jo utrolig stort. Men det vi mener med det, er at når alle disse komplekse utfordringene man står i norske kommuner, møter lokalsamfunnene våre, så er nøkkelen til å løse dem, den ligger i lokalsamfunnet. Og for å kunne løse dem på en god måte, så er man nødt til å forstå de utfordringene man møter. Man er nødt til å forstå stedene våre, hva de består av og hvilke ressurser vi har der for å løse utfordringene. Vi må involvere folkene som både rammes og som er nøkkelen til den videre samfunnsbygginga. Og bygge de varige samarbeidene og alliansene som gjør at At vi får ting til. Og i tillegg til dette, så er vi nødt til å forankre og forankre og forankre litt til. For uansett hva vi setter i gang av gode initiativer, så når det bare så langt hvis det ikke har ordentlig eierskap i organisasjonene våre og i lokalsamfunnet. Vi er nødt til å forankre for å få respons og tilbakemelding på det vi jobber med. Det er ting vi har lyst til å løfte fram. For å utløse ressurser og engasjement i lokalsamfunnene våre som gjør det mye lettere å løse og utvide eierskapet og få ting til å skje. Og man kan forankre på mange måter. Vi kommer ikke til å dekke alle måter å forankre på her i dag. Men noen ting vi har lyst til å trekke fram, er å teste for å skape felles opplevelser. Og se for oss ei felles framtid. Og bruke visualisering for å gjøre mye av det samme og kunne se for seg ei framtid som vi ikke har her i dag. Og bruke historiefortelling til å fortelle historier vi kan relatere til. Det er måter man forankrer hos de som ikke sitter med akkurat den samme ideen om hva du vil gjøre, som det du har. Og dette er verktøy som man renner over av i de kreative. I dag har jeg fått med meg veldig flinke folk som skal snakke om akkurat dette sammen med oss. Først skal vi høre et innlegg fra Siri Arntzen-Ratnarajan, som handler om å gå fra forankring til eierskap. Så har vi med oss Oda Frøyen Nybø, som skal snakke om stedsidentitet fra øyehøyde. Hun holder innlegg om et prosjekt som jeg håper kan bli et godt eksempel. Og til slutt har vi Ingeborg Apall- Olsen fra DOGA som skal snakke om Gnist-programmet, og hvordan dere i norske kommuner kan jobbe på denne måten. Først et innlegg fra Siri Arntzen-Ratnarajan. Hun er leder for Fabric+, som er et designkontor og holder til i Bodø. Og de har jobba med et tema som de sjøl har trukket fram. Det er ingen som har bestilt dette oppdraget fra dem, og det heter "Aging in the Arctic". Når du vil trekke fram et prosjekt som ingen har bestilt, da er det viktig å forankre det inn plasser, sånn at du får ting til å skje. Det har de blitt veldig flinke til. Og hun skal snakke litt om måtene de tenker på i det prosjektet.
Siri Arntzen-Ratnarajan:
Hallo, alle sammen. Håper dere har en fin stund. Jeg heter Siri Arntzen-Ratnarajan. Jeg er leder i Fabric+. Det er et tverrfaglig miljø i AT-arkitektur som jobber med lokal og regional utvikling. Og jeg skal egentlig bruke tida litt i dag på å fokusere på ulike måter å gå fra forankring til eierskap i stedsutvikling. Og litt rett og slett hva vi har lært gjennom spesielt et av prosjektene som vi har holdt på med over lang tid. Et prosjekt som heter "Aging in the Arctic", som egentlig handler om hvordan det er å bli eldre, eller hvordan vi tilpasser oss en aldrende demografi. På steder som har ganske lang vinter. Det prosjektet kan dere lese mer om på nettsida vår, så kan det sendes ut i etterkant. Men i dag skal jeg fokusere mer på hva slags læring vi har tatt for dette. Og kanskje det aller første jeg vil anbefale dere å tenke på eller å ha i bakhodet. Et stedsutviklingsprosjekt eller et spørsmål eller noe som bygger et lokalsamfunn, det kan komme til deg når som helst fra hvem som helst. Aging in the Arctic for oss starta med mannen min, som er lege. Jeg har klart å ta han med meg fra London til Bodø, der vi holder til. Og i løpet av hans første vinter så begynte han å stille spørsmålet: Hvordan i all verden klarer eldre å håndtere all denne snøen, isen? At snøen forsvinner, så blir det glatt? Altså, det var en hard vinter fra da. Men ut av det kom jo et spørsmål som skulle bli et kjempestort stedsutviklingsprosjekt for oss. Det kommer aldri når et stedsutviklingsprosjekt unnfanges. Og det kan være veldig ofte så er det jo et spørsmål eller en kommentar eller noe som får deg til å tenke: Hm, det vet jeg ikke helt svaret på. Så det som skjedde for oss, var jo at vi da fikk litt finansiering fra DOGA fra Norges forskningsråd, og så begynte vi å utforske dette temaet. Og nysgjerrighet, altså det å da gå inn mot et sånt spørsmål med nysgjerrighet, og faktisk gå til kilden, hvem det handler om, den du vil skape endring for. Vi endte opp med å bruke tida vår den vinteren i lag med godt over 300 godt voksne, som bidro med erfaringer, innspill, ulike svar på dette spørsmålet. Vi hadde med oss forskjellige fag. Som kunne være nysgjerrige på forskjellige måter. Gjorde byvandringer, intervjuer, workshops, spørreundersøkelser. Vi hadde ikke funnet svaret. Vi skulle ikke finne svaret gjennom denne studien. Vi skulle få svar på spørsmålet om å få definert noen utfordringer. Som vi da kunne jobbe videre med. Det ga oss et fantastisk datagrunnlag, som også var vår legitimitet, vår samtalestarter for alle de andre prosjektene som kom fra dette. Men vi hadde en sånn grunnmur og forståelse for hva er det de eldre sjøl tenker om denne utfordringa, som gjorde at jeg tror vi rett og slett fikk til bedre prosjekter fordi vi starta med det. Og rett og slett bestemte oss for at vi vet ikke svaret. Så på en måte forslaget fra meg, eller for å oppsummere det her, er jo å være radikalt nysgjerrig på menneskene og stedet du ønsker å skape endring for. Hvis du har deg rett til kunnskapsgrunnlaget, så treffer du sannsynligvis bedre på utfordringene, med det til å løse dem. Og kanskje, det er jo i hvert fall vår opplevelse, så er det veldig mange som treffes av de utfordringene du har lyst til å ta tak i, som har tenkt på noen løsninger sjøl. Og kanskje er det de, og ikke du, som sitter på svaret, eller en del