Tema: Samskaping i lokalsamfunn

Marie: Å være i samarbeid, er jo egentlig å stå i ubehag over tid, tenker jeg.

Line: Hvis man sitter, som det var på den tiden, at man sitter mye alene og ikke har kontakt eller felles møtepunkter, så blir man heller ikke sett. Noe av det viktigste man startet med, var å lage treffpunkt for næringslivet. Ikke minst å jobbe for at en skal se verdien av å bruke tiden sin på et fellesskap.

Karoline: Du lytter til podkasten Våre Steder, som nå har lagd en serie i tre deler for DOGA i forbindelse med deres innovasjonsprogram Gnist. Musikken du hører er laget av vår husmusiker Petter Winther, og resten av podkasten er produsert av min kollega Ragnhild Augustsen, meg, Karoline Birkeli-Gauss, og teknisk klipper Tage Tollefsen. I dagens episode skal vi snakke om samarbeid. I dag skal vi snakke om viktigheten av å samarbeide når en driver med lokal samfunnsutvikling. Det er mange ting som spiller inn i hvorvidt en kommune klarer å få dreisen på et godt og mangfoldig lokalsamfunn med et yrende næringsliv, aktiv frivillighet og glade innbyggere. Men det aller viktigste er at man må spille på lag for å få det til å svinge. Det er det vi skal snakke om i dag. Samarbeidet. Hvordan få til det gode samarbeidet, så lokalsamfunnet kan blomstre. Før vi går mer inn på det, så tenkte jeg … du og jeg Ragnhild, vi har startet firma siden sist, og har holdt på med denne podkasten i et par år. Vi har fått bryne oss på samarbeid. Jeg hadde lyst til å begynne med å spørre deg: Hva synes du er det vanskeligste med å samarbeide med meg?

Ragnhild: Å ja, såpass! Ja, altså … det er jo vanskelig å samarbeide med deg, Karoline. Eller, det er ikke riktig, det er både lett og vanskelig, men samarbeid er vanskelig. Og vi har jo perioder hvor vi synes at kommunikasjon er vanskelig, kan man si. Og at vi kommer fra forskjellige steder og har veldig forskjellig personlighet, så jeg kan jo kjenne på noen ganger at vi misforstår hverandre. Og det synes jeg er vanskelig med samarbeid, at vi misforstår hverandre. Det er jo egentlig litt overførbart, tenker jeg, til det vi skal snakke om i dag. Det tror jeg er noe som gjelder alt samarbeid, også profesjonelt, i stedsutvikling.

Karoline: Kommunikasjon er jo vanskelig, liksom.

Ragnhild: Samfunnsutvikling. Og det med … jeg tenker at det som gjør at det går bra, er at vi er gode på å rydde opp etterpå.

Karoline: Jeg har lyst til å stille meg selv det samme spørsmålet. Ikke hva som er vanskelig med å samarbeide med meg selv, men med vårt samarbeid. Jeg synes også at dette med samarbeid kan være vanskelig, fordi jeg ikke alltid kan få det som jeg vil. Det kan noen ganger være litt frustrerende, hvis man har en veldig klar tanke om hvordan noe skal være. Så kommer du og bare: «Nei ... jeg tror kanskje ikke det, hva med å tenke på det på den og den måten?» Men det som også er inspirerende i det, er at man ender med å løse ting på en annen måte enn man hadde sett for seg. Og jeg er jo ganske trygg på at ting blir bedre når vi samarbeider.

Ragnhild: Så bunnlinja er at jeg er veldig glad for at det er litt konflikt og litt gnisning Det er også det som gjør at det er et godt samarbeid på mange måter. At det er interessant, at det kommer en sånn merverdi ut av det. Kan man si.

Karoline: Men, vi skal ikke drive med parterapi mellom meg og Ragnhild. Vi skal snakke litt mer om noen som virkelig kan dette. Da har vi fått med oss to gjester. Vi har fått med oss Marie Harbo Dahle, som er partner i SoCentral. Et ideelt selskap som sier at de driver fram samarbeid som skal utfordre dagens praksis. Hun har en mastergrad i statsvitenskap fra UiO, og har erfaring fra blant annet NAV og Raftostiftelsen. Velkommen til deg, Marie.

Marie: Tusen takk.

Karoline: Vi har også med oss Line Horvli fra Rauma kommune. Line er det jeg vil kalle en lokalpatriot. Hun er samfunnsviter, og både festivalsjef for Innovasjonsfestivalen i Åndalsnes, og prosjektleder i Nordveggen, et lokalt utviklingsselskap som jobber for å styrke Åndalsnes og Rauma som et attraktivt bo- og arbeidsområde. Velkommen, Line.

Line: Tusen takk.

Karoline: I dag skal vi altså snakke om det gode samarbeidet for å skape en blomstrende samfunnsutvikling. Da tenker jeg at det er greit å bare gå rett på, jeg. Marie, hva innebærer det egentlig å være god til å samarbeide?

Marie: Ja, hva innebærer det? Dere var jo litt inne på det, at det å være i et samarbeid, er å stå i noe over tid som av og til fungerer kjempebra. Der alle kjenner at dette fungerer, dette skal vi få til, og det er god stemning. Så innebærer det å være i perioder der man er uenige, eller noe har gått feil og man må finne ut av hvorfor, eller det ikke går så bra, eller det var ikke så mye penger. Så å være i samarbeid, er egentlig å stå i ubehag over tid, tenker jeg. Men hvis man har rigget et godt samarbeid, har man også en del ting i bunn man er enige om er det viktigste. Det kan jo for eksempel være at Rauma skal bli den beste plassen i verden å bo for de som er glad i natur, eller det kan være at vi skal skape masse arbeidsplasser innenfor sirkulær økonomi. Hvis alle er tilstrekkelig forpliktet til den ideen, gjør det at man er motivert for å jobbe seg gjennom det som er vanskelig. Og kanskje når man jobber såpass mye sammen, begynner man etter hvert – selv om man kommer fra ulike plasser eller organisasjoner – å ha et felles språk for det, som gjør at det er lettere å finne ut av hvorfor dette ikke fungerer helt.

Karoline: Så det er viktig å ha et slags felles fremtidsbilde for hvor man skal?

Marie: Det tror jeg er helt avgjørende, faktisk. Da er det en retning. Alle virksomheter har ofte en visjon. En bedrift kan ha det, en kommune kan ha det, en enkeltperson kan være veldig opptatt av én ting. Men det er superviktig for det samarbeidet har definert hva som er vår visjon, eller samfunnsoppdrag, kan du kalle det. Men det må være en del av når man starter et samarbeid, å finne ut av hva det er.

Karoline: Hvorfor er du så opptatt av samarbeid, Marie?

Marie: Det er fordi det er noen problemer som er så kompliserte eller komplekse at det faktisk ikke går an å løse dem alene. Det er for mange elementer og for mange tråder. Vi står jo midt oppi en nå, natur- og klimakrisen, som er så kompleks at vi både sliter med å forstå den. Ikke minst å jobbe på mange nok fronter, som tar alle problemene inn i dette store problemet samtidig. Det er det som skal til for å løse den. Det er jo litt eksistensielt at vi får det til.

Karoline: Jeg fikk faktisk litt gåsehud av det her. Det føltes veldig viktig. Det er bra vi er gode på samarbeide, Ragnhild. Innerst inne er vi jo egentlig det. Og glad i samarbeid. Men jeg tenker på det du snakker om, at det er jo også viktig dette med rolleforståelse. At man skal dra i samme retning, men at man kanskje må vite at dette er min oppgave, dette er din oppgave, hvordan passer dette sammen? Det er også litt interessant i henhold til næringslivet, som kanskje har én rolle, eller mange ulike roller, men som en samlepott; én rolle. Og kommunen, som har en annen rolle. Hva tenker du om det? Disse forskjellige rollene i et samfunnsutviklingsperspektiv? Hvordan utfyller de hverandre? Hvordan utfordrer de hverandre?

Marie: Jeg tror for det første at i et godt samarbeid, klarer alle å ta på seg litt andre roller enn de kanskje vanligvis har, og tør å prøve dem ut for å se om det kan få samarbeidet til å fungere bedre. Tradisjonelt så har jo for eksempel kommunen hatt en bestemmende rolle, en beslutningsrolle. De gjør politiske vedtak, så går det ned til administrasjonen som iverksetter det som er blitt bestemt, og så må alle i lokalsamfunnet bare innordne seg. Det er én måte å se kommunens rolle på, som en myndighetsutøver. Det er de, og det skal de være i veldig mange tilfeller. Men det er også veldig mange andre typer roller som det går an å ta på seg som en kommune. Som ikke nødvendigvis handler om: vi bestemmer og dere gjør.

Men det gjelder også næringslivet. Nå sier vi næringslivet, men det kan jo være alt fra et enkeltpersonsforetak til en start-up, til en svær familiebedrift som har vært der i generasjoner. Så det er litt sånn … hvem er næringslivet? De kan også ha veldig mange forskjellige roller. Selvfølgelig vil de kanskje tenke at vår primære rolle er å lage arbeidsplasser, eller lage en ny løsning. Mange vil mene at det å skape verdi for eierne … men næringslivet kan også ta på seg andre roller i samarbeid. Støtte noen med midler for å få det opp. Gå inn og si: når vi skal utvikle dette, må vi gjøre det gjennom samarbeidet. Vi skal ikke bare lage et nytt produkt som vi synes er veldig bra, men vi skal se på hva samfunnet trenger. Så skal vi utvikle med det som perspektiv. Disse rollene, vi har jo litt satte ideer om hva de er. Næringslivet er veldig god på innovasjon, kommunene er veldig gode på administrasjon. Men det er ikke nødvendigvis bare sånn. Kommunene er jo også supergode på innovasjon, og har alltid vært det. Så der tenker jeg vi må tenke litt på de ulike rollene som finnes.

