Dette innlegget ble først publisert på arkitektur.no.
Vi har stor forståelse for ønsket om en nasjonal plan for arkitektur og byutvikling. Det vi bygger blir stående i 50-100 år, og noe mye lenger. Det omgir oss og påvirker oss hele tiden. Det har konsekvenser for alt fra folkehelse til naturmangfold, fra kriminalitetsforebygging til inkludering, og fra estetikk og livskvalitet. Det er mange muligheter til å påvirke dette og viktig med en aktiv politisk holdning til det som bygges.
Ikke lett å lage ett løsningsbilde
I Norge har vi plan- og bygningsloven som gir rammeverket for utviklingen av våre fysiske omgivelser. Samtidig er det kommunene selv som bestemmer over hva som bygges. Det er gode grunner til at det er slik. Kommunene vet hvor skoen trykker. De kjenner best til egne områder og hva behovene er lokalt. Utfordringen med denne modellen er at det er vanskelig å jobbe overordnet. Når alle har ansvar for sin lille del, ser ingen det store bildet. Når valget står mellom 500 nye hytter eller nedbygging av natur, så virker konsekvensene mindre alvorlige når man ikke ser på helheten.
Vi kan gjerne ønske oss en nasjonal arkitekturpolitikk. Likevel er det er vanskelig å komme opp med en politikk som gir ett enkelt løsningsbilde. For om det er noe som kjennetegner arbeidet med bygde omgivelser, så er det at ansvaret er spredt på veldig mange hender. Det er utallige hensyn som skal tas, perspektivene er mange, interessene er varierte, og tidshorisontene er veldig ulike.
DOGA ser for seg tre løsninger på dette: Det handler om å øke kompetansen, tenke langsiktig og ha et helhetlig perspektiv.
Vi må øke kompetansen i kommunene
Det sitter i gjennomsnitt en halv planlegger i hver kommune i Norge. Deres hovedjobb er å sørge for at saksbehandling skjer korrekt etter lovverket. De mangler ofte et fagmiljø rundt seg til å se hele bildet rundt hvert enkelt prosjekt, som konsekvensene for det sosiale, for naturen, og for næring og økonomi. Ofte er kommunens planleggere under et enormt press. Utbyggere og politikere ønsker gjerne fortgang, mens den langsiktige samfunnsverdien blir neglisjert.
Kommunene trenger kompetansehevende tiltak og mer deling av kunnskap og erfaringer. DOGAs Gnist- program er ett tiltak for å møte denne utfordringen. Som Statssekretær Sigrun Prestbakmo også nevnte i Dagsnytt 18 mandag 27. mai, er dette et viktig virkemiddel, men det er slett ikke nok. Vi trenger både flere og større program for å øke innovasjonsgraden i norske kommuner.
Vi må tenke langsiktig og handle fort
I debatten rundt behovet for en nasjonal arkitekturpolitikk, skriver Geir Brendeland at vi bygger så stygt som samfunn, fordi vi ikke vil mer. Dette er et syn vi deler. For å ville mer må vi tenke oss nøye om: Hva er det vi faktisk ønsker oss når vi bygger? Hva er mulighetene akkurat her? Vi mener at vi må utvide bildet rundt hvert enkelt prosjekt. Vi må bruke tid på å tenke oss om. Og det må vi gjøre før prosjektet har kommet for langt. Når toget først ruller i et byggeprosjekt, er det vanskelig å stoppe.
Men hva betyr det å tenke langsiktig? Det betyr å ta seg tid til større samtaler, med alle involverte. Hvilke muligheter og verdier finnes det her som vi kanskje har oversett? Er det andre utfordringer vi kunne løst, ved å gjøre ting på en litt annerledes måte? Når vi har tenkt oss godt og vel om, så kan vi handle raskt. Da har vi redusert risiko, og økt treffsikkerheten og mulighetene for å lykkes.
DOGA har prosessvirkemidler som kan øke verdien i sentrale prosjekter: DOGA Fase Null skal støtte bestillerkompetansen i byggeprosjekter, og Dialogverktøyet for grønne industrietableringer peker på tema som er viktig å få belyst for at næringslivet og kommunene kan samarbeide om bedre planlegging for det grønne skiftet.
Vi må ta et helhetlig perspektiv
Vi går glipp av viktige perspektiver når vi ikke ser på helheten. I hver kommune tas beslutningene i hver enkelt sak, tomt for tomt. Noen må ta ansvar for helheten. Slik vi ser det, så er det et politisk ansvar å tenke på konsekvensene som våre bygde omgivelser har på områder som folkehelse, naturmangfold, kriminalitetsforebygging, inkludering, estetikk og livskvalitet.
Det er en manglende vilje til å investere i tiltak hvor kostnaden må tas nå, mens gevinsten kommer i form av sparte utgifter i fremtiden, og gjerne på noen andres budsjett. Dessverre er det sånn at det som er lønnsomt for samfunnet vårt på lang sikt, innebærer noen ekstra utgifter i dag. Dette er en systemsvikt og et nytt problem vi som samfunn står overfor.
Vi oppfordrer politikere på både lokalt og nasjonalt nivå til å ta et helhetlig perspektiv når det gjelder arkitektur og byutvikling. Dette er for viktig til å overlate til hver enkelt å løse alene
Forventningsfulle til regjeringens arbeid
Regjeringen har satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe som skal samle alle departementene som har en eller annen aksje inn i hvordan det bygde miljøet forvaltes. DOGA har store forventninger til hva denne gruppen kan oppnå.
Fram til resultatet av dette arbeidet er klart, har vi stor tro på at en debatt om norsk arkitekturpolitikk vil gjøre oss alle klokere og mer opplyste. I et sammensatt felt som berører oss alle sammen, så trenger vi å høre stemmer fra alle deler av samfunnet. Det vil gjøre oss bedre egnet til å se for oss og virkeliggjøre en ambisiøs visjon for norsk arkitektur.