av svaret, som det ofte er. Neste tips fra meg, eller som jeg har hatt veldig god erfaring med, ikke bare med dette prosjektet, men med flere, er at datagrunnlaget kan fortelle veldig mange historier. Forskjellige historier og forskjellige budskap til forskjellige folk. Vi hadde med oss helse, plan og arkitektur, er økonom ... Så vi hadde et datagrunnlag som på en måte hadde litt forskjellige perspektiver i seg. Det var da en rapport som endte opp med 27 innsikter fra arbeidet. Men vi oversatte på en måte dette til ulike fortellinger som traff ulike folk. Og et par eksempler. Denne har vi nådd veldig langt med inn i planverden, f.eks. Eller folk som er opptatt av tilgjengelighet og universell utforming. For det vi rett og slett ser, er at på vinterstid så er all den tenkinga, spesielt utendørs, som man har gjort med hvor bredt et fortau er, og hvor høyt det er fra benken og ned til bakken ... I enkelte perioder så kan det bedres fullstendig. Og vi har på en måte ikke helt tenkt gjennom hva vi gjør da. Og hvis du da har en periode eller en vinter som varer sånn som hos oss, seks til åtte måneder, i dag er det første dagen med snø, så da er vi vel ferdige sånn mai-juni, men her er det ... Denne traff på en måte de som har verktøyene innenfor plan tilgjengelighet. Vi fikk et prosjekt til, finansiert av Bufdir, som gikk på å utforske dette nærmere. Så det traff på en måte det aspektet av utfordringene. Så så vi at ... La oss si det forrige budskapet. Det betyr kanskje bare økte kostnader for andre beslutningstakere, kanskje politikere og folk som er tett på vinterdrift, f.eks. Da var det et annet budskap og en annen måte å fortelle denne historien på som traff. Da var det å gå til logikk og tall og innsparelser. Og da fant vi jo fram til det fantastiske fallbarometeret til Skadeforebyggende forum, der de ved bruk av data fra Helsedirektoratet har kalkulert hva kosta et fall. Nå husker jeg ikke om akkurat denne er inflasjonsjustert, men du kan i hvert fall for din kommune eller ditt fylke se hvor mange fall det er der. Eller hvor mange hoftebrudd det er i din kommune. Og hvis du forebygger to, så kan du spare godt over 1,5 millioner. Og det er selvfølgelig en helt annen måte å appellere til noen på. Eller å vise fram viktigheten av å skape endring på dette feltet. Og det var også knytta til mye av det emosjonelle. Vi fant at en del av de eldre når det ble vinter ble redd for å gå ut, ble isolert. Og mye av det var knytta til frykten for å falle. Og det var, la oss si, en annen vinkel som aktiverte noen helt andre krefter. Og det var på en måte grunnlaget for et stort fallforebyggingsprosjekt, som vi da fikk til sammen med Harstad kommune. Så det var på en måte, igjen da, en annen innfallsvinkel. Bruke dataene på en annen måte. Og treffe andre mennesker. For vi er jo alle ulike, og vi motiveres og drives og bryr oss om forskjellige ting. Det som tenner endringsviljen din, den tenner ikke alltid min. Du har menneskelige erfaringer, altså det å bruke sitater og fortelle historier, det treffer kanskje gjerne de som har opplevd dette sjøl eller har foreldre i akkurat den situasjonen. Men du må også ha med deg statistikk og økonomi, gjerne kart og data eller det å grave fram og finne: Er det noe i dette prosjektet som kan være en vinn-vinn-situasjon for de du prøver å nå, da? Og det som kanskje har endra seg mest hos meg gjennom bruken av designmetodikk, er at jeg trodde kanskje før at man måtte ha hele prosjektet. Det var ikke klart før man formidla om det. Men nå har jeg ombestemt meg, og så har jeg kommet frem til at å ha et mål er egentlig det beste. Og til og med kanskje et samfunnsoppdrag. Vi skal gjøre det enklere å eldres i denne byen, spesielt på vinterstid. For her er det utrolig mange aktører som kan spille inn. Og hvis de får lov å dras inn, og hvis de får lov å være med og skape løsningene, hvis de får lov å være med å forme målet, så er det mye lettere å få et prosjekt som faktisk lar seg realisere. For det er ikke sånn, uansett hvor mye vi kanskje liker å tenke det, at vi klarer å definere hele stedsutviklingsprosjektet i vår lille gruppe eller i vårt firma. Hva det skulle være. Så det er på en måte min neste anbefaling. Hvis du har et prosjekt i tankene, prøv å ta det ned i detaljnivået av hva du skal skape. Og heller sett et mål, og tenk: Hvordan skal jeg gjøre at folk er med på å definere de målene, men ikke minst løsningene? Det er det jo både å ha med seg de som er påvirka, og påvirkes. Men også de som har verktøyene. Og sånn ble det liksom for oss. Det starta med denne innsiktsstudien, og så sakte, men sikkert så forma det seg jo et samfunnsoppdrag for oss. Altså, vi bestemte oss for at det er så mye ugjort på dette feltet. Her har vi muligheten til å gjøre en forskjell. Og selvfølgelig, vi som lite miljø, lite firma, vi har ikke verken mandat eller miljø. Eller mulighet til å revolusjonere hele byutviklinga eller feltet. Og ikke skal vi ha det heller. Men vi brukte innsikten til å lage små problemområder. Og søke oss mot de som er beslutningstakere innenfor det. Og sakte, men sikkert bygge alle disse snøballene. Og egentlig se at vi kunne jobbe med boligbygging med enkelte aktører, vi kunne aktivere studenter. Vi kunne jobbe med fallforebygging. Og alt dette linker tilbake til en ganske omfattende dokumentering av hva som egentlig var utfordringa. Og vi bygger på en måte kunnskapen videre. Og så har jeg et eksempel med meg som handler om vinterdrift. Og det var ... Vi trodde jo at ... For ofte så kan prosjektet eller utfordringa eller det du skal jobbe med, møte motstand. Hos folk som er veldig viktige for å få det gjennom. For vinterdrift, så var det litt sånn at vi på en måte kom med denne utfordringa til de og sa: Ja, hva kan dere tenke sammen med oss for å få vinterveiene våre bedre, mer tilgjengelige? Og så ble vi liksom ... Da ble armer i kors. Og det handla om ... Og vi trodde kanskje i starten at de ikke var interessert. Heldigvis var det ikke så enkelt, og her brukte vi litt tid på å modne og forstå hva det