Karoline: Vi skal snart høre litt mer om et helt konkret eksempel fra Rauma kommune om hvordan dette samarbeidet kan funke i praksis, og hvordan det kan organiseres. Men før vi går inn på det, har du noen eksempler på hvordan man kan organisere et godt samarbeid mellom kommune og næringsliv, eller andre aktører?

Marie: Det er jo mange modeller, vi skal høre om en fra Rauma. Jeg jobber mye med et initiativ som heter Pådriv. Vi har kalt det mye rart, vi har kalt det partnerskap og nettverk, men nå har vi begynt å kalle det for en infrastruktur for samarbeid. Det tar inn i seg at det er ganske mange elementer som må inn. Du må selvfølgelig ha møteplasser der folk kan snakke sammen, du må ha prosjekter, du må ha en ledelse, noen som er motoren som driver det fram, som ringer og mailer og maser og gjør alle de tingene der. Men du må kanskje også ha noe juss på plass. Har vi lov til å gjøre dette? Det vil jo mange spørre seg om, både i kommunen og i en bedrift. Alle de bedene der, de elementene, og hvordan man skal jobbe for å lede dette, utgjør en sånn infrastruktur.

Karoline: Vi går litt videre til Rauma-caset. Når det gjelder å organisere et samarbeid mellom kommune og næringsliv, er Rauma kommune et veldig spennende eksempel med etablering av Nordveggen. I dag vil jeg si Rauma er en attraktiv kommune som får til veldig mye. I 2021 vant de prisen som vertskommune for næringslivet, en pris fra KS og NHO. De trakk blant annet fram hvordan Rauma kommune har jobbet med visjonen sin: Verdens beste kommune for naturglade mennesker, som en samlende visjon på tvers av frivillighet, næringsliv og kommune. Men det har ikke alltid vært sånn. Jeg tenkte det kunne være fint å gå tilbake til Rauma for 15 år siden, før Nordveggen ble etablert og de hadde en struktur på dette samarbeidet. Line, hva slags sted var Rauma den gangen?

Line: Jeg tror nesten vi må trekke det enda litt tilbake for å forstå hva som var status for 15 år siden. Åndalsnes og Rauma var egentlig med på oljeeventyret. På 70-tallet kom det ekstremt mange arbeidere til fjorden vår, og vi begynte å bygge plattformer. Vi var mange hundre flere enn vi er i dag. Så forsvant den næringen, som egentlig var en hjørnesteinsbedrift, eller mange bedrifter som var veldig viktige. Det som skjedde da, var litt stillhet. Etter den perioden på 70-tallet, satt man egentlig litt på hver sin tue. Vi har bedrifter i ulike bygder, ikke bare på Åndalsnes. Men man satt litt på hver sin plass og jobbet med sitt. Det var en sakte nedgang, som kanskje er det vanskeligste. Du merket det, men du merket det ikke hardt nok til at du gjør noe med det. Det kom til et punkt der man skjønner at nå har det gått for langt. Det var en litt for rolig nedgang helt til på 2000-tallet.

Man kan si at den rette konteksten og de rette folka traff hverandre. Den nye lederen i Rauma næringslag tok kontakt med kommunen. Det var på en måte starten på Nordveggen, som igjen var en lang prosess. Det skjedde også i kobling med at noen utflyttede Raumaværinger før 2000 hadde laget seg en idé om «Rauma 2000», da skulle jeg flytte hjem. Skulle skape noe hjemme. Det var de koblingene sammen, egentlig: lokalbefolkning, næringslag og kommunen som responderte positivt, som begynte å tenke på å skape et felles «nav» for å få Rauma litt opp og frem igjen.

Karoline: Så tok det ikke lang tid før Nordveggen ble etablert, eller?

Ragnhild: Jeg bare lurte på Nordveggen. Jeg prøver å skjønne hva Nordveggen er, egentlig. Det var jo litt det du beskrev nå. Men kanskje du med egne ord kan si hva Nordveggen er?

Line: I bunn og grunn er vi utviklingsselskapet i Rauma. Vi er et resultat av et offentlig-privat samarbeid over veldig lang tid. Vi liker å si at vi skal få ting til å skje. Vi skal være en plass det er veldig forståelig at du kan komme til når du har ideer og pådriv, og ikke minst når det er utfordringer, for å kunne ta tak i det og koble de rette sammen. Vi sitter egentlig med ganske mye oversikt. Som det ble nevnt, er næringslivet i Rauma veldig variert. Så vi prøver også å nå de ulike nivåene med ulike virkemidler. Om det er gründere, eller om det er store etablerte bedrifter.

Karoline: Så Nordveggen, da det ble etablert, var kommunen ganske godt inni det. Hvordan var det? Eier de delvis Nordveggen?

Line: Ja, det startet med et majoritetseierskap. Nå ligger kommunen med 30 prosent av eierskapet til Nordveggen. Så absolutt inne. Det handler om … jeg tror nøkkelen der var når noen kommer med et initiativ. Det skal litt til å komme til noen, banke på døra og si: «Hei, jeg tror vi må se på dette her sammen». Det å få en respons da som er: «Kanskje vi skal gjøre det», tror jeg har en veldig stor verdi. Akkurat det møtepunktet kan gjøre at det kan bli noe, eller absolutt ikke kan bli noe.

Karoline: Så nevnte du da vi snakket sammen at det ikke var helt kultur for å snakke sammen mellom de næringsdrivende i Rauma før. Men det har det blitt?

Line: Ja. Det er også en prosess. Hvis man sitter … som det var på den tiden, at man sitter mye alene og ikke har kontakt eller felles møtepunkt, så blir man heller ikke sett. Noe av det viktigste det ble startet med, var å lage treffpunkt for næringslivet, og ikke minst jobbe for at en skal se verdien av å bruke tiden sitt på et fellesskap. I det visjonsarbeidet til Rauma, var næringslivet veldig aktivt, i tillegg til lokalbefolkning, frivillighet og kommune. Gjennom det ble Partnerskapet for naturglede, som er en samling av over 40 bedriftsledere i Rauma, etablert.  Det er en veldig viktig arena for å holde varmen i samtalen, nettopp for at samarbeid skal komme opp.

Ragnhild: Det du sier der, er kjempeviktig. Vi vet jo ikke at det kommer samarbeid ut av å snakke sammen. Det er jo ikke sånn at det automatisk følger. Derfor krever det jo også litt, som du sier, at de må investere litt tid over lengre tid, og kanskje vite at det kan gå lang tid før denne møteplassen gagner akkurat oss. Men du kan ikke planlegge deg fram til de beste løsningene. Du må være til stede – det gjelder både næringsliv og kommune – med åpent sinn. Du kan plutselig finne ut at jeg kan hjelpe dem, og få til noe de skal få til. Det handler ikke bare om meg og hva jeg kom hit for å gjøre.

Line: Der er jo kanskje … det vi ser kan ha fungert bra, er at vi hadde faste punkt. Du kastet ikke bort tida med halvveis her og der, når du egentlig ikke har fått etablert et samarbeid eller etablert en dialog. Dermed, alle har dårlig tid, om det var for 15 år siden eller om det er nå. Kommunen har drift og utviklingsoppgaver. Det samme har bedriften med seg selv, som trenger å jobbe internt. Det å da ha respekt for tida til folk som en start, ser vi nå at bedriftsledere og andre i kommunen tar kontakt med hverandre utover det som er etablert, når de ser verdien av det.

Karoline: Ikke sant, jeg ville også tenke at det er det første du kutter ned på, å gå og snakke med folk. Hvis du har det veldig travelt og det er litt «tight» med tid. Men man har skjønt at det gir verdi i Rauma.

Line: Det kan hende det er noen som sitter og jobber med akkurat samme problemer som du ikke har tiden til. Plutselig er løsningen litt enklere. Man kan både spare tid og energi, og det gir energi å bli sett og hørt i ulike fora.

Karoline: Det høres veldig fint ut, å bli sett og hørt. Nå har dere jo fortalt litt om hvordan dere jobber, men hva mer av konkrete ting gjør dere? Hva er det Nordveggen gjør utover å lage disse møteplassene for næringslivet?

Line: Vi har jo enormt mye, så jeg kan prøve å være litt ryddig. Jeg kan begynne med noen av de tingene kommunen og næringslivet gjør sammen. Ordfører og leder av næringslaget og daglig leder i Nordveggen drar på bedriftsbesøk hver måned, til ulike bedrifter. Både de som allerede blir sett mye, og de som man faktisk kanskje ikke vet finnes i sitt eget område. Det får vi hvert fall tilbakemeldinger på at er veldig fint. Vi har næringspub én gang i måneden, med oppdateringer fra næringslivet og Rauma-samfunnet. Vi har næringsfrokoster, fagmøter, vi har faggrupper med ulike tematikker, slik at man er koblet på flere grener i bedriften. Og så er vi jo gründerkontoret til Rauma. Vi er faktisk inne i næringshageprogrammet til Siva, som har veldig mange bedrifter vi kan jobbe med utviklingsprosjekt direkte i. Det er noen av tingene vi gjør. I tillegg til alle andre prosjekt og utviklingsoppgaver som kommer inn døra.

Karoline: Jeg tenker litt på Ragnhild, at vi har jo blitt invitert til nettverkssamlinger på Nesodden, nå når vi har blitt selvstendig næringsdrivende. De har ikke vi prioritert. Kanskje vi må tenke litt annerledes der?

