Norsk ullhistorie – fra nytteredskap og tradisjonsplagg til moderne designikoner

Har du vokst opp i Norge, har du mest sannsynlig blitt minnet på å huske «ull innerst». For er det noe vi her på berget lærer fra barnsben av, så er det at ull på kroppen er gull.  

Og det er gull på mange måter: ikke bare isolerer det mot kulde og varme, det sies også å være pustende, selvrensende, lite brannfarlig og naturlig fuktransporterende – for å nevne noe.  

Ull er rett og slett et fantastisk materiale av flere grunner – og det har vi dratt nytte av i lange tider.  

Fra nytteredskap til gardiner  

– Vi har vel egentlig brukt ull så lenge vi mennesker har brukt klær, både ull og pels er blant våre eldste tekstiler, sier Ingun Grimstad Klepp, som er professor i klær og bærekraft ved OsloMet. 

– Men ull har også vært brukt til å lage redskaper som buestrenger og seil, og har hatt en betydning for både jakt, fangst og fiske opp gjennom.   

I middelalderen var vadmel – vevet ull – nærmest et universalmateriale, brukt til klær, sekker og tettemateriale i båter og telt, i tillegg til å være betalingsmiddel. Senere ble det også et viktig materiale for alt fra uniformer og jaktklær til tepper, gardiner og møbelstoff.  

Og fortsatt i dag er ull en viktig del av vår tradisjon for bunader og kofter, og i mange håndverksteknikker.  Det er altså ingen tvil om at ull har spilt en viktig rolle både for mennesker og samfunn opp gjennom.  

Ulla som ble til hjørnesteinsbedrifter i Norge  

I generasjoner har vi spunnet, strikket og tovet – og kunnskapen om ull gikk gjerne i arv fra eldstemann i familien til yngstemann.  

Men så, fra å ha vært noe folk flest drev på med i hjemmet eller på gården, endret det seg gradvis med industrialiseringen på 1800-tallet. Spinnemaskiner og vevstoler drevet av vannkraft og senere elektrisitet gjorde det mulig å produsere ull i større mengder. Utover på 1900-tallet ble de små hjemmeverkstedene erstattet av tekstilfabrikker, som la grunnlaget for den norske ullindustrien slik vi kjenner den i dag.

Disse fabrikkene ble etablert på små steder over hele landet, og var ofte den viktigste arbeidsplassen i bygda. Bedrifter som Røros Tweed, Hillesvåg Ullvarefabrikk, Krivi Vev, Innvik og Gudbrandsdalens Uldvarefabrik har i generasjoner vært bærebjelker i sine lokalsamfunn – både økonomisk og kulturelt.  

Selv om mange tekstilfabrikker har forsvunnet, finnes det fortsatt flere som holder tradisjonene i hevd, samtidig som de har tilpasset seg moderne krav til design, kvalitet og bærekraft. 

– Det er ganske unikt at Norge har klart å opprettholde en viss tekstilindustri, det er helt annerledes her enn for eksempel i Sverige, sier Klepp.  

Hun tror vår kjærlighet for tradisjoner og nasjonalfølelse har vært avgjørende. 

– Bunader, for eksempel, har alltid vært et plagg folk er opptatt av at skal ha god kvalitet og er villige til å betale for.  

Og interessen og etterspørselen etter norsk ull holder seg. 

– Vi har flere store spinnerier i Norge, som Sandnes Garn, Rauma og Hillesvåg Ullvarefabrikk. Spesielt de to sistnevnte har vært flinke på innovasjon og å fornye seg for å skape interesse for norsk ull. Dette har vært viktig for å opprettholde industrien i Norge, sier Klepp.   

DOGA-merket hedrer innovasjon i ull 

Flere av de norske ullprodusentene har ikke bare holdt liv i tradisjonene – de har også blitt belønnet for å tenke nytt. Gjennom årenes løp har en rekke bedrifter og designere mottatt DOGA-merket for sine ullprodukter. 

På listen finner vi blant annet Røros Tweed, Gudbrandsdalens Uldvarefabrikk, Oleana AS, Andreas Engesvik for Mandal Veveri, Kjersti Kviseth for Håg og Per Spook for hans uniformer for Flytoget. 

– De lager mye forskjellige produkter, og er alle viktige på hver sin måte, sier Klepp. 
 
– Fellesnevneren er jo at det er bedrifter som er flinke på å være nytenkende og overraskende, at de viderefører ekte håndverk og at de lager produkter av god kvalitet.  

Produsenter innen sportstøy, som Ulvang og Devold er gode eksempler på, har også vært viktige for å skape en interesse og etterspørsel etter norsk ull, mener professoren.   

– Vi er heldige som har hatt en god utvikling, som gjør at det finnes et mangfold av fine kvalitetsvarer på markedet i dag.  

Design med hjerte for ull 

For familieeide Oleana, som holder til i Ytre Arna utenfor Bergen, har alltid ull, bærekraft og design vært en sentral del av bedriften siden oppstarten i 1992. 

For dem handler det ikke bare om å lage klær – men om å ta vare på norsk tekstilarv.  
 
– Oleana ble egentlig startet som en reaksjon på at så mange norske tekstilfabrikker flyttet produksjonen ut av landet, forteller Mariell Bratheim Oksnes, som jobber innen design og marked i bedriften.  

– Vi ønsket å bevare kompetansen og historien, og ikke minst arbeidsplassene innenfor tekstil og design.  
 
Hos Oleana foregår alt under samme tak: design, testing, produksjon, strikking, søm og kvalitetskontroll. 

– Vi har aldri ønsket å gå på kompromiss for å lage ting raskt og billig, ull fortjener bedre enn det. Det gir oss også bedre kontroll over at det vi lager er av kvalitet, sier Oksnes.  

Oleana samarbeider tett med flere andre norske aktører, som Røros Tweed og Norlender, og ser verdien i et sterkt norsk fagmiljø.  

​​– Det er utrolig viktig å bli inspirert og lære av hverandre. Hvis alt flyttes ut, forsvinner også kunnskapen vår om tekstil. 

Oleana, som selv har mottatt DOGA-merket flere ganger, mener det er en anerkjennelse som betyr mye for bransjen. 

– Det er alltid meningsfullt å få et kvalitetsstempel fra fagfolk. Det har stor verdi og bidrar til at flere får opp øynene for oss. Det er godt å vite at bransjen følger med, støtter opp og setter verdi på godt design og gjennomarbeidet estetikk.  

– Selv tenker vi alltid at det å få DOGA-merket er et mål, og det skaper motivasjon, sier Oksnes.  

– Jeg tror det både inspirerer oss, og mange andre, til å utvikle nye produkter – og til å ville fortsette å satse på ull.  

Hun har både håp og tro på at ull fortsatt vil ha en naturlig plass i den norske garderoben – i generasjoner fremover. 

– Det har jo nærmest blitt som en slags kulturarv!