Tema: Førfase som mulighetsrom

I første del gjennomgås hva som karakteriserer førfasen av et byggeprosjekt. Du får også eksempler på hva før-fasen ikke er. Førfasen foregår før den magiske prosjekt-idéen (som fører til beslutningen om å igangsette et prosjekt) er unnfanget. Arbeidet i denne fasen er av en ganske annen art enn typisk tidligfase-arbeid som mulighetsstudier, finansiering og reguleringsarbeid. Før man har tatt en beslutning om at noe i det hele tatt skal bygges, dreier arbeidet seg først og fremst om å etablere et kunnskapsgrunnlag for mulige prosjekt, hvilke verdikjeder og systemer mulige prosjekt virker i, samt synliggjøre hvordan det er sannsynlig å skape merverdi i samfunnet – såkalt trippel bunnlinje, før man blir helt styrt av egen bunnlinje, prosjekt-økonomi og inntjeningskrav.  Ideelt sett innebærer førfasen en systemisk undersøkelse av premissene for endring i en mulig prosjekt-kontekst — som for eksempel en skoleutbygging. Man ønsker å redegjøre for hvorfor man bør gjennomføre et prosjekt — heller enn å raskest mulig bestemme seg for hva og hvordan bygge på en bestemt tomt — eller til et bestemt formål.

Neste del går i dybden på hva du kan oppnå med å jobbe i førfase, som man ellers vanskelig kan få til i andre faser av byggeprosjektet – og hvem som har noe å oppnå. Gjennom eksempler settes søkelyset på hvilke merverdier man kan vente seg å oppnå ved å jobbe strukturert med førfasen av et byggeprosjekt – som for eksempel lokal prosjektforankring, eierskap og sammenhengen mellom økonomisk, klimamessig og sosial bærekraft. Videre diskuteres hvorvidt og hvordan slike effekter lar seg måle, og hvorfor det er viktig og ønskelig i å synliggjøre sosial bærekraft som prosjektverdi, før man beslutter hva og hvor det skal bygges.

Til slutt presenteres du for en flertrinns førfase-modell DOGA utvikler nettopp med tanke på å inkorporere sosial bærekraft i kunnskapsgrunnlaget til et prosjekt – samtidig som man inkorporerer og utnytter dette aktivt i en gjennomføringsstrategi. Formålet med modellen er å bruke førfasen til å utvikle en utvidet klient: Et eierskap til prosjektet som er større enn bare en oppdragsgiver/byggherre, allerede før man vet hva man skal bygge – en medkraft. En slik førfase-strategi gjør det mulig å sikre sosial bærekraft, medvirkning og målbare merverdier for lokalsamfunnet, samtidig som tidlig synliggjøring av disse samfunnsverdiene bidrar til å sannsynliggjøre prosjektet både økonomisk, politisk og sosialt.

Moa: «Planning is everything, but the plan is nothing», lærte jeg meg en gang. Man planlegger også som en prosess. Det er en måte å undersøke, og for å skape mer kunnskap og åpne opp nysgjerrigheten for hva det kan bli. Så blir jo en plan utdatert etter en stund, og så må du fortsette. Det er jo egentlig en kontinuerlig nysgjerrighetsprosess i seg selv.

Jørgen: Jeg tror det er mer det det handler om, å finne krefter man former. Det er derfor arbeidet ditt er så fasinerende, i dette henseendet. Uavhengig om det er førfase eller kontinuerlig. Det er liksom ikke det.

Ragnhild: Du lytter til podkasten Våre Steder, og en serie i fire deler produsert for DOGA i forbindelse med deres innovasjonsprogram Gnist. Jeg heter Ragnhild, og med meg har jeg min podkastmakker Karoline. Musikken er produsert av Petter Winther, og teknisk klipping er gjort av Tage Tollefsen. I dag skal vi ta innover oss av ting sjelden blir som man har planlagt, og at vi ikke alltid vet hva som vil fungere for et sted før vi starter. Vi skal utforske en holdning til stedsutvikling som handler om å være åpen for endring. Men kanskje aller viktigst, så skal vi utforske en holdning som utfordrer oss til å bruke mer tid på å forstå omgivelsene våre i all sin fullkomne kompleksitet. Vet vi egentlig for lite om stedene vi utvikler? Går vi glipp av mulighetene for innovasjon som ligger rett foran nesa vår fordi vi ikke bruker nok tid på å gå på oppdagelsesferd i stedene våre, og i potensialet som ligger i stedene våre? Dette er noe DOGA er opptatt av at vi skal utforske. De kaller det «førfase». Hovedpoenget er nettopp dette, å utforske stedets iboende potensial med et åpent sinn, og lete etter viktige problemstillinger som man kan snu til muligheter. Hva om? Er det noen jeg kjenner her i dag som er opptatt av det å utforske og være en nysgjerrigper, er det deg, Karoline, som er her med meg. Jeg har lyst til å spørre deg, er det sånn at du ofte opplever i prosjekter at du gjerne skulle ha hatt mer muligheter til å utforske ting?