Ragnhild: Det er noe med å selge de inn også. Frokost og pub, og … mat og øl, da kommer vi kanskje.

Line: Ja, og det var faktisk en ting som skjedde da folk måtte sitte hjemme og ting ble digitalt. Da nådde vi faktisk flere i Rauma, som hadde tenkt at: næringspub høres ikke ut som noe for meg, jeg er et enkeltpersonsforetak, eller jeg jobber jo bare i en bedrift. Jeg er ikke noen leder. Da fikk vi tilbakemeldinger fra folk om at dette er jo noe å følge med på. Vi har faktisk hybride næringspuber nå, og det er for å nå ut til de ytterste bygdene våre, som er 30-40 minutter fra sentrum av Åndalsnes.

Karoline: Så nevnte Marie innledningsvis dette med hvor viktig det er å ha en visjon. At man samler seg rundt noe. Der har dere jobbet veldig godt og grundig. Hvor viktig har den visjonen vært? Ledende spørsmål! Kjempeviktig!

Line: Ja! Jeg tror sånn eksplisitt at det har vært viktig, folk har tydeligvis husket på den. Den er jo ekstremt lang. «Verdens beste kommune for naturglade mennesker». Det er jo en egen oppgave i norsk å uttale det kjapt nok. Så tror jeg implisitt for oss, i bakhodet, at det har vært viktig på ulike måter. Jeg tenker at vi gjorde et veldig grundig arbeid sammen. Når jeg sier «vi», var det egentlig Rauma-samfunnet, som Nordveggen var en del av, for å få finne ut hva det er vi er eller har lyst til å bli, som en visjon skal være. Et mål vi jobbet mot hele tiden.

Det var faktisk … man hadde koblet på noen konsulenter i den tiden, som mente at man hvert fall ikke må ha noe med natur. Så det var en liten forståelse der, da. Men når da responsen fra skolene, barnehagene, bygdene, næringslivet og folk i kommunen var: «Vi føler en tilknytning til stedet vårt og naturen vår. Det er det som er identiteten vår, det er den vi bruker og lever i», ble det denne visjonen, som nå har blitt en 2-0-versjon med at vi har fokus på naturglede. Det kan både være fra Stresslessen og fra toppen av Venjetinden.

Karoline: Det er ofte visjon blir et tulle-ord. Det er sånn: Åh, de skal ha en visjon. Men poenget er kanskje ikke visjonen, men prosessen bak å utvikle den. Det er det flere andre kommuner jeg har snakket med i det siste som har trukket frem, at det å jobbe den ut sammen, sette seg ned og snakke om hva er viktigst for oss på vår plass. Hva er det som knytter oss sammen? Hva er det vi vil prøve å få til? Så ender det opp i en eller annen formulering som betyr veldig mye for de som har laget den, som kanskje er litt intetsigende for de utenifra. Men den er jo et verktøy nettopp for at alle skal kunne jobbe i samme retning. Den prosessen kan skje på mange måter. Det er utrolig kult at man har vært ute på skolene, barnehagene og bedriftene og spurt alle. Det finnes også veldig spennende måter å gjøre det på, der du har et lotteri i et samfunn. Du trekker ut tilfeldige folk som representerer hele lokalsamfunnet. Så får de lov til å være med å lage en visjon. Det heter et borgerpanel. Det er mange måter, men den viktigste jobben skjer i en bred prosess.

Line: Det vi har sett, er at etter visjonen er etablert, det er bare et lite komma i historien. Da er det prosessen etterpå. At man ikke mister moment. At noen faktisk vil bruke det. Vise det frem, snakke om det. Det er det som vil vise om denne visjonen har noe for seg eller ikke. Der var næringslivet på veldig hardt og brukte det i alle sine møter rundt om. Kommunen var der. Jeg var student på den tiden. Vi sa da også: Vi kommer fra den kommunen med en veldig lang visjon.

Karoline: Det er jo virkelig forbilledlig at dere har klart å holde liv i den og at så mange tar eierskap til den. Det er ikke så ofte du opplever det, Marie? Når du er ute og holder på med dette?

Marie: Nei … det er jo veldig mange som har lyst til å prøve å samarbeide og få det til. Men som kanskje går på en smell eller to i det å få det til. De trekker seg tilbake og tenker: nei, vi må bare … og det gjelder både kommunen og bedrift. De har prøvd å få til noe, støter på uenigheter og misforståelser. Så sier man: «Shit, jeg tror det er bedre om vi gjør dette alene.» Som jo er en veldig forståelig reaksjon. Og så kan man kanskje gå tilbake litt til den: «Dette er egentlig utenfor mandatet vårt, så dette prioriterer vi ikke.» Eller på enkeltpersonnivå: «Din jobb er faktisk å være saksbehandler eller rådgiver, så du kan ikke.» Det begrenser jo mulighetene for å tørre og prøve disse måtene å jobbe på. Jeg tror det er mer perspektivet om at hvis man har prøvd én gang og det ikke gikk, betyr ikke det at samarbeidet ikke funker. Det er jo en feil konklusjon å dra. Men den måten vi prøvde på, fungerte ikke, eller var vanskelig. Da må vi teste og prøve en annen måte. I stedet for å tenke: Det var feil, vi «shutter» ned den, den kommer aldri tilbake igjen, så lærte vi noe, og vi eksperimenterte. Nå prøver vi på ny med en litt annen vri.

Karoline: Vi skal gå litt videre over til dette mer generelle samfunnsutviklingstemaet. Vi vet at veldig mange kommuner er opptatt av samfunnsutvikling, og jobber for det. Samtidig er det også en utfordring i at kommunen skal lede aktører de egentlig ikke har en myndighet over. I det ligger det at kommunen må være en god tilrettelegger. Du var jo litt inne på det, Marie, men hva må til for at kommunen blir denne gode tilretteleggeren for samarbeid? Både med næringsliv, men også med andre aktører?

Marie: Jeg tror Line har vært inne på mange av de viktige tingene. Det ene er at når det oppstår initiativ, ideer eller forslag i kommunen din, at du har en måte å ta det imot på. Det betyr ikke at du skal si ja til alt og synes at alt er en dødsgod idé, men det betyr at du behandler det på en OK måte. At det er et sted de kan gå, diskutere og finne ut av, få veiledning, bli koblet på andre. At det er noen som sitter og vet at: «Dere gjør dette, men det er faktisk noen her som prøver å gjøre det samme, så kanskje dere skulle tatt en prat med dem?» At kommunen tenker på seg selv som en kobler, eller har laget et eller annet … det kan være noe à la Nordveggen, eller noe annet som har en koblerfunksjon. Det er en måte å tilrettelegge på. Eller rett og slett bare delta i større grad på det andre har opprettet. Hvis noen har laget en møteplass, at man prioriterer å dra på den. Og er kommunen på de møteplassene og er tilgjengelige for spørsmål, sier: «Ja, jeg skjønner at det er litt vanskelig å finne ut av, men det skal vi prøve å veilede dere på.» At de har en aktiv, utadrettet rolle, tenker jeg. Så at man også deler og kommuniserer underveis det som skjer. Hvis du som kommune har et samarbeidsprosjekt eller et utviklingsprosjekt, at du ikke bare sier: «Nå starter det», og et år senere sier du: «Nå er det ferdig, dette var det vi fant ut av.» Men at du hele tiden underveis sier: Nå jobber vi med dette, det har gått sånn, og … da er det også lettere for alle andre å hekte seg på og tenke at de kanskje kan komme inn med noe eller gjøre noe parallelt som er med på å oppnå det målet, selv om de ikke nødvendigvis formelt samarbeider. Det å kommunisere mer utad det hele tiden om retningen vi skal i, kan være en måte å tilrettelegge for den utviklingen.

Karoline: Kjenner du deg igjen i dette?

Line: Jeg sitter faktisk og noterer ned noen jeg skal kontakte etterpå i kommunen. Jeg tenkte på at vi snakket om kommunen i entall. Kommunen består jo av veldig mange avdelinger, veldig mange mennesker, og helt sikkert innad der, er det veldig mange arbeidskulturer. Vi snakket om næringslivet som én enhet, det består av ulike bransjer, og innad i bedriften ulike kulturer, som skal møtes i næringslivssammenheng. Så skal kommunen kunne koordinere seg i kommunal sammenheng, og så skal de på toppen kunne prate sammen, eller innad prate sammen. Så jeg tenker noe av det som kanskje er viktig som tilrettelegger, er å rigge sin egen organisering for å kunne gjøre det, for å ha kontakt, og på øverste nivå ikke minst delegere tillatelse til å være ute og ta kontakt, og ikke kun sitte på sitt kontor. Det samme i bedrifter, at man faktisk viser at dette er noe bedriftene ønsker at man skal gjøre. Det tenker jeg er litt viktig.

Marie: For å få til noe over tid, som kanskje er litt omfattende å endre på, er forankring superviktig. Det er egentlig det du snakker om nå. I kommunen, at politisk ledelse vet om, har vedtatt eller er interessert i dette samarbeidet for å få til at noe skal skje. Og tar beslutninger som gjør det lettere, og ikke vanskeligere, for eksempel. Si at du er en klimarådgiver, eller en som jobber med næringsutvikling. At du ikke er en øy alene i kommunen. Du er dødsflink på å være der ute og snakke med alle, men det er avskjermet inn til resten av kommunen. Da får jo hverken din organisasjon nytte av eller glede av det som du har lært, og de koblingene som du har gjort, men du får kanskje heller ikke gjennomslag. Når du jobber med å få til samarbeid, må du hele tiden tenke ut til de du skal samarbeide med, og inn til min organisasjon. Ofte bør du være hvert fall to, men også flere som er med inn i disse samarbeidene, som gjør at du har den forankringen og ryggdekningen til å gjøre det du prøver å få til.

