Haugesund – et arkitekturpolitisk laboratorium

Artikkelen ble først publisert i magasinet Kommunal teknikk  5 - 2018.

Norsk Form startet Bylab 2010 som et laboratorium for byutvikling som inngikk i regjeringens arkitekturpolitiske handlingsplan, arkitektur.nå, som var betegnelsen på den første arkitekturpolitikken. I arkitektur.nå heter det: «BYlab skal arbeide for et inkluderende lokalmiljø ved å styrke kommunenes kunnskap og bevissthet, spesielt med tanke på barn/ unge og eldre i by- og stedsutvikling». Kommuner ble invitert til samarbeid ut fra noen kriterier som Norsk Form mente måtte være på plass for kunne kalle seg en skikkelig by:

• Folketallet må være over en viss størrelse. Vi inviterte kommuner med mellom 5 000 og 100 000 innbyggere. (Innenfor dette spennet finner vi de fleste byer i Norge, men ikke de aller minste og de største som Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger).
• Bosettingen må være konsentrert. (Bebyggelsen skulle ha en bymessig tetthet med en kvartalstruktur).
• Næringslivet og aktiviteten må være bymessig.

Flere byer deltok i konkurransen om å bli en Bylab-by og av dem ble seks valgt. Ved siden av Haugesund var det Florø, Jessheim, Moelv, Kongsberg, Sarpsborg.

Byutvikling er komplekse saker. I Bylab ble det ikke drevet forskning i vitenskapelig forstand, men det ble engasjert kompetente fagmiljøer som gikk i dybden på temaer som trenger oppmerksomhet.

Bylab satt ikke med fasiten på alle utfordringer som måtte finnes, men som laboratorium ønsker de å eksperimentere og tillate seg å prøve og feile sammen med vertskommunen, som for eksempel å prøve ut nye metoder for innbyggerinvolvering.

Bylabsamarbeidet ga mulighet for å dele erfaringer og få inspirasjon fra andre norske byer. Å delta i Bylab innebar å dele kunnskap. Alle byene kan dele noe andre byer har nytte av. Planprosess i byene og fagstoff skulle deles, som for eksempel barnefamilier i sentrum (Sarpsborg 2012)

Etter at både Bylab og Norsk Form var avsluttet, fortsatte DOGA sitt gode samarbeid med Haugesund. Kommunen er så heldig at den har flere av landets mest drevne planleggere offentlig ansatt.

Haugesund kommune ønsket å gripe de muligheter og ta det ansvar som fulgte av å være distriktets regionssenter. Derfor vedtok Haugesund en ny kommuneplan med en ambisiøs samfunnsdel i 2015. Den la til grunn en bymessig utviklingsstrategi hvor Haugesund skulle styrke sine komparative fortrinn ved å bygge by. Byen måtte få rett funksjon på rett sted og skulle nå å vokse innenfra bykjernen og utover. Som så mange norske byer, var også Haugesund preget av byspredning, lav tetthet; høy grad av eneboliger og rekkehus, samt et bysentrum som hadde lidd under en sterk konkurranse fra omliggende bilbaserte næringsområder og kjøpesentre.

 
Å skape en god by for både innbyggerne og BYEN for hele regionen er to sider av samme sak. Både kommunen og regionens attraktivitet henger sammen med en bærekraftig og robust utvikling av Haugesund som by. Å være et regionssenter handler om identitet og fremtidsvisjon. Det er i byens egeninteresse å styrke de urbane kvalitetene. Haugesund kommune mener at regionen vil øke sin attraktivitet ved å ha et sterkt regionssenter og videre vil Haugesund styrke sin attraktivitet ved å ha en sterk og robust region. Et levende sentrum er en forutsetting for å fylle rollen som regionssenter. Derfor blir et styrket sentrum viktig både for byen og regionen

Kommuneplanen ville derfor styrke og bygge videre på byens konkurransefortrinn: Kommunen har ikke mye areal, men er rik på funksjon. Haugesund spiller en nøkkelrolle innen offentlig tjenesteyting, kultur, næring, handel, forskning, utdanning og byliv. Dette er funksjoner og kvaliteter som er direkte viktig for innbyggerne og omlandet. Mange regionsbyer omtaler seg som «regionens motor», men en analyse fra Menon kunne i Haugesund sitt tilfelle faktisk underbygge denne metaforen med tall som viste at Haugesund er regionens økonomiske motor.