Karoline: Det tror mange kjenner seg igjen i, egentlig. Prosjekter er ofte veldig avgrensa i tid og penger. Men kanskje det jeg kjenner mest på er at det ofte er lite rom til å bruke tid på å bli kjent med folka som bor på et sted, og grave litt mer i det sosiale. Det er ofte ikke så tilgjengelig kunnskap eller satt av så mye tid til det.

Ragnhild: Heldigvis er det noen som tenker at dette må vi bli mer opptatt av, og som har lyst til å få oss til å tenke litt annerledes Derfor har vi fått med oss Jørgen Hallås Skatland. Han er utdannet arkitekt, og tidligere gründer av firmaet Urban Trigger. Han har over ti års erfaring fra forskningsmiljøet ved NTNU innen arkitektur og byplanlegging. Han arbeider i dag ved DOGA, hvor han blant annet har ansvaret for DOGAs satsning på førfase. Velkommen til deg, Jørgen!

Jørgen: Takk! Hyggelig å være her.

Ragnhild: Det er veldig fint å ha deg her. Vi har også med oss en annen gjest, det er Moa Björnson. Moa er utdannet kaospilot, og arbeider med en rekke ulike initiativ innen stedsutvikling. Moa har tidligere vært prosjektleder ved Malmøs innovasjonsplattform og utviklingssjef i Træna kommune. I dag finner vi henne i Molobyen i Bodø, hvor hun med stor åpenhet for andres ideer, og med fokus på medvirkning, forsøker å sette Molobyen på kartet. Velkommen til deg, Moa. Veldig hyggelig at du har mulighet til å bruke litt tid sammen med oss i dag.

Moa: Tusen takk. Herlig å bli invitert.

Ragnhild: Jeg har lyst til å spørre deg, Moa, kjenner du det igjen i at vi ofte har for lite kunnskapsgrunnlag eller for liten tid til å utforske steder når vi driver med stedsutvikling?

Moa: Vi lever oftest i antatte sannheter om steder og trekker konklusjoner litt for tidlig. Man får ofte vite at sånn er det på et sted som du skal utvikle. Dette er problemet. Man kan akseptere det, eller man kan sette spørsmålstegn ved at: Ja, dette er problemet, men finnes det flere problemer? Eller: er det dette som er det virkelige problemet eller utfordringen? På en måte kan vi si at vi vet for lite samlet sett. Vi tror for mye, og har en tendens til å «jump to conclusions» for fort.

Ragnhild: Jump to conclusion, Jørgen? Kjenner du deg igjen i det Moa beskriver? Er det også derfor du er interessert i dette temaet?

Jørgen: Absolutt. Jeg tror at én av problemene er at vi tror vi vet hvordan vi skal gjøre ting, og tror vi vi vet hva problemet er. Det er noe som går igjen i ikke bare stedsutvikling, men i ganske mye i samfunnet vårt. Det har vel noe med det å være menneske å gjøre. Hvert fall mennesker i flokk. Men jeg tror ikke det skal være noen hindring, selv om det er mye motstand i det. Det er helt sikkert. Jeg tror det finnes innstillinger, innfallsvinkler, der det går an å åpne opp tingene mye mer enn det vi gjør.

Ragnhild: Da har jeg lyst til å bli litt konkrete. Moa, du har jobbet med mange forskjellige prosjekter, og jeg vet at du har vært opptatt av at de prosjektene skal bidra til lokalsamfunnet og skape positive ringvirkninger. Kan du fortelle om noen prosjekter du har jobbet med, som du tenker bidrar til et lokalsamfunn?

Moa: Absolutt. Jeg har jobbet med et prosjekt, jeg kan ta et Malmø-eksempel, der vi gikk inn og jobbet med Rosengård. Det er en ganske utsatt bydel i Malmø som har høy grad av sosiale og økonomiske utfordringer. Høy kriminalitet, og så videre. Den fremstilles ofte som en ghetto, i anførselstegn. Vi hadde midler til å jobbe med fysisk utvikling, fysiske plasser, et strøk som forbinder Rosengård med sentrum av Malmø. Antagelsen var at man skulle jobbe med aktivitetsområder for ungdommer. Neste antagelse var at man skulle jobbe med å aktivisere unge gutter. For det er de som skaper problemer, igjen i anførselstegn. Ved å bare snu på spørsmålet i et par ulike møter, kom jeg med en antagelse om at: Hva om vi skulle jobbe med de unge jentene isteden, og rette fokus på noen som kanskje er usynlige i prosessen. Det startet en prosess med å bytte målgruppefokus, og bytte problembilde til et usynlighetsvindu som vi kanskje ikke hadde utforsket tilstrekkelig mye. Fysisk endte det opp med en plass som var designet av og med og for jenter i bydelen. Kunnskapsmessig endte det opp med en prosess for hvordan vi tenker når vi velger hva vi skal gjøre, og at vi involverer flere, og har åpne spørsmål om hvem som blir involvert i å designe våre plasser, hvem designer vi for, og med? Prosessmessig var nesten resultatet for min del enda viktigere og mer interessant. Plassen ble en plass som kalles «Rosens Röda Matta», navngitt av de unge jentene som deltok.