egentlig handla om. For bekymringa for dem var jo f.eks. at prosjektet kunne skape urealistiske forventninger til brøyting og strøing. Så handla det litt om hvem var egentlig vi? Altså, vi var et privat selskap. Altså, hva hadde vi der inne å gjøre? Selvfølgelig, datagrunnlaget hjalp jo, men likevel, det var en miks av ting som gjorde at de ikke sto klar og hoppa og sa: Ja, la oss revolusjonere måten vi gjør vinterdrift på. De sto allerede i masse former for krysspress. De var pressa på ressurser. De hadde tatt til seg den miljømessige bærekraften, som var å redusere hvor mye man skulle. Borensa sand, f.eks. Og hadde ganske mange retningslinjer å følge allerede. Så hvorfor skulle de liksom bli med på det her, eller ta eierskap til denne utfordringa? Så vi lærte på en måte av de første dialogene, og så prøvde vi å gjøre det litt annerledes. I prosjektet i Harstad. Der gikk vi inn via en person i kommunen, som allerede har høy tillit, hadde rett mandat, hadde legitimitet til å snakke på vegne av gruppa til akkurat de aktørene. Vi gikk inn også via deres arena. Vi bestemte oss for at dette var viktig, vi skulle bruke tid på det. Så vi tok opp utfordringer i lag med Kommunalteknisk forening, og fikk masse innspill om utfordringene til de som driver med vinterdrift. Så ved å lytte, så forsto vi mer hva som er vanskelig for dem. De får masse hets når de er ute og brøyter fordi de ikke gjør en god nok jobb. Her er det ikke bare de som er i veiene, eller ikke bare kommunen som er i veiene. Her er det ofte en konflikt mellom gårdeier og kommune. Og alt det her gjorde oss i mye bedre stand til å lage såkalte vinn-vinn-situasjoner. Så vi snudde rett og slett på spørsmålet, og ikke på en måte tenkt: Hvordan får vi de til å prioritere vårt problem? Det er mer: Hvordan kan vi i lag løse problemet innenfor deres rammer? I stedet for å bare: Vi har innsikten, selv om den var kommet fra 300 innbyggere. Så gikk vi over til å si: Vi har et utgangspunkt her. Vi vil gjerne utvikle denne innsikten i lag med dere. Vi så utålmodigheten, at man hadde lyst på mer handling. Altså, så tenkte vi kanskje at her må vi bruke litt tid for å sørge for at vi løser rett problem innenfor de mulighetene som dette faget har. Og det endte f.eks. opp med at vi så at det å bare heve beredskapen eller brøyte mer, det var ikke veien å gå. Men kanskje hvis vi klarte å få de til å gjøre det enklere å prioritere. Og gjøre det enklere å prioritere de verste områdene. Så vi begynte å samle inn data via denne kampanjen. Fortelle oss hvor du har sklidd. Og fikk på en måte inn fra folk flest, hvis de hadde sklidd eller falt – hvor var det? For dette er ikke data som samles inn. Og da kunne vi jobbe med dem for å gi de data som da gjorde det enklere for dem å bruke tida si på de rette områdene. Og det var en av de store suksessene i Aging in The Arctic som vi nå har gjort flere steder. Så til slutt, jeg har da fire ting som jeg anbefaler dere å ta med dere når dere skal utvikle deres prosjekt. Det er for det første på en måte ... Det å kjenne målgruppa, være tydelig på hva er det ... eller stedet det er. Være tydelig på hva slags endring som trengs, for hvem, for hvorfor. Men å være åpen hele veien om hvordan du kommer deg til det bålet. Det er noe man må lage i lag med de som har de ulike verktøyene. Være nysgjerrig på de menneskene og de aspektene ved samfunnet som man skal skape endring for. Og aldri slutte å snakke med dem, aldri slutte å sjekke inn og se om man har forstått ting rett, eller om man har fått med seg den nyansen. Og hør på om de allerede har tenkt på noen måter å løse dette på. For det tredje, vær like nysgjerrig på de dere trenger for å lykkes. Og ikke på en måte gå inn med noen fordømmelse. Eller forventninger, egentlig. Men vær åpen, la de få være med og definere hvordan de kan bidra. Og vær litt tålmodig. La ting få lov til å modnes litt over tid. For de gode stedsutviklingsprosjektene, de har med seg litt tålmodighet. Det er veldig vanskelig for meg, men det har jeg lært at det må man gjøre for å lykkes. Og ha også litt tålmodighet med temaet. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle jobbe med vinter ... Tilgjengelighet som det største temaet i min portefølje. Men sånn ble det. For vi skal fanken med få til noe på dette temaet. Og det har tatt litt tid. Og vi jobber på forskjellige arenaer. Men det er så deilig å se alle disse små snøballene bli til effekt etter hvert. Og det er på en måte knytta til det siste òg, med at når dere møter motstand ... Være nysgjerrig på det. Hva er det som trigger det? Hva er det slags nerver man har truffet her? Hva er det slags utfordringer som vi ikke forstår? Hvis dere har med dere det inn, så tror jeg det er veldig gode forutsetninger for å lykkes. Ikke kom med ei ferdig satsing. Kom med et mål. Og la menneskene, sektorene og organisasjonene rundt, og ikke minst folkene det påvirker, være med. Være med og forme veien dit. Tusen takk for oppmerksomheten. Hvis noen er nysgjerrig på det vi gjør, eller har lyst til å stille spørsmål, eller hva som helst, så ikke nøl med å ta kontakt. Og så ønsker jeg dere masse lykke til i neste fase av Gnist.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Det er så herlig å høre Siri snakke om det temaet her. Et virkelig forsømt tema som de har klart å plukke opp. Sånn er det med veldig mange av de store samfunnsutfordringene vi står i. At de eies ikke av en enkelt organisasjon eller gruppe. Det er vanskelig å ta tak i dem. Man kan ikke snakke om det store. Man må lære å fortelle de historiene som trigger de ulike folkene, som får ting til å skje. Og det har de jo virkelig fått til i dette prosjektet "Aging in the Arctic", som jeg anbefaler å undersøke videre for de som er nysgjerrige. Nå skal vi se på dette med historiefortelling fra en litt annen vinkel igjen. Vi er veldig heldige og har fått med oss Oda, som er arkitekt i A-Lab. Hun skal snakke om hvordan vi forstår det vesentlige i stedene våre, og hvordan vi kan bruke den forståelsen inn i stedsutvikling. Vær så god, Oda.
