KI reiser spørsmål vi ikke kan overlate til tilfeldighetene

Mulighetsrommet er reelt og stort. Men verdiene og menneskesynet vi legger til grunn for veivalgene vi tar nå, vil prege offentlig sektor i generasjoner. Dette er ikke bare et spørsmål om teknologi. Det er også politikk og etikk. 

Vi har gjort det før 

Norge har navigert teknologiske veivalg riktig før. På 1960- og 70-tallet kjempet noen klarsynte forskere, sammen med tillitsvalgte og arbeidsgivere, frem at industriell teknologi skulle tilpasse seg mennesket, ikke omvendt. At ansatte skulle ha reell medvirkning og at arbeid skulle gi læring og mening, ikke bare effektivitet. Det fikk store konsekvenser for hvilket arbeidsliv vi fikk i Norge, og vi ble et internasjonalt forbilde. Den historien er i stor grad glemt, men tydeliggjør at veivalgene er reelle. 

KI er ikke nøytralt 

KI er ikke bare et verktøy vi tar i bruk. KI trer inn i et eksisterende system av organisasjon, kultur og verdier, og vil påvirke det, enten vi planlegger for det eller ikke. Utviklingen av KI kan derfor ikke overlates til ett perspektiv eller fagfelt alene. Det krever at vi løfter blikket i felleskap og stiller spørsmål om hva vi egentlig ønsker å oppnå, om vi løser de virkelige problemene og om vi skaper utilsiktede konsekvenser for andre. 

To begreper bør stå sentralt: formålstjenelig, hva er målet og effekten med å løse dette problemet? Og forholdsmessig, kan det løses på enklere, mindre ressurskrevende måter, eller bygger vi overdimensjonerte løsninger som svar på falske behov? 

To prosesser må henge sammen fra start 

Større digitaliseringsprosjekter består alltid av to prosesser: én som bygger tekniske løsninger, og én som former organisasjonen teknologien skal fungere i. De må løpe i tandem fra starten, ikke etter hverandre. Den første prosessen har veletablerte metoder. Den andre, å forstå helheten, forme arbeidsprosessene og sikre at menneskene det angår er med, er sjeldnere planlagt, finansiert eller ledet. Riksrevisjonen har dokumentert konsekvensen gjentatte ganger: store investeringer i digitalisering som ikke gir forventede effekter. KI gjør ikke dette enklere. Det gjør det viktigere, og konsekvensene av å overse det større. 

Design som strategisk kapasitet 

Kompleksiteten i dette kan oppleves overveldende. Men det finnes måter å navigere den med retning og etterrettelighet, og de ser annerledes ut enn tradisjonell planlegging og prosjektstyring. Design er ikke estetikk. Det er en strategisk og praktisk kapasitet for å forstå de riktige problemene før løsningene velges, involvere dem som kjenner utfordringene fra innsiden, og utvikle løsninger i tett samspill med innbyggerne. En tilnærming som må prege både styring og gjennomføring. 

Det er ikke mangel på kunnskap eller metoder som avgjør om vi lykkes. Det avgjøres av hvilke verdier som legges til grunn, og om vi finner sammen på tvers av aktører og fagmiljøer. Dette løser ingen alene. DOGA er klar til å bidra med sitt. 

Les også DOGAs kronikk i Stat & Styring, 07. april 2026.

20. mai 2026 holdt DOGA frokostseminaret: KI-satsingen – helt eller stykkevis og delt?

I innleggene under hører du forskere og praktikere som mener vi har en sjanse til å gå foran med en omstilling som styrker velferdssamfunnet, demokratiet og innbyggernes stemme – ikke bare effektiviserer det vi allerede har:

▶ Benedicte Wildhagen – Innledning: Er den offentlige samtalen om KI god nok? 

▶ Helga M. Brøgger – KI som maktbeveger 

▶ Leif Knutsen – Å lære mens vi bygger 

▶ Catherine Jansson – Å lede helhetlig digital omstilling 

▶ Magnus Li – Teknologi og organisasjon må henge sammen

▶ Svein Gunnar Kjøde – Formålstjenlig og forholdsmessig 

▶ Panelsamtale – KI-satsingen: helt eller stykkevis og delt? 

Videoene ligger på Youtube og er tekstet, men ikke synstolket.