Ragnhild: Hva var det som gjorde at dere endret fokus? Hvordan kom det opp at man kanskje heller skulle tenke på jentene?

Moa: Et enkelt spørsmål. Dels fra min side, jeg kom inn som prosessleder i prosjektet som allerede var finansiert, man hadde midler. Så tenkte jeg: Hvordan skal jeg som prosessleder jobbe med på grensen til kriminelle unge gutter? Jeg har ingen fagkompetanse på det her. Jeg tror ikke vi kommer til å lykkes. Jeg tror det finnes andre aktører i samfunnet som er mye bedre på å aktivisere unge gutter, enn at vi, på et slags byplanleggingsprosjektledernivå, skal komme inn og tro at vi skal løse Rosengårds problemer. Egentlig stilte jeg spørsmål om hvilke andre målgrupper vi skulle kunne ha involvert her. Så hadde vi en liten workshop på det. Ved å stille noen innledende spørsmål, kan man snu på hvor man starter en prosess. Jeg vil også si … det er så interessant med hvilke ord vi bruker om saker og ting. Førfase er et fantastisk ord på et vis, men det betyr jo at vi har et før og et etter.

Når jeg ser på byutvikling, designutvikling eller hva det nå er, tenker jeg hele tiden at vi bare befinner oss på en tangent på en kurve. Og at det har vært like mye … førfasen har alltid vært. Det kommer alltid til å være en førfase for noe annet. Når man tar den streken og tenker at vi bare er en bitteliten tangent på en kurve som er i endring hele tiden, så er vi i en kontinuerlig prosess. Vi har bare årringer på noe som kommer til å fortsette. Det synes jeg er litt befriende. Da behøver vi ikke å «løse» et problem. Vi kan være med og stille spørsmål, undersøke litt, kanskje gi noen svar, og så vet vi at det kommer tusen spørsmål til, som andre kommer til å fortsette å løse eller forsøke å løse. Så kontinuerlig førfase, kontinuerlig resultatfase, kontinuerlig … hvilke andre faser det er vi har i den løypa.

Ragnhild: Kjenner du deg igjen i det, Jørgen?

Jørgen: Det er en av diskusjonene som har dukket opp den siste tida. Når man velger seg noen ord, vil det framprovosere noen reaksjoner. Når man prøver å distansere seg fra en tradisjonell måte å gjøre ting på, ender man opp med å gå i andre bar, og plasserer seg selv i noe som man egentlig ikke mener å gjøre. Faglig har jeg veldig mye til overs for ditt ståsted der. For eksempel ser jeg på byutvikling som et slags levende system. Det foregår et eller annet der. Det er en minnesstruktur som vokser. Du har alltid, «in media res», det er alltid noe som har skjedd før. Det som er fascinerende da, og grunnen til at jeg trakk inn ditt arbeid, ikke snakking om tidlig fase og førfase, er egentlig at det alltid skjer et eller annet. Det er alltid en aktivitet, og den aktiviteten skal bli med videre. Den er jo en del av kreftene man kan forme. Jeg tror det er mer det det handler om, å finne krefter man former. Det er derfor arbeidet ditt er så fascinerende i dette henseendet, uavhengig om det er førfase eller kontinuerlig.

Ragnhild: Ja, ikke sant. Det handler jo om å se noen muligheter, og – jeg synes det var veldig fint – finne noen krefter man kan forme, utforske og jobbe med. Jeg tenker på deg, Jørgen. Du er jo en som har jobbet mye med utradisjonelle analyser også tidligere, før du kom til DOGA. Du er vant til å stille spørsmål i forskningsmiljøet i Trondheim, som man kanskje vanligvis ikke gjør. Jeg har jo lyst til å utfordre deg litt på en av grunnene – hvert fall opplever jeg – til at man ofte ikke stiller disse utradisjonelle spørsmålene, er kanskje at man opplever at man ikke har tid, eller tenker selv at man ikke har tid. Det er jo en annen måte å si: Jeg ser ikke nok verdi av å stille denne typen spørsmål. Hva tenker du selv? Hvorfor skal vi sette av tid til å stille sånne utradisjonelle spørsmål?