Oda Frøyen Nybø:
Takk, takk. Yes, da var lyden i orden. Ja, jeg heter Oda Frøyen Nybø og jobber som arkitekt i A-Lab. Det var jo for så vidt det dere trengte å vite der. Du kan bare fyre løs på første slide. Er det jeg som gjør det? Ikke sant? Greit. Jeg har kalt dette innlegget "Stedsidentitet fra øyehøyde". Det passer ganske godt med det vi har hørt nå. Det handler jo om mennesker. Vi lager jo ting for oss mennesker. Det må vi ikke glemme. Så da er det nettopp hvordan skal vi "catche" denne stedsidentiteten som mennesker har. De tankene menneskene har om sine steder. Hvordan skal vi gå inn og forstå det? Og det handler jo om forståelsen av våre omgivelser og om hvordan vi kan bruke en verdianalyse i praksis. For verdianalyse er litt det jeg ser på som et litt verktøy, da. Dit. Min bakgrunn er at jeg har jobba som arkitekt i åtte år snart. Og da har jeg jobba både med stedsutvikling, arkitekturvern og bygullstrategier. Og så har jeg funnet ut at en fellesnevner for alle disse tingene er nettopp å videreføre identitet. Og det er en slags drive i meg, har jeg skjønt, at det er der jeg ender hele tiden. Det er liksom ... Jeg har jo et arkitektfokus, ikke sant? Det handler jo om å se og tolke. Og da våre bygde omgivelser. Det menneskeskapte. Og da er det nettopp å finne ut hva og kunne forstå hva mennesket finner verdifullt. Jeg klarer ikke å bli vant til å se ned der, jeg. Og så har jeg tatt med dette eksempelet her. For hva er det egentlig jeg prøver å fortelle her? Jo, viderefør identitet. Det er jo ikke så innmari vanskelig å gjøre det. Merkevarebransjen har holdt på med dette i alle år. De har jo forstått det, de. For de er jo livredde for å miste verdien av merkevaren sin. For da vil jo de slutte å tjene penger på den. Og hvis man begynner å se litt på stedet på samme måte, så begynner man kanskje å skjønne hva det dreier seg om. Og her har det vært en redesign fra 1955 til 2026. Og de sier selv: "Vi forenkla og foredlet designet" "for å la de distinkte kjennetegnene skinne". Vi har skapt en tidsriktig oppfattelse av merkevaren. Det er jo det vi ønsker. Og her ser vi jo det. Hva er det mest vesentlige i denne merkevaren? Det er jo fargene og dette ansiktet. Utover det har de faktisk endra alt annet. Og dette leder meg egentlig inn på hvordan jeg går inn i oppgaver. Jeg mener jo at en analyse er helt avgjørende når man skal inn i et prosjekt. Vi må kartlegge disse dataene, snakke med menneskene som er der. Vi må samle informasjon. Og målet er da å finne det vesentlige, pleier jeg å si. Grunnen til at jeg bruker det begrepet, er at vi bruker dagligtalen hele tiden. Det er jo det vesentlige her. Det er vesentlig. Det er litt sånn begrepsspikkeri, men jeg tror det er ganske viktig å være litt bevisst på hvilke begrep vi bruker. Men et objektsvesen er de egenskapene som dette værende ikke kan miste uten å opphøre med å være seg selv. Og da pleier jeg å komme med dette bildet her nå, som er av en visp. Og så pleier jeg å spørre: Hva er det som må være til stede for at dette fortsatt er en visp? Det er jo faktisk bare vispehodet. Resten kan du endre. Det er rustne spikre, det er alt mulig. Det kan du bytte på. Funksjonen forblir, vispehodet er der. Det er fortsatt en visp. Sånn at det må vi forstå. At analysen er å hente inn denne informasjonen. Det er å plukke noe fra hverandre, se på alle delene. For så, prosjektering er å sette det sammen igjen, men da ha en bevissthet for hva som var det viktigste. Av og til må man nedskalere det i den skalaen for å skjønne det. Og huske hva vi egentlig driver med. Men så er det sånn: Hvordan skal man finne det vesentlige? Før jeg går inn på det, vil jeg trekke frem et motsetningsforhold som er helt gjennomgående i bransjen til arkitekter og stedsutviklere. Man har et hode som er veldig naturvitenskapelig. Og så har man et hode som er humaniora, og dette er jo utdanningsretninger. Og humaniora og samfunnsvitenskap, jeg er opptatt av at det også er en vitenskap. Det går faktisk an å slå til bordet med den og innimellom. Men naturvitenskap: teknisk rasjonalitet, målbart. Samfunnsvitenskap, der har du mer opplevelsen, det ikke-målbare. Der har vi kvalitetsbegrepet, som er så vanskelig. Og på naturvitenskap har du kvantitet. Det ene er mye lettere å snakke om enn det andre, og det er hele tiden det vi møter i argumentene. At det til venstre kan du sette på en kalkulator og få budsjett ut av. Det andre kan du ikke det. Og ikke bestemmelser heller. Men det som kan redde oss her og hjelpe oss, er nettopp verdianalysen. Og dette er kulturminneforvaltningens teorigrunnlag, som ble skapt av Aloise Rigel i 1903. Jeg studerte litt kulturminnevern i etterutdanningen og skjønte at dette må vi arkitekter tenke på når vi prosjekterer også. For her møter vi nettopp den tosidigheten igjen. Når de begynte å dele disse verdiene inn, så delte de inn i dokumentasjonsverdier og opplevelsesverdier. Når du leser