Karoline: Så det handler om å prioritere tida, at du prioriterer å ta deg tid til å jobbe med samarbeid og koblinger? Men kommunene er jo superpressede på tid, de har jo ikke tid. Det høres veldig tidkrevende ut, dette her.

Marie: Ja, det er jo et kjipt dilemma. Det er ingen kjempegode svar. Jeg tror det er superviktig å si at ikke alle skal samarbeide om alt hele tiden. Det er noen ting, både i kommunen og i en bedrift, som bare skal skje. Du har noen folk som er dritgode på saksbehandling eller teknisk drift. La de få holde på med det når de ønsker å gjøre det, og når de er gode på det. Vær strategisk i å velge ut de områdene du mener at her er det et område som egner seg. Her er det et problem for oss som kommune som er så sammensatt at dette fikser vi ikke alene. Så legge inn samarbeidstiden og ressursene på det.

Karoline: Det var veldig klokt.

Line: Drift er gjerne ofte skilt fra utvikling, men det kan hende det er lurt i kommunal … hvert fall i sammenheng med kommunen, å se driftsoppgavene til kommunen i sammenheng med utviklingsarbeidet man skal i gang med. Det har vi sett i tettstedsutvikling på Åndalsnes og Rauma, at de er presset på tid. Næringen og kommunen hadde lyst til å samarbeide. Hvordan skulle man få til det? Jo, det var å se det gjennom drift, og faktisk optimalisere dialog så man ikke bruker ekstra tid på arbeid som ikke gagner folk på best mulig måte.

Karoline: Vi skal avslutte. Jeg tenkte at for å avslutte, hadde jeg lyst til å snu på det. I stedet for å komme med tre gode råd, så vil jeg … ser for dere at om kommunen skal være skikkelig dårlig på samfunnsutvikling, verst i klassen, hva er de tre tingene kommunen må gjøre da? Vi kan begynne med deg, Marie.

Marie: Da må kommunen lukke seg helt inne, og være livredd for å snakke med folk. I tilfellet de ender opp med å love noe de ikke kan gjøre, eller finne på at de skal ta på seg et eller annet. De må bare mure seg inne, og tenke at det er de som bestemmer og at alle andre bare får følge på. Det er vi som er kommunen. Så må de gjøre ting som de alltid har gjort det, for det har funket så lenge de kan huske. Ikke prøve noe nytt. Da kommer det til å gå skikkelig dårlig.

Line: Det er nesten så jeg ikke klarer å følge på med noe mer. Jeg tror jeg ville fylt på med: Ikke kommunisere noe av det som blir gjort, bare at det skjer. Kanskje det siste ville være … nei, det er nesten så jeg ikke kommer på noe mer. Bare, ja, hermetisert seg.

Marie: Full Sovjet. Hermetikkboks.

Karoline: Da tror jeg vi har fått et bilde av hvordan det kan gå skikkelig dårlig, og så håper vi at de gjør det motsatte. Takk for samtalen, veldig fint.

Marie: Tusen takk.

Line: Takk.

Karoline: Å samarbeide handler om å stå i ubehag over tid. Om å ikke gi seg, om å finne et felles språk, og ikke minst handler det om å finne et felles mål å jobbe mot, eller en visjon om du vil. Tid er et knapphetsgode for mange, men om vi vil få til nye ting og løse store problemer, må vi faktisk skape tid til å snakke sammen, og ikke forvente at det gir resultater med en gang. Ha tillit til at på sikt kan det utløse noe spennende. Kanskje til og med noe som kan flytte av fjell. Og så trenger vi jo ikke å samarbeide om alt. Noe kan vi faktisk bare gjøre alene. Kanskje gjør vi det også best alene. Men det handler altså om å velge sine samarbeid med omhu. Lykke til, da!

Bjarne: Kan kommuner være nysgjerrige? Ja, det kan de.

Årstein: Stå i det, medvirke, ha politisk engasjerte beslutningstagere og legge penger på bordet.

Ragnhild: Du lytter til podkasten Våre Steder, som nå har laget en serie i tre deler for DOG i forbindelse med deres innovasjonsprogram Gnist. Musikken du lytter til er laget av Petter Winther. Jeg heter Ragnhild.

Karoline: Og jeg heter Karoline.

Ragnhild: Og nå skal vi snakke om samhandling. Vi begynte jo den første podkasten for Gnist med å beskrive noen ganske krevende utfordringer rundt omkring i kommune-Norge. Klimakrise, eldrebølge og skrantende kommunekasser. Utfordringer som kommer enten vi vil eller ikke. Det kan høres banalt ut å påstå at samhandling er en løsning på dette. Men vi har en hypotese like fullt om at i lokalsamfunn, hvor ulike mennesker med ulike roller, er virkelig gode til å snakke sammen, så klarer de å få til mye, mye mer. Vi skal derfor i dagens episode utforske dette potensialet, og hvilken rolle kommunen er nødt til å spille for å få dette til å skje.

En kommune som har utforsket potensialet i å få lokalsamfunnet til å dra i samme retning. Det er Gjesdal kommune, og fra Gjesdal er vi så heldige å ha fått med oss Årstein Skjæveland til å komme hit og snakke med oss i dag. Velkommen til deg, Årstein!

Årstein: Tusen takk!

Ragnhild: Årstein er sosiolog og har arbeidet med folkehelse, helsefremming og bærekraft i en eller annen form de siste 15 årene. Blant annet som daglig leder i Sunne kommuner og i en rekke folkehelse- og idrettsorganisasjoner. De siste fem årene (da denne podkasten ble spilt inn) har han vært å finne i Gjesdal kommune som kommunalsjef for kultur og samfunn, hvor han har ansvar for avdelingen arealbruk, byggforvaltning, kultur, teknisk drift og utbygging. Takk til deg, Årstein, for at du har tatt deg tid til å være her i lag med oss. Vi har også med oss en annen gjest i dag, Bjarne Uldal. Bjarne, hei og velkommen til deg!

Bjarne: God morgen!

Ragnhild: Du har jo en milelang merittliste med erfaring når det kommer til merkevarebygging, markedsføring, entreprenørskap, investering, utvikling og innovasjonsprosesser. Det aner oss at mannen som sitter ved bordet sammen med oss har evner til å få hjulene i gang. Han arbeider i det daglige i Nordic Edge, som er en offisiell innovasjonsklynge på smarte byer og lokalsamfunn. Det er nettopp smarte byer og lokalsamfunn som han har jobbet med de siste fem årene. Bjarne er også ansvarlig for modul tre i kunnskapsprogrammet til Gnist, som handler om samhandling. Veldig fint å ha deg her, Bjarne!

Nettopp derfor har jeg lyst til å begynne med deg, Bjarne. Hva er det du er opptatt av når det kommer til samhandling?

Bjarne: I jobbsammenheng tenker jeg at vi har en del spennende utfordringer i både byer og bygder rundt om i hele Norge, som er et ideelt utgangspunkt for å tenke innovativt rundt nye løsninger. Vi vet at den samme gamle oppskriften antageligvis ikke vil fungere fremover på grunn av at det er store endringer i samfunnet, og at, som du er inne på, kommuneøkonomien kan være en utfordring mange steder. Så da må vi jobbe smartere og bedre, og da handler det om samhandling. Da er jeg spesielt opptatt av at samhandlingen skjer på tvers av sektorer, og på tvers av avdelinger og etater internt i kommunene, og gjerne med involvering av innbyggere, frivillige organisasjoner og andre som kan være med å finne gode løsninger.

Ragnhild: Da vil jeg også følge opp, for her begynner vi å snakke om samhandling på tvers, og så sier du at dette er et verktøy for å løse de store utfordringene. Men kan du si litt mer om hvorfor du tenker at samhandling er så viktig?

Bjarne: Ja, det grunnleggende er jo at jeg tror flere sammen er bedre enn en person alene. Du sitter sjelden på alt vettet selv, sånn at det å bli inspirert av andre, det å lære av andre, det å dele med andre, og det å tenke kreativt sammen med andre, gir alltid bedre løsninger, er min erfaring. I tillegg er det jo mye kjekkere enn å kukelure på hjemmekontoret og prøve å finne opp det store nye.

Karoline: Ja, helt enig.

Ragnhild: Ja, det er jo tilbake til det jeg innledet med, det uforløste potensialet som ligger latent i at vi begynner å snakke sammen. Da er det jo interessant å gå rett på et konkret tilfelle hvor man har testet dette. Årstein, dere har jo arbeidet veldig aktivt med samhandling og egentlig samarbeid og kommunikasjon i Gjesdal kommune over lang tid, og fått til en veldig interessant sentrumsutvikling blant annet. Kan du fortelle litt om hvordan dere oppdaget at samhandling er der vi må begynne?

Årstein: Ja, da kan jeg ta oss tilbake ca. ti år. Gjesdal kommune sto overfor en mulighet, en unik mulighet til å transformere et sentrum. Det var en idrettsklubb – en fotballklubb – den lokale klubben Ålgård, som snakket med kommunen. Kanskje det var lurt å flytte beliggenheten for idrettslaget, og det var kommunen veldig positiv til. Begge parter gikk sammen. Det ble et makebytte, som det så fint heter. Gjesdal kommune fikk muligheten til å utvikle et sentrum fra rot.