Mye av en kommunes arbeid er regulert ved lover og retningslinjer. For Haugesund kommune blir det derfor særs viktig å utnytte det handlingsromman har for å kunne stake ut en tydelig kurs. Haugesund kommune ønsker å stimulere til bærekraftig vekst både i folketall og næringsliv. En bymessig utvikling fordrer blant annet en høyere boligtetthet, variert jobbmarked, aktivt kultur- og fritidsliv og en arealbruk som stimulerer til bruk av kollektiv, gange og sykkel. Byen, som et sted hvor liv leves, evner å svare opp flere av vår tids største oppgaver; reduksjon i klimagassutslipp, bedret folkehelse og samfunnsbygging med mennesket i sentrum.

 Byens karakter og puls påvirkes av hvor mange som jobber, handler og bor sentrumsnært. Dette er forhold som best kan styres via en strategisk kommuneplan. Det en illusjon å tro at det er markedets usynlige hånd som bestemmer hvor vi bor og jobber. Markedet operer alltid innenfor gitte rammer og da blir det særs viktig at politikerne evner å ta i bruk de verktøy de besitter for å nå flest mulig av de mål de har satt seg. Mål som strekker seg fra trygghet og folkehelse til vekst og innovasjon. Haugesund kommune ville derfor ved en strategisk arealdisponering stimulere til økt boligbygging og næringsvirksomhet i sitt sentrumsområde.

Utviklingen av byen må skje i samspill med eksisterende omgivelser og bebyggelse og alltid gi noe tilbake til byen. Å bygge tett gir ikke automatisk liv i gatene. Fortetting i en bykjerne er en komplisert øvelse. Det kreves god og samordnet planlegging og styring av utviklingen, i og ved sentrum, om denne skal foregå på en måte som bidrar til å gjøre byen mer attraktiv for innbyggere og bedrifter. Kommunen har derfor vist, gjennom forretningsanalyser og formingsveileder, at sentrumskjernen har et stort potensial både for boliger og næring.

I tillegg til rollen som planmyndighet, valgte kommunen og investere strategisk i noen byfornyingsprosjektet. I løpet av en fireårsperiode har Haugesund sentrum fått tyngre investeringer i infrastruktur som legger til rette for myke trafikanter og øker tilgangen på grøntarealer i byveven, en parkeringsplass omgjøres i disse dager til en helt ny park som vil styrke biblioteket som et målpunkt for barnefamilier, barn- og unge har fått en etterlengtet skatepark i sentrum. Kommunen har også etablert fora hvor den er i dialog med næringslivet for å avdekke hva som skal til for at Haugesund sentrum blir den foretrukne investeringsarenaen. Kommunen har søkt å bruke utbyggingsavtaler for å stimulere til realiseringen av boligprosjekter i sentrumskjernene hvor omliggende parker og uterom kan inngå som en del av utomhusarealet. Videre har administra-sjonen valgt å prioritere sentrumsprosjekter, slik at disse får en best- og raskest mulig saksbehandling. Alt sammen for å støtte opp om satsningen på Haugesund sentrum.

Fortetting og urbanisering skal bidra til å bygge opp under byen som et regionalt, bærekraftig, økonomisk, kulturelt og sosialt senter. Det er de bymessige kvalitetene som skiller Haugesund fra sine nabokommuner. Vekstkraften er en begrenset ressurs som må styres om den skal bidra til å realisere målsetting om å bli byen for hele regionen.

Effekten av en fornuftig arealbruk påvirkes også av hva nabokommunene foretar seg, derfor var det særs viktig for Haugesund at fylket bidro til at Haugalandet fikk en areal- og transportplan – som legger opp til at alle kommunene skal styrke sine sentra; være seg byer eller bygdesenter. Det er offentlig kjent at det har variert noe hvor entusiastisk kommunen har vært til denne samordningen – og planen ble klaget inn til KMD. Men i all hovedsak sto planene seg og Haugalandet må forholde seg til ambisjonen om å samordne areal- og transportplanleggingen. Haugesund har hele tiden vært klar over at det påligger regionssenteret et særlig ansvar i det «grønne» paradigmeskiftet som nå preger norsk kommuneplanlegging. I flere tiår har norske kommuner bygget ned sine byer og blitt stadig mer bilavhengige, dette har satt dype spor og vil ta tid og endre. Men smått om senn ser man at stadig flere nå får øynene opp for det potensial som ligger i å satse på egne sentra.

 Arealplanlegging og byutvikling viser med all mulig tydelighet at det ikke finnes en eneste kommune eller by som er seg selv nok – derfor blir forholdet mellom selvråderett, koordinering, samordning og styring svært viktig når regioner og samfunn skal utvikles mot en mer bærekraftig fremtid.