rapporter, så skriver de hvilke verdier som er viktige her. Og så leser vi dette og tror vi forstår det, men jeg tror egentlig ikke vi forstår det. For der står det igjen: materielle verdier, håndverksverdi, bygningshistorisk verdi, alt det er målbart. Du kan se på dette treverket at det er fra middelalderen. Det er det ingen som kan bestride. Men opplevelsesverdier er vel så viktig. Fordi om det treverket er fra middelalderen, har det egentlig noe å si hvis du har ødelagt en helhetsopplevelse, eller ikke kjenner dette igjen. Da har det ingenting å si om du tok vare på det middelaldertreverket, som jeg mener du nesten heller kan bytte ut det for å bevare helheten og opplevelsen Og det som er litt gøy å si her, fordi Le Corbissé var ekte funksjonalist. Og da tror man at funksjonistene snakka bare om funksjon. Men det Le Corbissé sa ... Han var faktisk i Oslo på 30-tallet, og da sa han på en forelesning: "Vi funksjonalister har glemt det viktigste av alt. Vi har glemt psykisk funksjon." Dvs. at vi mennesker har et behov for historie og symboler også. Vi har behov for forankring, identitet. Vi har behov for de gjenkjennelige tingene. Så det er viktig. Funksjonalistene var faktisk ikke så dumme. Det er kanskje vi etterpå som har vært litt dumme av tolkningen i det. Poenget er: Greit, vi har et mylder av masse verdier vi skal formidle. Det er da vi trenger en historiefortelling. Vi trenger et konsept, da. Det er det vi ofte bruker i arkitekturen, men det er så utvanna, det ordet. Så sier jeg historiefortelling i stedet. Det handler om en felles horisont å se mot. I hele prosjektet. Kommer det inn ting og ødelegger de gode hensiktene, så har vi et felles mål. Og da må vi vite hvilken fortelling vi ønsker å fortelle. For det er vi som kuraterer opplevelsen av disse verdiene. For at det ikke bare skal bli teori, har jeg med noen praktiske eksempler. Det er litt viktig. Så da har jeg noen eksempler fra ulike verdener, som jeg kaller det. Verden er også et begrep, fordi man har en følelse av noe som passer inn i den verdenen man jobber i. Og hvis alle i prosjektet har en følelse av det, så kan man ta valg ganske kjapt. Så disse ulike verdenene handler om å bruke det vesentlige fra analysen. Og videreføre med dette, med noe som passer inn i den verdenen man jobber i. Enten det er fra de skånsomme transformasjonene til helt nybygg. For jeg mener at dette kan brukes på nybygg, for et nybygg ligger alltid på et sted i en setting som også skal videreføres. Det er veldig sjelden at du bygger på flat mark, som er modernistens våte drøm. Men du har alltid noe rundt. Jeg har med tre eksempler, jeg skal prøve å ... Jeg ser jo at tiden flyr, men skal prøve å være litt kjapp. Trehusrekka er transformasjon på oppdraget for Mustad Eiendom, som vi jobber med i A-lab. Det jeg har lyst til å si om dette, er egentlig hvor lite som skal til. For her er vispen i praksis: Hvor lite skal egentlig til? Som minner om gammel produksjonstid i Lilleakerbyen. Eller nye Lilleakerbyen. Så jobba vi nettopp med å ta vare på hva vi skal ta vare på. Vi snakker ofte om at det er fasaden som er viktig, men i dette tilfellet rensa vi alt. Og da er det selvfølgelig disse grindene. Det er jo det som er gullet. I norsk tradisjon så har det vært gullet, det er det dyreste treverket. Det rundt er gjerne bølgeblikk og alt mulig, det er bare for å beskytte. Da kan vi bruke mye forskjellig rundt så lenge grinden er tatt vare på. Eller "vispehodet" er tatt vare på. Begrepene de ofte bruker innenfor kulturminneforvaltningen, er autentisitet og integritet. Autentisitet er litt utdatert, mener jeg. Litt tilbake til middelaldertreverket. Som man absolutt skal ta vare på. Autentisitet snakker jo nettopp om enkeltdeler og opprinnelige materialer og detaljer. Ja, det er jo også viktig. I noen tilfeller, men kanskje ikke alltid. Fordi integritet er et bedre ord. For da øker det omfanget til å handle om en helhetsopplevelse. Hvor man kan bytte ut deler uten at denne forringes. Som da vispen er et eksempel på. Landbrukskvartalet et annet eksempel, litt større skala. Her gikk vi inn i oppdraget som detektiver. Vi gikk langt ned i historien for dette melkeforsyningshandelen. Og jeg kunne ha sagt veldig mye om det, men det vi på en måte fant ut var at dette var et produksjonslokale. Alt handla om melk inn – melk ut. Sånn at alt av bygg og alt mulig lå i forhold til hverandre i en omfattende struktur hvor det handla om disse transportene. Men du hadde også melkeramper som løpte rundt hele anlegget. I første øyekast virker det også litt forskjellig, for vi har to byggetrinn. Men min hypotese var at jeg prøvde å kartlegge de viktigste verdibærende elementene. Og så fant jeg ut at det måtte være det som var felles for de to byggetrinnene. Uansett hvilken stil det er. Så det vil si: Her har jeg noen diagrammer med elementene som har samme egenskaper, men med ulik stil i byggetrinn 1 og 2. Og så til