Da gjorde vi noe veldig lurt. Vi tok oss god tid. Bare til det som Bjarne sa, jeg kjenner meg veldig igjen i alt det. Noe av det første vi gjorde var at vi brukte nok tid til å sette oss ned. Vi drodlet sammen rundt de store, komplekse samfunnsutfordringene. Store ønsker om å bygge et fremtidsrettet sentrum og byutvikling. Det tar litt tid, så vi skyndte oss langsomt og brukte den tiden vi trengte for å kunne gjøre dette kvalitativt. For ti år siden begynte den reisen.

Karoline: Jeg må bare skyte inn: Vi er tre rogalendinger her, og én fra Trondheim.

Ragnhild: Nei, fra Nord-Norge!

Karoline: Hvis ikke alle skjønner hva drodle betyr, så må jeg bare si at det betyr å snakke litt sammen.

Årstein: Nå håpet jeg at jeg gjorde meg forstått ved å ikke si «drøsa», men ja, drodla er heller ikke helt universelt.

Ragnhild: Takk Karoline!

Karoline: Jeg kan være oversetter.

Ragnhild: Da vil jeg tilbake til Gjesdal. Dere skulle ha en sentrumsutvikling. Dere skulle ha en områdeplan for sentrum. Så tok dere god tid, og så inviterte dere noen mennesker til et eller annet bord, hvor dere satt og drøsa og drodla og snakket sammen.

Årstein: Ja, det var det kanskje litt mer formelle prosesser enn det. Men ja, i bunn og grunn var det vi prøvde å skape. Vi hadde en anbudskonkurranse, et parallelloppdrag, hvor vi engasjerte fire forskjellige tilbydere. «Hvordan ser sentrum ut for dem?» Det funket helt nydelig. Vi fikk fire fantastisk gode forslag. Vi brukte to av de videre, og vi fikk også lov til å bruke essensen i de andre to videre. Sentrum fikk sin spede oppstart i 2012, og ble mer konkretisert i 2013, med masse medvirkning på alle elementene. Medvirkningen fortsatte i 2014 og 2015, og vi begynte å bygge i 2016. Vi hadde allerede begynt å bygge flomsikring, overvannshåndtering, sti- og gangnettet langs elven, men de virkelig attraktive, forskjønnende elementene kom i de årene der.

Ragnhild: Du nevner at dere drev med massemedvirkning på alle elementene. Kan du være litt mer konkret på det? Var det medvirkning med alle? Hvordan jobbet dere med politikere vs. innbyggere?

Årstein: Vi hadde de klassiske folkemøtene. Vi hadde annonsering i lokale medier, som vi har et fantastisk godt samarbeid med, som er en nydelig ressurs for oss. Vi hadde også de øremerkete medvirkningsverkstedene, hvor vi hadde den interessegruppen, og brukte masse tid på å få dem til å komme på medvirkningsverkstedet. Det er ikke alltid det er den laveste terskelen. Vi viste og forklarte hvor viktig dette var, at vi trengte deres innspill. Det har alltid vært viktig for oss at vi måtte ta innspillene på alvor. Vi kan ikke drive med skinnprosesser. Det gjorde vi også veldig klart, at dette skal vi ta med oss videre. Det er veldig kjekt å se, når jeg ser tilbake som en liten forberedelse til i dag, hva det var vi staket ut? Hva var det som kom inn blant innspillene, og hva har vi realisert. Da er det omtrent 100 % effektuering på det som var innspillene. Det er en stor glede, og det tror jeg også er et av de viktigste elementene i god medvirkning, at du må legge opp til kvalitative medvirkningsprosesser, men også ta dem på alvor, de som kommer og medvirker.

Karoline: Men da var de kanskje ganske enige i det de foreslo? Det kan jo ikke ha vært et forslag som spriket i alle mulige retninger, og så skal dere ivareta alt?

Årstein: Det var jo det vi kaller en herredømmefri dialog i starten, hvor en bare «gønner» på med forslag, og sammen jobbet man seg ned til en substans som alle på en eller annen måte blir enige i. Masse hjelp fra dyktige folk til å fasilitere og få oss videre. Dette har ikke bare kommunen selv gjort, vi har jo fått hjelp av fagfolk. «Sammen er vi sterke» er tilnærmingen der, men alle var jo selvfølgelig ikke enige, og alle fikk det ikke sånn som de ville, men majoriteten av det som kom fram av innspill i disse medvirkningsprosessene, og at det var en tyngde rettet mot dette. Vi ville f.eks. ha en skatepark. Men har vi brukere etterpå? Ja, vi har nok brukere etterpå. Ja, men selvfølgelig, da er det jo lurt å bygge det. For det er jo ikke lurt å bygge en skatepark hvis det ikke er brukere. Hvis det er ingen som har identifisert det som et viktig element i et bymiljø.

Karoline: Det klinger bra. Men kan du ikke si litt mer om hva de var veldig opptatt av da? Hva var det som var tyngden i tilbakemeldingene?

Årstein: Vi var opptatt av å bruke elven som et strukturerende element, så vi hadde lyst til å lage en kanal, et parkdrag av det. Det var og veldig viktig for barn- og unge å ha et aktivitetsanlegg. De yngste tenkte vi sammen med om et slags gøyalt element som innbyr til lek og moro, men som også kan ha en kunstnerisk utforming. Vi fikk innspillet at vi må ha kunst, vi må ha aner fra historien i Gjesdal. Det var viktig å ha ly for vær og vind, og da tenkte vi først en pergola. Men litt i samskipingens navn, så kom vi raskt inn på at vi heller bygge en kul busstopp-park sammen med fylkeskommunen, og slik dekke både behovet for en fremtidsrettet hub for mobilitet, og faktisk klare å skape ly for vær og vind på Vestlandet.

Bjarne: Jeg må bare skyte inn til det som Årstein sier, at jeg synes Gjesdal er et veldig interessant case, for jeg har fulgt det helt siden starten, og prosessen har vært som Årstein beskriver, veldig orientert mot samhandling. Men det som også er interessant: Når du evaluerer prosjekt i etterkant, så kan du holde det opp mot noen av de suksesskriterier for god steds- og næringsutvikling som etter hvert begynner å bli ganske godt dokumentert gjennom forskning. Der har vi gjort en ganske grundig jobb med å se hva ulike byer og lokalsamfunn har klart å oppnå, og hva er suksesskriteriene for å lykkes med denne type grep og der er det veldig mye som Gjesdal skårer på.

Jeg kan nevne noen av de faktorene som har vært viktige, og som jeg tror er en suksessoppskrift for andre kommuner som ønsker å oppnå noe av det samme. Årstein var inne på dette med å ivareta de grønne områdene og korridorene, altså tenke naturen og by-stedsutvikling i samspill, og som en del av det ta vare på kulturminnene og kulturmiljøet som er med og gir særpreg til stedet. Dette med nyskapende arkitektur er viktig, det gir også stedsidentitet og kan ha gode koblinger mot dette med å tenke bærekraft med tanke på materialbruk og måten man skal skape nye byrom på.

Det at den engasjerer eierne av bygg og tomter inn i prosessen, og har et godt samarbeid med dem, har vært viktig. Og at kommunen har gått foran for å ønske mer forpliktende samarbeid mellom offentlige og private aktører. Dette er jo med og gir kommunen en sterkere rolle som samfunnsutvikler. Så den mer aktive og fremoverlente rollen kan man se at Gjesdal har tatt i løpet av disse årene.

Årstein: Ja, det er veldig interessant det som Bjarne er inne på der. Alt det gjorde vi jo, og en del av oppskriften er at vi hadde inne næringsliv, sivilsamfunn, frivillighet og andre type stakeholders – i fredstid. De var med på å utvikle et sentrum når det ikke er forpliktet enda. Det er en god metodikk. Det å sette seg ned, ha en god og fin prat om Ålgård sentrum 2030. Du skal beskrive sentrumet for en venn. Hvordan ser det ut? Det som er et godt sted for deg. Det at folk fikk tid til å vite det, at det faktisk dreide seg om det, var enormt lurt.

Da fikk næringslivet – i fredstid – brynt seg litt på litt mer sneversynte perspektiver: «Vi må jo ha parkering, vi må ha tusenvis av parkeringsplasser!» «Nei, det skal vi ikke ha!» «Hvorfor skal vi ikke ha det?» «Nei, det er ikke en del av den fremtidsretta samfunnsutviklingen.» Vi var talerør for det Bjarne sier er knyttet til faget, og det som er en sunn og moderne samfunnsutvikling. Og så fikk vi medspillere på dette. Når næringsliv og folk som skal bo der og bruke det er enige med deg, ja da har du medspillere etterpå, og får en tilsvarende god storytelling. Det er en god spiral du setter i gang, med medvirkning som initierende faktor.

Ragnhild: Så hører jeg på det du sier, Årstein, at en slags gjensidighet går igjen. Du fortalte i stad om medvirkningsprosessen, hvor du sier at vi har fått til alt vi har blitt enige om at vi skulle få til. Du sier også at dere har klart å gi kunnskap til dem som er med i medvirkningsprosessen, om hvorfor dette er et bedre alternativ enn dette. «Kan ikke dere være enige med oss i at dette er veien vi skal?» Her er noen fine poeng som jeg synes du trekker frem. Dere hadde en pott penger som dere hadde satt til sentrumsutvikling. Hvordan jobbet dere med økonomien mot næringsliv i forbindelse med disse forslagene?

