De som debatterer kommunereformen er som regel politikere. Argumentene for kjenner vi – det skal legge grunnlaget for sterkere kommuner som kan ivareta velferdsoppgaver både nå og i framtiden, og sikre gode lokalsamfunn for innbyggerne. Motstanderne mener lokaldemokratiet trues og at tilbudene blir dårligere.
Politikerne skal ta beslutninger på vegne av folk, men hvor mye kontakt har de egentlig med innbyggerne rundt omkring i norske kommuner? Hvor godt kjenner de behovene der ute, og vet de nok om hva det er som gjør byer og steder gode å bo og leve i?
Starter med løsningen
Ifølge kommunalminister Jan Tore Sanner skal kommunereformen bidra til å sikre gode lokalsamfunn for innbyggerne. Mye handler om økt effektivitet og lavere kostnader. Staten vil også premiere kommunene som slår seg sammen med økte bevilgninger. Innbyggerne selv har fått anledning til å si sin mening, og flere steder har det blitt gjennomført folkeavstemninger. Men enten folk har stemt ja eller nei, har de stemt over et alternativ de selv ikke har vært med på å utforme.
Problemet med kommunereformen er ikke sammenslåingen i seg selv, men at prosessen har startet med en ferdig løsning som utgangspunkt.
Hva om man startet med en åpen agenda, med et mål om å finne ut hvordan kommuner kan samarbeide til beste for både innbyggerne og landet som helhet? Hva om innbyggerne hadde blitt involvert i planleggingsfasen av kommunereformen, og fått muligheten til å være med på å utforme alternativer for sitt bo- og nærmiljø?
Livskvalitet
Vi kan alle enes om at velfungerende lokalsamfunn med god bo- og livskvalitet er viktig, uansett hvor vi bor – om det er i byen eller på landet, i en liten kommune eller en stor. Men hva dette betyr for den enkelte er forskjellig. Det finnes heller ingen allment akseptert definisjon av livskvalitet. Men én faktor som udiskutabelt påvirker folks følelse av livskvalitet, er muligheten til å påvirke eget nærmiljø.
Helsedirektoratet har nylig gjennomført en utredning om måling av befolkningens livskvalitet, Gode liv i Norge. Den lister opp noen av livskvalitetens grunnleggende faktorer, deriblant demokratisk medvirkning og sosialt fellesskap. Disse faktorene er godt ivaretatt i Norge, men må ikke tas for gitt.
Ressurs og kunnskapskilde
Medvirkning i planprosesser er lovpålagt, men krevende å gjennomføre i praksis. Mange vet ikke nok om hvordan det skal gjøres eller hvem som skal involveres. I tillegg kan det være vanskelig å vite hva innsikten fra medvirkningen skal brukes til. Ofte blir det bare invitert til åpne folkemøter i oppstart av planprosesser, og kommunen sier seg fornøyd med det.
Det er synd, fordi reell medvirkning kan være en stor ressurs og kunnskapskilde i planprosesser. Dette vet også kommunene. Undersøkelser Design og arkitektur Norge (DOGA) har gjennomført de siste årene, viser at kommunene ønsker seg mer omfattende innbyggerinvolvering. Problemet er at de altfor ofte mangler ressurser og kunnskaper til å gjennomføre gode medvirkningsprosesser.
DOGA har de siste årene jobbet med å styrke kompetansen på medvirkning i kommunenes planprosesser, og har oppfordret myndighetene både til å sette temaet på dagsorden og til å bidra med ressurser. Og det gjør de. Kommunal- og moderniseringsdepartementet er en viktig støttespiller og har bidratt med ressurser og tilskudd, blant annet sammen med Husbanken.
Sammen med fagfolk, kommuner, beslutningstakere og næringslivet er DOGA nå i gang med å utvikle en nasjonal tjeneste som skal gjøre det enklere for kommunene å involvere innbyggerne i planprosesser. I disse dager er vi i ferd med å velge ut pilotkommuner som skal være med på å videreutvikle denne tjenesten sammen med oss.
For det finnes mange flinke fagfolk ute i kommune-Norge som vil sette i gang. Det merker vi her på DOGA ved den store interessen kommunene viser for å delta i by- og stedsutviklingsprosjekter sammen med oss.
Kompetanse – ikke penger
Gode lokalsamfunn har tjenester, tilbud og møteplasser der folk ferdes. På små steder – som det er mange av i vårt land – kan dette være vanskelig å få til. Det må planlegges for, og til det trengs kunnskap og kompetanse. Kommunene må ha ressurser og fagfolk som kan jobbe systematisk med de store, helhetlige planene som både skal forankres lokalt og ivareta regionale og statlige føringer med visjoner langt inn i fremtiden.
Staten lokker med penger til kommuner som har slått seg sammen. Uten føringer for bruken av disse pengene, er det ikke vanskelig å se for seg at det vil kunne bli en kamp om å få sin del av kaka – et sykehjem her, kommuneadministrasjon der, nye næringsarealer her eller der eller midt imellom – arealplanleggernes største mareritt. Kunne myndighetene i stedet tilføre kommunene inspirasjon, verktøy og kompetanse til å gjennomføre gode prosesser for å skape bedre byer og steder for sine innbyggere? Dette vil være fornuftig bruk av pengene – og et godt insentiv for sammenslåing.
God planlegging med utstrakt medvirkning vil også kunne gi økt kvalitet i den fysiske utformingen av kommunesentre og lokalsamfunn. Ved en sammenslåing vil to eller tre kommunesentre samles til ett. Dette vil sette synlige spor. Bygninger vil miste eller få andre funksjoner og aktiviteter. Ved å være i forkant med medvirkningsprosesser kan kommunene finne gode løsninger for å samle funksjoner og aktivisere sentrumsområder underveis, i stedet for å måtte reparere i etterkant.
Reform for innbyggerne, ikke staten
Uavhengig av valget og hvem som styrer landet de neste fire årene, vil den igangsatte kommunereformen fortsette. Tenk om kommunene kunne starte med blanke ark, se på muligheter og utfordringer i sitt nærmiljø. Involvere alle de berørte – barn, unge og voksne, næringsliv, organisasjoner og offentlige etater – og skape de nye løsningene sammen. Sammenslåing av to eller flere kommuner kunne også da bli resultatet, men vil være basert på kommunenes og innbyggernes behov – ikke statens.