slutt har jeg diagrammer med som ikke har noe med stil å gjøre, men som representerer selve vesenet i Kristiania Melkeforsyning. Som går hardt inn og rett og slett legger en konklusjon. Det er egentlig ikke noe fasit der, vi må bare argumentere. Så påstanden var at det var disse tingene vi måtte ha med oss videre. Det var nettopp hvordan byggene og uterommene var. Det var melkerampa, det var klokka så arbeiderne skulle finne tiden, det var i begge byggetrinn. Det var hvordan disse inngangene skjøt ned melkerampene og lagde inngangssituasjoner til menneskene. Skittensonen var der nede, men hver gang det var en inngang, så skjøt det ned og henta inn mennesker. Akkurat da var det også litt finere ornamentering, for der var menneskene. Så var det dobbelthøye rom for maskinen, så var det pipa, kjempesymbol, og så var det nettopp bruken av flis, som da var brun, skitten sone, grønn, ren sone. Så når vi skulle inn og lage tredje byggetrinn her, og den skal bygges snart, så var det nettopp: Hva er et nytt bygg her som kan gi slektskap og tilhørighet? Gi slektskap og tilhørighet. Så brukte vi disse elementene. Vi har melkerampen, skittensone nede i den grove basen. Vi har det grønne rene over, for der skal du flytte inn folk. Og så har de kanskje litt treverk der inne. Litt hyggelig. Inngangspartiene skyter ned, bryter opp, så det grønne kommer ned. Og så har du til og med en klokke oppå veggen. Siste eksempel, som også er ganske relevant fra det dere hørte tidligere i dag. Det var Narvik. Der gjorde vi en bygulvsstrategi på oppdrag for Polaris eiendom, Narvik gård og Narvik kommune. Et spesielt offentlig-privat samarbeid hvor vi var veldig heldige. I og med at Polaris hadde en kjempeglede av også å få attraktiviteten i sentrum til å gå opp fordi de eide en del eiendommer der. Men det vi gjorde her, akkurat det samme, var er "vispen" i Narvik sentrum. Da la vi alle disse byplanene oppå hverandre, for jeg har en sånn teori. Hvis du gjør det, så vil du finne ut hva som har vært viktig i den byplanen opp gjennom tiden. Før lagde man byplan ved å tegne de viktige tingene med litt tykkere strek. Mens nå er det litt vanskeligere. Men de gamle kartene kan si ganske mye om hva vispen i denne bystrukturen er. Det vi fant ut i Narvik, var jo at dette var jo ... Altså Sverre Pedersen hadde tegnet byplan. Det hadde han gjort i veldig mange steder i Norge. I Narvik syntes de dette var helt fælt, for det var forbundet med gjenreisningsarkitektur. Så alle syntes det var helt ... Det hata de, liksom. Det var billig. Men det vi fant ut da vi var der oppe, var at han var ikke inne bare etter krigen. Han var også inne i 1925. Og da ga det en annen svung. For da var jo Sverre Pedersen inne på en gullalder i Narviks historie, hvor byen virkelig satsa på byen. Han bygde jo bare videre på denne byplanen etter krigen. Og Sverre Pedersen er veldig opptatt av Cicignon, som er byplan i Trondheim. Hvor man akkurat ser dette her. Kartet er tegna med en slags verdianalyse. Det er noe som er viktigere enn noe annet i det kartet. Det er et torg i midten, ser jo kjempeviktig ut. Det ser man jo med et halvt øye. Og så er det noen gater som er bredere enn noen andre. Da er de også viktigere. Og så har vi en kirke der som er kjempemarkert. Og så har du disse kvartalene, som er den generelle strukturen. Så sånn gikk vi inn, for vi visste at Sverre Pedersen tegna byplanet slik. Så da så vi at byplanen til Sverre Pedersen i Narvik var også det generelle. Og så hadde vi de unntakene. Unntakene var ofte offentlige funksjoner. Park eller statsbyggene. Samfunnshus eller osv. Så da har vi fått et blikk på hva som var viktig. Den som er kjempeviktig, er selvfølgelig aksen midt imellom med dette supre torget. Det til venstre er faktisk tegning av Narvik torg. Og det til høyre kjenner vi igjen som Youngstorget. Så dette prosjektet oppe i Narvik ble til slutt et kjempeformidlingsarbeid. Hvor vi egentlig ikke gjorde noen ting. Vi gjorde ikke noen ting, men tilbake til det hun snakker om. Der var det forankring, altså. Plutselig skapte vi en sånn stolthet. Anne Lindmo hadde sagt at dette var en dritstygg by bare noen måneder før vi kom opp. De hadde jo ingen tro på byen sin i det hele tatt. Men nå plutselig så fikk de tro. Så det var egentlig det som var hele mission vårt. Og de ble jo så stolt over at de hadde en sånn europeisk, kontinental typologi av et torg. Makta sitter på toppen, og folket går under i torghallen. Og så skal det være litt tungt å gå opp trappene til der. Og den skjønner vi igjen fra Kapitolhøyden i Roma. Og dette kalte de faktisk for Kapitol. Sverre Pedersen kalte torget for Kapitol. Så ja. Helt til slutt vil jeg bare si at det som er mitt budskap her, er at mennesker motsetter seg ikke endringer. De vil bare ikke at det aller vesentligste skal ødelegges. Og vi må huske å være historiefortellere. Og fortellingen trenger ikke å være sann, men den må være troverdig.