Årstein: Det var mange komplementære faktorer. Det var satt av penger til overvannshåndtering og flomsikring. Det ble en 200-års-flom vi skulle gradere oss mot. Ganske dyrt. Innsteget var allerede på 20 millioner i den sammenhengen. Men det måtte likevel til den her eltingen av deigen sammen, for at vi ble enige lokalt, politisk ikke minst. Det er de viktigste medspillerne for administrasjonen og for en kommune, det at administrasjonen jobber tett, hånd i hånd, med politikerne. De er bare et annet ledd i verdikjeden på mange måter. Hvis de heier på dette, så vedtar de budsjettet, og så salderer de ikke vekk dette i neste budsjettperiode, for det er det som ofte skjer. De gode og flotte intensjonene med vyer i seg blir saldert vekk. Og da tenker jeg at de ikke har vært nøye nok med håndverket. De har ikke vært nøye nok med å mobilisere og forpliktet til å forankre dette hos de rette beslutningstakerne. For det gjorde vi i Gjesdal, og dette har stått fjellstøtt i ti år i de viktigste styringsleddene.

Ragnhild: Fjellstøtt, det er fint. I Gjesdal har man hele tiden i prosessen med å bli fjellstø, jobbet med et begrep som heter Smart City. Man har til og med gått så langt i Gjesdal at man kaller seg Smart Gjesdal. Og Bjarne som sitter her sammen med oss, han er jo en slags smart city-ekspert. Og jeg lurer på, Bjarne, kan du bare forklare oss kjapt, hvorfor er det interessant å snakke om smart Gjesdal og smart city? Hva er det?

Bjarne: Det er et godt spørsmål som mange, både eldre og unge, stiller seg selv. Og mange kommuner også. For i hvert fall når man jobber med distriktskommunene, så føles nok smart city som ganske fjernt og ganske irrelevant når du bare hører begrepet. Det kommer fra storbyene opprinnelig, og var veldig teknologidrevet. Det var de store IT-selskapene som begynte å snakke om dette. Microsoft, IBM og andre. Det kommer derfra. Men det man har gjort i Norge er vel egentlig å tolke det over i at det handler om steds- og næringsutvikling med hjelp av tre faktorer. Hvis vi skal ta den norske definisjonen av hva smarte byer og steder handler om, så er det faktisk nettopp det vi sitter og snakker om nå. Det er samhandling, samarbeid på tvers.

Det er involvering av innbyggerne eller brukerne. Og det er som oftest et element av ny teknologi inn i løsningen. Det er i hvert fall det man går til bords med: Kan vi gjøre disse grepene vi holder på med i det daglige hos oss, eller kan vi løse de store samfunnsutfordringene vi har i vår kommune ved hjelp av samarbeid på tvers, innbyggerinvolvering og ny teknologi? Det er ikke alltid at alle tre er med i de løsningene man ender opp med, men det er utgangspunktet. Så det smarte er vel så mye om det mellommenneskelige, det som handler om samhandling, som det kalde og harde som du forbinder med teknologien.

Ragnhild: Jeg vil tilbake til håndfaste bevis, Årstein. Ble dere smartere? Hvordan ble dere smartere? Kan du fortelle litt om resultatene deres?

Årstein: Bare å kvittere ut sentrum, så har vi levert på alle de viktigste elementene der. Sentrum var på en måte det som skapte dette i starten. Og så har vi tatt dette videre, og så har det bare blitt en del av virkeligheten vår, det har blitt en del av vår måte å jobbe på, sånn som vi jobbet med sentrum. Så for å ta mitt tjenesteområde som utgangspunkt, så jobber vi smart der. Enkelt og greit. Vi har en kompleks og veldig utfordrende situasjon, utgangspunktet vårt er vanskelig. Vi får flere oppgaver, og vi får egentlig mindre penger til å gjøre dette. Det er krevende. Vi kunne jo klaget for vår syke mor, og sagt vi trenger fire–fem personer til å gjøre denne jobben her.

Det vet vi at vi mest sannsynlig ikke får. Så smart for meg i dette øyemed, er hvordan kan vi skape samme verdi, gjøre samme samfunnsnytte, og for kanskje mindre penger, men til og med gjøre mer. Ok, da har vi ikke noe valg. Vi må jobbe smart i denne definisjonen. Vi tar utgangspunkt i en av mine avdelinger, teknisk drift, som har med alt det kommunaltekniske arbeidet i Gjesdal å gjøre. Vi må ikke søke om investeringsmidler for å jobbe med sensorisk, IoT, automatisering, eller robotisering. Det er jo måten de utøver sine ansvarsområder på nå.

Når de skal skjøtte friområdene, uteområdene, parker, hvordan kan de avlaste de folkene vi allerede har med å implementere roboter eller en eller annen sensor som kan overvåke dette vassdraget eller elva, i stedet for at vi gjør manuelt arbeid knyttet til disse tingene? Så det er bare en del av vårt mindset. Jeg har massevis av sånne eksempler, hvor vi har satt ut sensorer, som nå erstatter manuell innsats, hvor vi får 24-7 samtidsdata, i stedet for at vi får vilkårlige besøk av en ansatt, som så bruker tre timer på dette, som jo heller ikke er bærekraftig rent miljømessig.

Karoline: Men det du nevner der, det handler vel ikke om samarbeid?

Årstein: Jo, det handler masse om samarbeid.

Karoline: Gjør det det?

Årstein: Ja, det handler veldig mye om samarbeid.

Karoline: Hva samarbeider du med da?

Årstein: Internt samarbeid skal du aldri nedvurdere betydning av, men her er det jo snakk om at kultur og samfunn har jo alle de tekniske funksjonene i Gjesdal kommune. Det fordrer at de som planlegger kan samarbeide med de som utfører, og de som faktisk skal drifte og vedlikeholde dette etterpå.

Ragnhild: Det som jeg opplever at du forteller litt om her, Årstein, er jo at det er noe med han som vanligvis gikk og klippet det gresset. Han må kanskje klare å uttrykke sine behov til en IKT-avdeling. For at denne teknologien skal gi mening, så må man ha disse samarbeidene på tvers.

Årstein: Ja, og at det må være rett tankesett. Vi kan gjøre det på den konvensjonelle måten, men da får vi mest sannsynlig ikke gjort jobben. Ferdig snakket. Vi kan si at vi trenger en manuell gressklipper, det er en person, det er vi i manko på nå. Vi har 110 kvadratkilometer med uteområder vi skal skjøtte i Gjesdal kommune. Mest sannsynlig klarer vi ikke å gjøre den jobben. Ok, ønsker vi fremdeles å skape verdi på det området? Ønsker vi fremdeles å tilby samfunnsnyttige tjenester? Da må vi modernisere vår måte å gjøre jobben på.

Bjarne: Jeg har lyst til å gjøre en liten visitt tilbake til modul én i kompetanseprogrammet her i Gnist, for da har vi snakket om dette med tjenestedesign eller Design Thinking. Og det er veldig relevant i forhold til det som Årstein nå snakker om. Måten man kan bruke dette som verktøy på, er å se disse tjenestene som noe som skal planlegges. Det skal utvikles, det skal leveres, og det skal til og med evalueres. I den loopen der vil det være en hel rekke aktører, spesielt ansatte i kommunene, men kanskje også eksterne, som inngår, og så har du innbyggere som skal synes at disse tjenestene fungerer i det daglige for dem. Så det å se på dette som en tjenestereise er nyttig, og vil være med å fremme det samarbeidet på tvers, der alle aktørene forstår sin rolle i denne verdikjeden, og hele veien har fokus på innbyggernes beste, altså brukernes beste. Så der har du samhandling i praksis, og med bruk av de verktøyene som vi har snakket om tidligere i Gnist.

Karoline: Jeg biter meg litt å merke det du sa om at kommunen ikke har råd til å levere de tjenestene som de er pålagt eller må levere. Og det er jo litt derfor samskaping har kommet frem, at man må finne løsningene utenfor kommunen. Man trenger at de private går inn og er med på den dugnaden på en måte. Men det gjorde dere kanskje også i forbindelse med sentrumsutviklingen, og det er vel også der dette med samarbeid blir så himla viktig, at man også får en felles visjon. Man kan ikke bare gå ut og si: «Nå skal vi samskape. Kan du ta den ballen? Den har vi bestemt at du skal ta.» Og så er det sånn: «Ok ... Det gjør jeg.» Da må man jo se nytten av det, eller bli engasjert som den utenforstående, eller tenke at man er med og drar det lasset på et vis. Hva tenker du?

Årstein: Det har jeg jo faktisk ikke nevnt så mye av, men de synergiene som du er inne på, er knytter til at vi som kommune var så tydelige på prioriteringene. Vi hadde mot og vilje til å stå i det. Det skapte en enorm trygghet for omverden.   Når vi hadde medvirkningsprosesser knyttet til hvordan vi ville at et sentrum skulle se ut, og vi legge reelle penger på bordet, gir det en enorm troverdighet. Og så har vi også snakket med næringslivet om hvordan de har lyst til å ha et sentrum. Så de vet jo dette her. Det som jeg snakket om med den «habermaske» tilnærmingen. «Kan vi ikke bare snakke sammen og bli enige om noe som er bra med noen gitte kriterier?» Så de var jo på.

Hvis kommunen i Gjesdal har generert 100 pluss i investeringsmidler i et sentrum, så har jo det private næringslivet generert åtte-gangen, både i konkrete utbygginger, men også i innmaten i de bygningene. Så det er en enorm verdiskaping. Så kommunen stod på mange måter for sine utbygginger, sine byggeri, men vi hadde næringslivet så utrolig tett på oss, og de stolte på oss. «Dette mener Gjesdal kommune. Dette har vi lyst til å være en del av.» Så den synergien der er jo egentlig «text book». Jeg vet det. Det er jo sånn vi bør jobbe. Og da er nøkkelen to ting: Det er så tå i det, medvirke, ha politisk engasjerte beslutningstagere og legge penger på bordet.

