Hva
Møbelstoff av nedklassifisert ull og kartlegging av arkitektoniske særtrekk, inspirert av Færøysk kultur og identitet.
Hvem
Miriam Sleire
Hvor
Master i design, Institutt for design, Universitetet i Bergen
Fagdisipliner
Arkitektur
Møbeldesign
Tekstildesign
Kultur- og bevaringsutvikling
Hva er stedsidentitet? Og hvordan kan vi bevare historien vår i en tid preget av modernisering og globalisering?
Det ville designstudenten Miriam Sleire finne ut av. Med røtter på Færøyene falt det naturlig å undersøke hvilke verdier som ligger til grunn for færøysk identitet, og hvordan identiteten kommer til uttrykk i design og arkitektur.
Målet var å skape en motvekt til globalisert arkitektur, og fremme stedsidentitet gjennom å undersøke hvordan lokal kunnskap, ressurser og materialer kan bli til nye verdikjeder. Hun gjorde også en dyptgående studie av hvordan lokalsamfunn kan utformes slik at de bevarer den lokale estetikken.
Ullen fra Færøyenes ville saueraser blir i dag ansett som verdiløs, og det meste brennes.
«Verdiløs» ull som ny ressurs
Etter innledende intervjuer med fagfolk bestemte studenten seg for å undersøke potensialet i den færøyske ullen – ut fra tanken om at den kan bli en verdifull og bærekraftig ressurs.
Ullen fra de ville sauerasene blir i dag ansett som verdiløs, og det meste brennes. Problemet er kombinasjonen av myk bunnull og grove dekkfibre som ikke er ønsket i den tradisjonelle tekstilindustrien. Men de grove fibrene gjør ullen egnet til andre formål enn til klær, som gulvtepper og møbeltekstiler.
En kolleksjon av møbelstoff
Sleire gransket kvaliteten ved å følge ullmaterialet fra sauene i Færøyenes natur til forsøksveving på fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen. Hun hadde fokus på materialets estetiske egenart, som taktilitet og naturlige farger, og på ullens funksjonelle og tekniske egenskaper.
Den nyvunne kunnskapen brukte hun til å utvikle en prøvekolleksjon av møbeltekstiler. Den viser hvordan ull fra færøysk villsau kan danne grunnlag for en helt ny verdikjede.
Som naturlig og fornybar ressurs har ullen mange fordeler. For bøndene kan et nytt marked bety både økte inntekter og muligheter for fortsatt bosetning og drift på avsidesliggende steder.
Foto: Miriam Sleire
Identitetsatlas for ti lokalsamfunn
På sine feltstudier undersøkte Miriam Sleire også hva som er de arkitektoniske kvalitetene i ti bygder på Færøyene. Hun kartla og dokumenterte former, farger, materialer og typologi, med særlig vekt på den rike fargekulturen i bygdene. Hun utarbeidet et ambisiøst identitetsatlas i bokform for de ti stedene som viser verdiene som ligger i stedets historie og kultur.
Slik har hun lagt grunnlag for at lokal estetikk, historie og tradisjoner kan bevares i en tid preget av globalisert arkitektur.
Designstudenten håper altså at både byggeskikk og sauehold kan bli videreført på nye måter og styrke lokalsamfunnenes særtrekk og identitet.
Juryens begrunnelse
Basert på feltstudier på Færøyene har designstudent Miriam Sleire gjort omfattende undersøkelser av arkitektur, farger og materialer. Hun har utviklet en guide over færøysk identitet, en fargepalett og en kolleksjon av møbeltekstiler av b-sortert ull – alt med imponerende høyt nivå.
Oppgaven fremmer stedsidentitet samtidig som den viser hvordan lokale krefter på Færøyene kan skape lønnsomhet av noe som i dag er avfall. Slikt fører til engasjement og stolthet.
Miriam Sleire tildeles DOGA-merket nykommer for masteroppgaven «Identitet – en hyllest til arven». Gjennom sine dypdykk i lokalt særpreg, skaper hun ullprodukter av høy kvalitet, kjennetegnet av sanselighet og omsorg for mennesker. Det er til å få gåsehud av!
Design og arkitektur skaper verdi
Prosjektene som mottar DOGA-merket for design og arkitektur er våre fremste forbilder, og viser hvordan strategisk bruk av design og arkitektur skaper viktige verdier for både samfunn, miljø og økonomi.
Her er tre grunner til at dette prosjektet er et forbilde:
Gjennom å utvikle den færøyske ullen til å passe inn i moderne markeder kan man forhindre at 70 tonn ull går tapt hvert år, det gjelder bare Færøyene. Alle de nordatlantiske ville sauerasene står overfor samme utfordring, også de norske.
Møbeltekstilene som er utviklet gjennom oppgaven kan videreutvikles av lokale fagfolk og setter produksjon på Færøyene. Slik kan de gi grunnlag for en ny lokal næring, basert på ressurser som i dag går tapt.
En større vektlegging av lokale referanser forsterker tilknytning og stedsidentitet og kan gi større opplevd kvalitet i arkitekturen. Dette vil kunne være en motvekt til generalisert arkitektur med kort estetisk levetid.
