Alfredo Brillembourg fra den interdisiplinære design- og arkitektkontoret Urban Think Tank er ikke redd for å provosere. «Dere i Norge har blitt ‘comfortably numb’, men det er en farlig tilstand. Jeg snakker av erfaring. Ting kan endre seg fort, og da er det for sent å bygge tillit om den ikke er på plass på forhånd.» Caracas snakker engasjert til forsamlingen om det å jobbe med tillit på steder der ingen har noen som helst grunn til å tro på det du sier.
Se på Bjørvika. Ingen butikker på gateplan og null gateliv. Det er et område det er vanskelig for mennesker å føle nærhet og tillit til, fordi landskapet ikke angår dem. For meg ser dette ut som byutvikling drevet frem av utviklere og ikke de som skal bruke området, noe som er helt annerledes enn alt vi vet om hvordan vellykkede byer blir til.
Se alle videoene fra DOGA-dagen her.
Gode byer er en forhandling
I følge Brillembourg har alt for mye moderne byutvikling blitt overlatt til utbyggerne, som vanligvis verken skal bo eller jobbe i det de bygger. De har med andre ord ikke så mange insentiver for å tenke på noe annet enn å få jobben gjort på en mest mulig effektiv måte. Følgen av dette er at brukermedvirkning og empati som regel blir lite vektlagt, med golde, livløse bylandskap som resultat.
Brillembourg mener at alle vellykkede byer er et resultat av forhandlinger mellom brukere, eiere og utbyggere. Han peker på historien, der det tidligere var vanlig at arkitekter jobbet tettere med håndverkerne, og hvor initiativet til bygg ofte kom fra folket som skulle bruke det.
En sirkel av tillit
Alfredo Brillembourg viste et eksempel fra Caracas, hovedstaden i hjemlandet hans, Venezuela, der seksti prosent av befolkningen lever i det han kaller en «gjør-det-selv»-by, bygget hundre prosent på tillit og utenfor myndighetenes kontroll. Faktisk var disse områdene, hvor altså over halvparten av befolkningen bor, tidligere markert i hvitt på bykartene som en form for urbant terra incognita.
Selvfølgelig har disse områdene sine utfordringer – i Norge ville vi kalt dem slum – men likevel er de interessante, fordi de er bygget for folk, av folk, og de er kommet i stand som en følge av forhandlinger mellom de som ønsker å bygge, og de som bor der fra før. Å snakke om arkitektonisk uttrykk og byggkvalitet blir meningsløst i denne sammenhengen, men de representerer uansett en effektiv og human måte å bygge på. Det oppstår også en form for sosial nærhet og lojalitet, en slags sirkel av tillit, der du som innbygger føler deg trygg og hører til.
Foto: Sverre Jarild
Foto: Sverre Jarild
Hvem tilhører Grønland?
Til slutt brukte han Grønland, utbyggernes next big thing i Oslo, og stilte spørsmålet «Hvem tilhører Grønland?» Svaret er ikke «alle», men de som bor der fra før. De som i dag har sitt liv og virke der, og som har aller mest å tape om området blir omgjort til noe helt nytt. Derfor bør arkitekter og designere konsentrere seg om å besvare dette spørsmålet før de tegner så mye som en strek. De bør se på hvordan de kan gjenbruke strukturer og bygninger, re-programmere dem og gi dem nytt liv. På den måten kan man skape fruktbare forhandlinger som danner grobunn for en blomstrende by.