Karoline: Det var fire ting!

Bjarne: Flere av oss rundt bordet her nå har vært inne på at den utfordringen, spesielt for de mindre kommunene, med å klare å gjøre mer med mindre ressurser er krevende, og det betyr at det er et behov for samhandling. Kommunene kjenner jo dette på kroppen til daglig. Nå opplever jo vi at fylkene er gode på å følge opp dette og ser det behovet, og jeg tror det er en av grunnene til at de har valgt å engasjere seg i Gnist-programmet. Det som også er spennende er at dette er et hett tema på statlig nivå. I fjor kom to NOU-er, blant annet en av de med Victor Norman-utvalget, som det ble kalt, som heter «Det handler om Norge». Det handler nettopp om dette med konsekvensen av disse demografiutfordringene. Det som de sier rett ut i denne utredningen, er at distriktskommunene må klare å jobbe smartere og bedre enn andre kommuner, fordi de må få mer ut av mindre. Det betyr at aktivitetene må vris ikke så mye mot å utvikle for innbyggerne, men for å utvikle sammen med innbyggerne. Det betyr at kommunens rolle handler mer om å tenke innovativt, bli bedre på tilrettelegging og samskaping, og at den involverer både politisk nivå og administrativt nivå i kommunene, og de gode aktørene rundt som har en felles interesse av at man jobber frem bedre lokalsamfunn der det både er arbeids-, bo- og besøkslyst.

De tre områdene er det alle kommunene er nødt til å jobbe med. Anbefalingen i denne NOU-en er egentlig konklusjonen med at ambisjonen for distriktspolitikken fremover må være at en må videreutvikle de særpregene og forskjellene som er mellom de store byene og de små samfunnene. I stedet for at bygder og små kommuner skal prøve å etterligne livet i de store byene, eller tjenestespekteret i de store byene, så må de gjøre sin egen tolkning, basere seg på sine unike fortrinn, og bli mer annerledes enn de andre. Så du er egentlig tilbake til at skal du skape noe unikt i en kommune, så må du fortelle en historie om din kommune som gjør at folk får mer lyst til å etablere seg der, kjøpe bolig der eller legge ferien sin der.

Ragnhild: Igjen, dette å finne stedets iboende potensial som bare er akkurat hjemme hos dere. Det er et veldig viktig poeng. Årstein trekker også frem hvordan de har jobbet målbevisst med å etablere en kultur for samskaping, hvor de har jobbet med næringslivet for å skape en kultur. Det var et viktig svar det du ga til Karoline helt innledningsvis. «Vi har ikke sagt at de kan få alt, men vi har jobbet aktivt med innbyggerne for å bli enige om hva vi skal gjøre, hva som er riktig for oss som sted, og hva vi skal prioritere.» Jeg har lyst til å løfte blikket litt til deg Bjarne. Du har jo allerede vært litt inne på det nå, men hvis vi tenker på hele Norge, hva er ofte vanskelig i dette samarbeidet? For nå har vi laget dette flotte bildet av at dette er det riktige å gjøre. Hva er det som er vanskelig i det samarbeidet mellom kommune og privat næringsliv?

Bjarne: Det er ikke rett frem dette her. Så man må jobbe langsiktig med det, og man må våge å feile. Hvis vi skal snakke om innovasjon, innovativ steds- og næringsutvikling, så er det jo risiko involvert i det. De åpenbare vanskelighetene kan jo ligge i sånne formelle ting som at det er planprosesser, søknadsprosesser, anbudsreglement og den type ting. Det kjenner de fleste som lytter på dette godt, så jeg går ikke så mye inn på det nå. Jeg tror det som er en større utfordring er at kommunene ofte har liten erfaring med å drive gode innovasjonsprosesser. Det henger igjen sammen med at de ikke har ressursene allokert til å jobbe med dette i det daglige.

De aller fleste jeg kjenner som jobber i kommuner har travle dager med de vanlige aktivitetene, og har mindre tid til å tenke utenfor boksen og jobbe i team med andre utenforstående rundt disse utfordringene. Så der må jo kommunene være sitt ansvar bevisst. Jeg har i den forbindelse lyst til å nevne Norges minste kommune, Utsira. Jeg tror de er 187 innbyggere. De var med i første utgaven av Gnist, og har jobbet med både stedsidentitet og næringsutvikling på litt andre måter enn andre kommuner har gjort. De fikk så mye fokus på dette, og det genererte så mye aktivitet, at de ansatte en innovatør som jobber med smarte og bærekraftige løsninger på Utsira i 80 % Han har i de siste årene fått fart på en god del av de prosessene som da vi startet prosessen i Gnist var veldig få som trodde på at var mulig på en så gudsforlatt plass.

En vakker plass, men det er langt fra folk, og det er langt ut i Nordsjøen, så de hadde på en måte alle tingene imot seg. Men de har allokert ressurser til å gjøre dette. De har vært flinke å søke på en del av de tilskuddsordningene som finnes. Bare for to uker siden fikk de uttelling på et stort regionalt fond i Rogaland, Ulla-Førrefondet, på over 5 millioner kroner til et av innovasjonsprosjektene. Så det nytter å jobbe planmessig, men da må du allokere ressurser til det. En annen utfordring er å få politikerne med på dette. Det kan være bra med noen ildsjeler i administrasjonen, men hvis ikke dette blir større enn bare de ildsjelene, så får det ikke rotfeste, og det blir ikke gjennomføringskraft god nok i kommunene. Min erfaring er at når en tenker samarbeid og samhandlingsprosesser, så er det viktig at politikerne inviteres inn på like linje med at administrasjonen, næringslivet og innbyggerne deltar.

De må med i prosessen. Den erfaringen jeg har fra å jobbe med ganske mange av distriktskommunene, er at tar du dem med tidlig nok, og du har en orientering mot muligheter fremfor begrensninger, så visker du også ut en god del av de partiskillelinjene som ofte gjør at man stopper opp fordi det blir rødt mot blått eller venstre mot høyre. Få folk med på å tenke visjonært og tenke muligheter, og se hvordan man kan få til samskapingsprosesser. Da blir også politikerne en ressurs å ha med i innovasjonsprosessene for kommunen etter min erfaring.

Karoline: Jeg vil litt tilbake til det du sier om tid. Nå har vi vært gjennom modul én, to og tre, og vi spør jo ofte hva som er utfordringen, og hvorfor man ikke får til ting. Man sier ofte at vi ikke har tid. Vi «har ikke tid til å holde på med medvirkning. Vi har ikke tid til å holde på med innovasjonsprosesser. Vi har ikke tid til å samarbeide.» Men hva har vi tid til? Bruker vi tiden feil? Handler det om en prioritering? Hva skal vi gjøre med dette?

Ragnhild: Årstein?

Årstein: Godt spørsmål! Det var egentlig litt det jeg hadde tenkt å nevne litt om. Det handler jo om at vi i kommunen rett og slett må tørre å si at vi trenger disse typer kompetanseprofilene. «Det er dette vi trenger nå.» Vi trenger gjerne ikke det som vi hadde så mye av før like mye nå. Hvis vi begynner å bli enige om det, så har vi plutselig allokert ganske mye tid til noe smart. Hvis vi ikke er enige om at medvirkning og kommunikasjonen internt og eksternt er viktig, bruker vi ikke tid på det. Da har vi heller ikke tjenestedesigner. Vi har ikke Smart Gjesdal-koordinatorer. Vi har ikke kommunikatorer som skal være med og forsterke dette internt i vår organisasjon. Da bruker vi tiden vår veldig uklokt. Men hvis vi er enige om at i Gjesdal kommune er medvirkning og involvering og god kommunikasjon kjerneverdier i måten du skal jobbe i kommunen på ... Det er ikke kjekt å ha. Det er ikke noe du skal gjøre i tillegg til alt annet. Det er en soft skill som er nøkkelen til suksess. Og hvis du får den erkjennelsen, da har du plutselig tatt noen store steg. Jeg mener jo at Gjesdal kommune er mer der enn noen andre steder, men allikevel er det selvfølgelig en lang vei å gå på å treffe blink på alle.

Karoline: Så da er man egentlig litt tilbake til hvilken rolle kommunen skal spille, og hvordan man ser på hvilken kompetanse kommunen skal ha, og hvordan du skal utøve din rolle.

Årstein: Ja, jeg bruker gjerne i overkant mange fancy ord i mitt vokabular i en kommune, men storytelling er helt avgjørende. At vi er flinke til å si «nå skal vi skifte et rør i din gate» eller «nå skal vi sette opp et autovern i din gate». Hvis vi ikke storyteller dette på en god måte, så kan en teknisk installasjon være så god som den bare vil. Den blir en provokasjon likevel fordi vi ikke har vært flinke nok til å koble på innbyggerne, de vi er til for. Så vi må være gode i teknisk etat på å kommunisere og fortelle gode historier. Da gjør vi jobben vår skikkelig. Det er et så viktig ledd i verdikjeden at vi ikke kan underkommunisere det.

Karoline: Det tror jeg må være litt nyttig i teknisk etat, at man er opptatt av historiefortelling?

Årstein: Absolutt!

Ragnhild: Det er det jeg opplever at dere hele tiden snakker om, er at det handler om å skape en kultur for å snakke sammen. Disse små og store plassene har jo ofte en kultur, og så handler det om å dreie den kulturen til at man begynner å jobbe sammen, snakke sammen og dra i samme retning. Nå skal vi snart runde av, men helt til slutt er det noe med disse store plassene mot disse små plassene. Det er helt åpenbart at man har et annet overskudd til å drive med omfattende samskaping, altså ansette en egen ressurs et større sted enn på et lite sted. Vi har vært litt inne på at de i Utsira gjorde noen beinharde prioriteringer. De fikk inn en 80-prosentstilling til å gjøre det. Men er det også noen fordeler disse små plassene har, som de også skal være klar over? Bjarne, har du lyst til å si noe om det?

