I årevis lovet amerikanske Freyr Mo i Rana tusenvis av arbeidsplasser, og et solid bidrag til det nye grønne industrieventyret for Norge. I november brast drømmen, da batteriprodusenten besluttet at det var mer lønnsomt å bygge i USA.
Over hele landet har kommuner gjort seg attraktive for både nasjonale og utenlandske selskaper i håp om at de skal velge nettopp dem. Men hva sitter de norske kommunene egentlig igjen med?
Realiteten er at i møte med den globale konkurransen har norske kommuner svært lite de skulle ha sagt, og det stilles også forbløffende få krav til hva selskapene skal bidra med til lokalsamfunnet.
Kommunene bestemmer hvilke areal som kan benyttes til industri, og for mange kan ikke reguleringen gå raskt nok. For klimaet haster det å få på plass grønne energiløsninger, for bedriftene haster det å vinne markedsandeler og for kommunene haster det å få etablert nye arbeidsplasser.
Innbyggerne må inkluderes
Selv om det haster, må utviklingen ta den tiden den tar for å ivareta demokratiet og sikre at innbyggerne blir inkludert. Fosen-saken er en av mange påminnelser om hvordan det kan gå når lokalsamfunnet ikke blir hørt. Overkjørsel av lokale behov fører ikke bare til motstand og konflikt. Det gir unødvendige og kostbare forsinkelser og et dårligere resultat for alle parter, hvor viktige perspektiver har gått tapt i prosessen.
Verktøy for bedre dialog
Den grønne industrien krever at vi balanserer økonomisk vekst med hensynet til miljø og lokalsamfunn. Tidligere i år mottok Næringsdepartementet Dialogverktøy for grønne industrietableringer fra DOGA og Siva, som er en sentral del av regjeringens satsning på Grønt industriløft. Verktøyet legger rette for en bedre dialog mellom kommuner og industrietablerere i den tidlige planleggingsfasen.
God dialog i tidlig fase fremmer samarbeid og tillit mellom industrietablerere og vertskapskommuner, og vil dermed redusere konflikter og ivareta ulike interesser på en bedre måte. Målet er å heve ambisjonene rundt de grønne industrietableringene slik at de ikke bare blir god business, men også tar ansvar for miljøet og styrker lokalsamfunnene.
Inspirert av New European Bauhaus
Dialogverktøyet er inspirert av EUs storsatsning, New European Bauhaus (NEB), som vektlegger bærekraft, fellesskap og skjønnhet som kjerneverdier for fremtidens samfunnsbygging. NEB springer ut fra ideen om at vi ikke får til den grønne omstillingen uten å koble den nærmere dagliglivet og sansene våre. Om vi skal lykkes, må kunst, kultur, design og arkitektur få en større plass i omstillingen.
Historien om Freyr i Mo i Rana minner oss om viktigheten av å ha en helhetlig tilnærming til industriutvikling. Å love tusenvis av arbeidsplasser er én ting, men å sikre at disse arbeidsplassene blir en del av et bærekraftig og levende lokalsamfunn er en annen. Det handler om langt mer enn bare økonomisk profitt – det handler også om å ta vare på naturen, lokalsamfunnenes behov og skape attraktive steder både for dagens befolkning og generasjonene som kommer etter oss.
Lærdom fra historien
Denne måten å tenke på er hverken ny eller radikal.
Vi trenger ikke se lenger tilbake enn til 60-tallet og den store vannkraftutbyggingen i Norge. I Røldal-Suldal engasjerte Hydro stjernearkitekt Geir Grung til å tegne ikke bare vannkraftanlegget, men også boligplanene og husene.
Hydro forsto at de ikke ville tiltrekke seg de beste arbeiderne om de ikke bygde steder hvor hele familien hadde lyst til å bo. Disse samfunnene består den dag i dag. Menneskene har blitt værende og skapt nytt næringsliv. Kraftstasjonene står der også – ikke som forfalne brakkebygg, men som turistdestinasjoner og mektige monumenter fra sin tid.
I dag kan det se ut som vi har glemt mye av dette. Næringslivet virker mer ensidig opptatt av profitt, og kommunepolitikere snakker om arbeidsplasser som den eneste redningen for bygda.
Et felles ansvar for en grønn fremtid
Å legge til rette for god dialog mellom industriaktør og kommune i den tidlige fasen av industrietableringer er et steg i riktig retning. Målet må være å samles rundt felles mål, slik at vi kan finne de beste løsningene og jobbe sammen for å nå dem. Vi må ha mer kunnskap, erfaringer og forståelse for hverandres perspektiver. Næringslivet og kommunene har et felles ansvar for at vi lykkes med det grønne industriløftet.
Vi må også erkjenne at den grønne omstillingen krever mer enn bare økonomisk vekst. Den må forankres i et helhetlig perspektiv som tar vare på naturen og lokalsamfunnet. Her hviler et spesielt ansvar på den nylig tiltrådte næringsministeren Cecilie Myrseth.
Klarer vi det, får vi ikke bare gull og grønne skoger, vi får også levende, særegne og robuste lokalsamfunn over hele landet.