Kaia Ingelill Mårtensson Aune:
Tusen takk, Oda. Det er så spennende å høre hvordan dere som arkitekter bruker det med historiefortelling veldig bevisst når man skal inn og jobbe med et sted. Nå skal jeg sjøl snakke litt om et prosjekt som jeg gjorde mens jeg jobba i Andøy kommune som kommunearkitekt, sammen med mange gode kollegaer. Det er historien om Sjøgata, og her skal jeg prøve mitt beste og samle noen tråder fra det vi har hørt både fra Oda og Siri tidligere. For de som ikke kjenner til Andøy kommune, så er det kommune. Det er kommunen som ligger lengst nord i Nordland. Og helt nord på den øya så ligger Andenes, som er kommunesenteret. Og Andenes, det kan man se litt ut fra det kartet her. Det beste vesentlige, hvis jeg tar det til det, egentlig. Det vesentlige ved Andenes er hav på tre kanter. Det er bebyggelse i kvartal. Og det er fryktelig mye vei. Det er veldig mye gater. Utrolig mye av arealet på Andenes går inn i denne kvartalstrukturen, som er veldig lite tett. Derfor blir det liksom balansen med bebyggelse og vei. Veldig merkelig. Sånn ser det ut der. Helt flatt ytterst på et nes. Og mange kjenner nok Andøy kommune. Kanskje noen kjenner det fra dette bildet, som et naturskjønt sted. Enda flere kjenner det kanskje som det stedet der man skyter opp raketter. Det skal ikke dette innlegget handle om, men det er veldig viktig for å forklare hva det var vi hadde gjort før vi gikk i gang med dette prosjektet om Sjøgata. Pga. alt som skjedde og skjer på Andøya, så hadde vi satt i gang en masse prosjekter i kommunen. Vi sto foran en helt enorm utvikling, som gikk mye raskere enn det vi var rigga til å håndtere i kommunen. Og da prøvde vi å møte den utviklinga på ulike måter. Vi ble Gnist kommune, som gjorde at vi kunne jobbe med noen temaer Som vi ikke vanligvis hadde styr på. Vi hadde gjort noen midlertidige prosjekter på stedet, bl.a. et sommertorg, året før det prosjektet jeg nå skal snakke om. Vi hadde satt i gang en masse stedsanalyser, for bedre å kunne tilrettelegge for utviklinga uten å miste det vesentlige med stedene våre der. En masse medvirkningsarbeid. Vi hadde laga en masterplan for hele Andøy kommune. Vi hadde laga en plan for statlige midler, vi hadde fått det i et fond til Andøya. Og vi var godt i gang med en kommunedelplan for Andenes sentrum. Hvis jeg tar dogahatten litt på og sier at noe av det vi fikk ut av Gnist-prosjektet, mens vi jobba med det, var en hel portefølje av mulige delprosjekter. Og et av de delprosjektene som ble beskrevet der, var å ta i bruk en del av det gatearealet. Vi hadde på Andenes til å lage møteplasser og fellesrom. Det jobba vi videre med, både parallelt med Gnist-prosjektet og etterpå. Og vi skisserte mulige måter vi kunne bruke uterom i Andenes på. Og den røde aksen dere ser i midten her, det er Sjøgata. Der skisserte vi at vi kunne lage Sjøgata til et gatetun der myke trafikanter er prioritert. Ei levende gate der kulturminner, kunst og kultur kan blomstre. At det skal bli en viktig forbindelse mellom handelssentrum på den ene sida og sentrum for turistnæringa på den andre. Så det vi gjorde, var å pilotere bruken av et gatetun i Sjøgata. Vi ville synliggjøre kulturminner. Vi gjennomførte et kunstprosjekt som vi fikk midler til i forbindelse med at Bodø var europeisk kulturhovedstad i 2024. Vi snekra og utvikla forskjellig gatemøblement. Vi brukte det som en medvirkningsarena for en ny sentrumsplan. Og vi hadde et åpningsarrangement og en gatefest. Dette er det vi gjorde og det vi ville gjøre. Jeg skal snakke litt om prosjektet i deler, så vi kan forstå hvordan vi brukte historiefortelling aktivt. Men først må jeg si at selv om jeg står og snakker om dette nå, så var det et helt team med folk i og utenfor kommunen som sto bak dette prosjektet sammen med meg. Prosjektleder var Mette Mørk, som er tjenestedesigner i Arndøy kommune. Med oss hadde vi også Kristina Jolmann Red, som var landskapsarkitekt i kommunen. Vi hadde Robin Veskår Jørgensen, som var næringskonsulent. Og Torunn Festøy, som også jobber med samskaping i kommunen og mange flere. Vi hadde også med denne gjengen, som var ei arbeidsgruppe bestående av museumet, av Andenes Vel, av næringsforeninga og av ulike gårdeiere og næringsdrivende i tilknytning til Sjøgata. Da kommer vi til starten av denne fortellinga, historien om Sjøgata. Den starta jo med gatetun. Hva er det? Det er det jo ingen på Andenes som noen gang har hørt om, ingen som har en relasjon til. Og hvordan skal du da selge inn at her skal vi lage et gatetun? Målet var jo å teste det. Men hvordan starter du med noen som ikke skjønner starten på den historia? Noe av det er pedagogisk. Du kan forklare dem hva et gatetun er, og prøve å teste det. Men du må også dele det opp i litt mer forståelige elementer. Ting som folk relaterer seg til, er historie de kjenner seg igjen i. Starten av historia også her, med Sjøgata, som er en litt sånn grått og trasig gateakse på Andenes. Omgivelsene våre forteller også en historie til oss. Måtene vi ser på den, har en refleksjon inni hodene våre. Når omgivelsene våre ser sånn ut, så er det den historia vi har om stedene våre. Et litt forskjemt, grått og trafikktungt område. Men vi ville fortelle en annen historie om denne gata, sånn at vi kunne få til den endringa vi hadde lyst til, som var dette gatetunet. Da starta vi med én måte å fortelle historie på som er med den faktiske historia. Sjøgata ligger på toppen av Norges og jeg tror også Nordens største gårdshaug. Her har det altså vært bebyggelse i så mange år at det har blitt til en høyde i terrenget. Som ikke er naturlig i det hele tatt. Det føles som man går opp en relativt bratt bakke, men alt dette er altså historia vår vi går oppå restene av bebyggelse. Så vi samarbeider med museet på Andenes for å fortelle historier om dette som gårdshaug og som kulturminnearena. For oftere så er det lettere for folk å relatere seg til ... Så vi brukte dette som en slags strategisk historietime og tok museet og historien om Andenes som sted ut i Sjøgata. Her ser vi et bilde av en nordlandsbåt som vi satte ut for å fortelle historier om hvordan fiskeriet har forma Andenes og Sjøgata som sted. Museet hadde også liggende en gammel brannpumpe forsømt i et naust, som