Bjarne: Ja, det har jeg lyst til å si mye om. Jeg skal prøve å fatte meg i korthet, for vi går jo inn for landing snart. Jeg har hatt gleden av å jobbe med et 20-talls distriktskommuner de siste to–tre årene. Jevnt over blir jeg jo alltid sjarmert av hvor godt folk vil hverandre i det store og det hele lokalt. Fordelen er at man kjenner hverandre og har kort vei til de som tar beslutninger. Man har både et ønske om å påvirke, og kanskje en litt større mulighet for å påvirke enn du har i storsamfunnene. Det er selvfølgelig en bakside her med at det kan oppstå misunnelse, og man blir litt for nysgjerrig på naboen og sånn, noe vi også hører. Men jevnt over er min erfaring at veien fra å tenke muligheter og ideer til at man kan sette fart på et prosjekt, er mye mindre i små-kommunene.

Så det er vel så gode muligheter for å få til innovasjon og nyskaping i småsamfunnene som i de større byene, ,en det forutsetter at kommunen ønsker å ha en pådriverrolle, for det må bli et samspill mellom innbyggerne og kommunen her. Da tror jeg en av utfordringene som kommunene må ta, er å vri mer av sin aktivitet mot nyskapingsrollen, altså entreprenørskapsrollen. Ikke bare drive tjenesten, altså byråkratidelen, men vel så mye nyskapingsdelen. Så der ligger en utfordring for kommunene, og det er jo det vi prøver å stimulere til gjennom Gnist-programmet, å se mulighetene for at kommunen kan ha en aktiv rolle i innovasjonsprosesser. Det kan gå på interne forbedringer, men vel så ofte ut mot et næringsliv som etterlyser en mer aktiv tilrettelegging fra kommunene. Det er gjennomgangsmelodien fra alle de kommunene jeg har jobbet med.

Årstein: Og bare for å supplere på det: I det paradigmet der tror jeg det er viktig å tenke at det ikke dermed betyr at kommunene nødvendigvis skal bruke så enormt mye mer penger, for hvis vi tror at kommunen har en Sareptas krukke, så kan man drømme om det i evigheten. Men det er gjerne det at vi er en fasilitator og en brobygger. Vi er mer lekne. Bare det å være mer lekne, tror jeg åpner mange dører. Det at næringslivet vet at de kan stole på oss, at vi er nysgjerrige, og at vi har lyst til være med og utvikle dette området her. «Vi har ikke så mye å rutte med, men dere kan gjøre det hvis dere vil.» Bare det tror jeg er utrolig viktig i seg selv, for vi får ikke til så mye i utgangspunktet hvis vi ikke tør å tenke den tanken. Så samproduksjon, ikke bare samskaping, er alfa og omega for meg. Samskaping betyr ofte at vi bare skaper noe sammen, og så er det kommunen som skal gjøre det på. Det er ikke bærekraftig. Vi må tørre å produsere fra andre enn kommunen, og det betyr mye at kommunen også må åpne opp og være friere i sitt mandat.

Ragnhild: Jeg tenker det kanskje også er et viktig aspekt at kommunen går foran og sier: «Men dere ikke kan gjøre hva dere vil.» For det er jo noe med at dere i Gjesdal har gitt noen tydelige signaler om at dette er en retning, eller dere har samarbeidet om en retning. En ting er å være leken, men jeg vet ikke om du vil kommentere det også, Årstein? Dere har vel ikke tillatt alle former for private initiativ?

Årstein: På ingen måte. Det har vært en så utrolig streng kommune på mange måter, men det har gått greit fordi det er aksept og forståelse. Det er en felles bevissthet om at vi kan ikke lage en ørken med parkeringsplasser her. Selv om det er det noen ofte har lyst på. Vi skal ha parkering, men vi må håndtere parkering på denne måten. Ja, den er dyr, men det er det som er den fremtidsrettede måten. Det er litt det som Bjarne er inne pÅRSTEIN: Hvis du ikke har den tette dialogen, styrking i de svake bånd, og akkurat gode nok relasjoner til næringslivet til at du kan ta en god prat, og litt sånn i fredstid, snakke om disse tingene og bli enige. Hvis du ikke klarer det, så har du en lengre vei å gå.

Bjarne: Jeg tenker at en forutsetning for å bli mer innovativ som kommune, er at du grunnleggende er nysgjerrig. Kan kommuner være nysgjerrige? Ja, det kan de. Vi har hatt gleden av å jobbe sammen med Distriktssenteret rundt om i Norge, som også er en samarbeidspartner i Gnist, og vi har gjort kartlegginger på hva innbyggere og bedrifter tenker om kommunens rolle, blant annet denne entreprenørskapsrollen. Der er som oftest svarene i alle kommunene at de ønsker en mer aktiv kommune som har lyst til å være med og skape ting, og som har lyst til å generere aktivitet for det lokale næringsliv, og legge det rette for at det kan bli enda kjekkere å bo i den lokale kommunen. Så spør en brukerne, så sier de «Ja, takk. Vi ønsker oss mer nysgjerrige kommuner som har lyst til å skape ting sammen med oss.» Det er et flott utgangspunkt for å lykkes med noen gode prosjekter, også i Gnist-sammenheng fremover nå.

Ragnhild: Mine venner, nå fikk vi akkurat et godt råd fra Bjarne: Vær nysgjerrig! Og så vil jeg også helt til slutt spørre deg, Årstein, som en slags hilsen fra Gjesdal: Har du også et siste råd som du har lyst til å gi til dem som sitter og lytter til oss nå?

Årstein: Look to Gjesdal! Nei, da! Jeg tror at skal du lykkes med medvirkning, så må du være kvalitativ. Du må mene at medvirkning, og du må bruke nok tid. Du må være flink nok til å få folk på plass. Du må mene noe når du har medvirkningsverksted, og du må fylle det opp sånn at det er troverdig. Det er også alfa og mega at folk får en betydning. Når du har medvirkning, så ikke skap medvirkningsprosesser som du ikke klarer å levere på etterpå. Det må jo være litt handlingskraft etterpå. Da tror jeg fort du skaper en kraft.

Ragnhild: Takk for en kjempefin samtale, alle sammen! 

Så sitter vi her igjen, og gjestene våre har gått. Gjesdal kommune var et sted hvor sentrum var en uanselig vei, ikke ulik alle andre veier. Det var en kommune som opplevde fraflytting og handelslekkasje. Nå, ti år senere, så snakker vi med en kommune som opplever tilflytting, at folk handler lokalt, og kanskje aller viktigst at sentrum har blitt en destinasjon, er sted som folk bruker og trives i. Dette har de fått til gjennom å arbeide fram en prosess hvor målet er å komme fram til en slags konsensus mellom innbyggere, næringsliv, politikere og administrasjon. Og for å få til dette, altså denne konsensusen, eller enigheten om hvor de skal, sånn at de får til mye, mye mer, som vi snakket om helt innledningsvis, så har de tenkt nytt om sin egen rolle som pådriver. De har arbeidet bevisst med verktøy innenfor kommunikasjon og samarbeid, og de har forpliktet seg og fulgt opp det de har lovt i det her samarbeidet. Ikke ulike det jeg håper at dere som sitter og hører på nå sitter igjen med av verktøy etter å ha lyttet til den her serien produsert for Gnist. Med det, tenker jeg vi avslutter med å si dette: Lytt til Gjesdal! Lykke til på reisen, og takk for oss!

Marie var temaansvarlig i 2022. Hun er partner i SoCentral, og leder ulike arenaer i Pådriv. SoCentral er et ideelt selskap som jobber med å utvikle og teste bærekraftige løsninger på komplekse samfunnsutfordringer. Pådriv er et eksempel på en slik bærekraftig løsning. Pådriv er en infrastruktur for bærekraftig stedsutvikling som SoCentral har vært med å starte og utvikle i flere norske byer.   

Marie jobber med å utvikle, etablere og drive møteplasser og samarbeidsarenaer for kommuner, næringsliv og sivilsamfunn. Møteplassene og prosjektene rigges slik at de som deltar kan dele, lære og samarbeide på tvers. Hun leder blant annet arbeidet med å lage en møteplass for kommuner som mottar Klimasats-midler fra Miljødirektoratet, og en digital kunnskapsarena i Pådriv for mer ombruk i byggebransjen. Marie har en mastergrad i statsvitenskap fra UiO, og har erfaring fra blant annet NAV og Raftostiftelsen.  

Bjarne var temaansvarlig i 2021. Han jobber med fasilitering av prosesser innen designdrevet (utfordringsbasert) innovasjon og er en av grunnleggerne av innovasjonsklyngen Nordic Edge. 

Bjarne er Nordic Edge sin prosjektleder for innovasjonsprogrammer som Gnist, Hack the Climate og Rogalandsmodellen. I tillegg utvikler, fasiliterer og formidler han verktøy og metodikk som tilbys gjennom Nordic Edge sin innovasjonshub Innoasis.

Bjarne har jobbet med innovasjons- og merkevarebyggingsprosesser i over 25 år, og har også bidratt til etableringen av over 20 nye selskaper innen en rekke forskjellige bransjer. Han har også ledet innovasjonsprosjekter i en flere distriktskommuner, blant annet i Utsira, Bygland, Suldal, Kvitsøy og Lund.