de gjorde en kjempejobb med å restaurere. Da kunne vi fortelle historier om hvordan brannen har forma Andenes og er grunnen til at vi har en kvartalstruktur. Og hva kan den kvartalstrukturen ha å si for framtida vår? Vi tok også fram en del av byggene i Sjøgata, som er fine kulturhistoriske bygg med betydning lokalt for Andenes, om ikke nasjonalt og regionalt, og fortalte historier til de byggene med sånne skilt som vi satte ut. Sånn kunne vi snu narrativet om hvordan folk tenkte om dette gråe eller trasige stedet. Den lokale puben som kanskje er sett på som et litt brunt og snevert sted som folk har ett bilde av, hva med at vi heller forteller historier om det viktigste samlingspunktet i kommunen? Det mest brukte møteplassen. Den heter til og med Mea. Og et "me" er jo noe man navigerer etter ute på havet. Noe vi ser etter i landskapet. Og det passer helt perfekt for en pub, der alle kanskje navigerer seg der for å få seg et glass med noe godt. Sånn kunne vi bruke historien vi fortelte, til å snu måten folk så på dette området på. Vi brukte også kunst. Som er jo en måte folk også kan reagere på noe. Reagere på et sted. Da fikk vi med oss en gatekunstner som vi laga et design sammen med. Og brukte utrolig mye tid og krefter på dette, men malte et design over hele gata, så folk skulle skjønne at nå er du i et gatetun. Her er det noe spennende som skjer. Og også lagde et veggmaleri, da. Som jeg skal snakke mer om når vi kommer til neste slide. Her er det Simon som gjorde dette sammen med oss. Vi brukte kunst som virkemiddel for å fortelle den historien. Og det å bruke kreative fag for å få den dialogen i gang, det er utrolig effektivt. Det er noe folk lettere kan relatere seg til enn gatetun. renger vi det? Hva er det? Vi hadde gatekunstner Simon Alfredo, eller Snork1, som er hans tagg til å gjøre dette. Han har fått midler gjennom Bodø 2024. Og dette gjorde vi også som et medvirkningsprosjekt med ungdom, der de kom med innspill til hva skal være på denne store veggen i Sjøgata. Og i dette bildet her så ser vi ungdom som har fortalt om hva de helst. Og da kommer man jo svar som man ofte får fra ungdom. De vil ha bowlinghall, de vil ha parfymebutikk, vi vil ha bedre klesbutikker. Plasser de kan være med ting de er interessert i. Og så satte vi sammen den historia vi kan se på veggen her, som er disse måsene eller ungdommene som holder litt på disse interessene sine. Og kanskje en annen del av befolkninga som har dratt Sydvesten nedover øyene. Og ser i ei anna retning. Målet med å fortelle ei historie trenger ikke å være å finne et minste felles multiplum. Det er ikke noe vi alle kan være enig i. Det kan utfordre, og det er noe som skapes i dialog og i konflikt. Det er liksom en viktig del av det, for vi blir jo aldri helt enige om hvordan ting skal være. I dette kunstprosjektet brukte vi også deler av en palett som ... Som jeg hadde brukt mye tid på i over et år, både på å lage og prøve å formidle rundt. Hvordan kan Andenes bli et mindre grått sted? Her er de særegne fargene for Andenes, la oss bruke de. Vi tok det i bruk og formidla den paletten på en annen måte i dette prosjektet. Og det var kun disse fargene som var brukt i dette kunstprosjektet. Så det som jeg hadde utbasonert til et år tidligere i lokalavisa, hvorfor kan vi ikke begynne å male i andre farger enn grått? Det var liksom én måte jeg hadde prøvd å fortelle den historien, eller få folk med på laget. I løpet av dette prosjektet, og et år senere, på lederplass i Andøyposten, og det vet jo alle som jobber i en kommune, at lokalavisa kan virkelig være din verste fiende, Men her er det de som sjøl skriver at de oppfordrer gårdeierne til å la seg inspirere av det fargerike gatebildet i Sjøgata, og velge en farge neste gang husene skal males. Det er jo helt fantastisk. Og det er det som er utrolig med historiefortelling. Det har én effekt når jeg prøver å fortelle historier til de som hører på. Men en mye større effekt når de begynner å fortelle den historien til hverandre, og det blir en dialog, og en løpende ting som endrer seg. De riktige historiene kan trigge aksjon. De kan få folk til å engasjere seg og bli med. Her ser vi noen av de som bidro i dette prosjektet. Som hadde ingenting med kommunen i seg sjøl å gjøre. Det var innbyggere som dukka opp for å male noen av disse veldig mange kvadratmeterne med vei. Sammen med oss. Det var ungdom som kanskje var mest interessert i å spraymale litt på vegger, men som også bidro med sine meninger i hvordan dette skulle gå. Og velforeninga og andre frivillige som også stiller opp og snekrer gatemøblement sammen med oss. Historiefortelling kan også skape og forsterke fellesskap. Det gjør at vi kan identifisere oss med ikke bare fortida, men også ei fremtid som vi har lyst til, og som vi kan relatere oss til allerede. Det blir det jo fellesskap av. Og da er det litt viktig når du jobber i kommunen at etter at du har fortalt den historien først, sett deg på hendene og la noen andre fortelle den videre. La den bli til noe annet og noe mer. La den endre seg. La barn og ordfører si hvorfor de syns det er veldig viktig med gatetun i Sjøgata, selv om de kanskje ikke har helt kontroll på hva de mener med det ennå. Og da blir den historien til noe noen andre kan eie også. Og da går det tilbake til det Siri snakka om, om forankring. Hvis jeg skal samle litt tråder fra det vi har snakka om i Gnist kompetanse, så er jo det her med å forstå utfordringa: Hvorfor er gatebildet på Andenes problematisk i dag? Hvordan påvirker det stedet vårt? Forstå stedet i seg sjøl, få med folkene og bygge de alliansene som gjør at du får til ting som dette. Det er liksom de aller viktigste tingene for meg. Og det gjør vi med å forankre og forankre og forankre litt til. Og fortelle historier, ikke bare om hva vi har vært, men hva vi er nå, og hva det er vi har lyst til å bli i fremtida.
Søk om støtte til innovasjonsarbeidet
I Gnist-programmet for innovative lokalsamfunn kan kommuner søke om å bli Gnist-kommune og få hjelp fra arkitektur- og designfagene til en konkret utfordring på stedet. Målet er at kommunen bygger endringskapasitet og kan løse nye utfordringer på nye måter.
Er dere klare for å tenke nytt om hvordan lokale utfordringer løses?