Jørgen: Den bevisbyrden, den er tung, ikke sant. Jeg fikk det forklart av en utvikler. Jeg var og presenterte materiale i Trondheim i forrige uke. Så fikk jeg forklart, bedre enn jeg selv kunne forklart det, hvilken innstilling man har. Han var en av de store kommersielle utviklerne i Norge. Jobber først og fremst med infrastrukturprosjekter. Men han har jobbet som ambulansesjåfør. Han sa at det som var mest verdifullt for ham, var å huske opplæringen sin som ambulansesjåfør. Når du kommer til et sted; skaden har allerede skjedd. Det er ingenting du kan gjøre med det. Du skal ikke springe. Det er mer verdifullt å gå, for da vil du oppdage ting som kanskje er essensielle. Det er et eller annet med at jeg ikke tror det går an å bygge et argument. Du kan ikke kjenne verdien på forhånd. Kanskje kan det ligne på at skaden allerede har skjedd. Byen er allerede i gang, stedet er der allerede. Det å trene seg opp til å gå sakte så du faktisk ser, er en verdi i seg selv. Det er en verdi som ligger på menneskenivå. Det er veldig skummelt å si at dette kan kalles en metode, for det er ikke en metode. Det handler mer om en innstilling som ligger dypt i den som skal praktisere det.

Moa: Jeg er så enig i det resonnementet. Ofte så … i et prosjekt som starter på A, slutter på B, eller slutter på en annen bokstav, så er vi ferdige. Men vi er jo aldri ferdige. I arbeidet med Molobyen, har vi etablert et begrep vi bare kaller for «openended planning». At man starter, det er som en snøballmetode, eller … du kan kalle det en metode, men det er på en måte en ikke-metode.

Det er for å være åpen for at saker skal kunne skje underveis, og vi vet at ting du planlegger tidlig, oftest ikke blir som det bør bli til slutt, fordi ting endres underveis. Om det eneste vi vet er at ting endres underveis, må vi ha en åpen «approach» til det. Jeg tror det er litt viktig å anerkjenne at etter hvert slikt prosjekt man gjør, skal det resultere i en metode man skal kunne overføre på andre kommuner eller andre steder, og man har lovet å etablere og beskrive en ny metode for å gjøre ting. Jeg har holdt foredrag mange ganger og sagt at: Ja, i noens øyne kalles dette en metode, men det er en ikke-metode. Jeg vil at dere skal finne opp en egen metode, for jeg tror ikke så mye på å overføre metoden som metoden. Heller den åpne «approachen».

Jørgen: Det dukket opp en slags diskusjon rundt formalisering av metoder. Det beste jeg har kommet opp med til nå, er at det er en kortstokk. Det er mange strategier, det er mange muligheter som er innfallsvinkler, men jeg liker det du sier om at det eneste du vet, er at når du starter opp noe, kommer det til å bli annerledes. Mens veldig ofte i project management-verdenen, ønsker du så dypt at du kan kontrollere fremtiden. Du har så lyst til at vi sier det, og så er det målene vi skal nå. Men når du snur det opp ned, og sier: Vi’ vet at det kommer til å bli endring, hva om vi da kan forme den endringen til noe nyttig? Da må du improvisere. Åpenheten for improvisasjon. Men det betyr ikke at alle er gode til å improvisere. Det er også ferdigheter knyttet til det. Det er også verktøy. Hvis du tar en scene, så tar du en kost på den scenen, blir det jo annerledes. Det er kostemetoden. Da er det en av mange mulige «props». Jeg føler ikke at jeg er ferdig med å utforske hvordan man snakker om disse tingene, men det er et eller annet med å anerkjenne fenomenet. At fenomenet er aktivt. Hvis du jobber med mennesker, så har de sin egen vilje. Hva er det vi kan bruke for å hjelpe de prosessene til å bli noe konstruktivt, for eksempel? Det synes jeg er veldig inspirerende å bli utfordret på. Den metodefella er litt kinkig, rett og slett. Folk ønsker å omsette den, bruke den igjen, håper at det er en økonomi i den, et eller annet sånt.

Karoline: Vi drømmer jo om forutsigbarhet, Jørgen, det er det. Jeg tenkte på dette med at det er en «openend», eller at det bare fortsetter og fortsetter Det handler vel litt om roller, gjør det ikke? Du har jobbet i en kommune, ikke sant. Da kan man tenke sånn … hver fall som meg og som jeg og Ragnhild, som kommer inn og gjør prosjekter for kommuner, vi blir tvunget litt mer til å tenke på disse målene, at det er en slutt, og da skal det helst være et resultat. Kan man ha det «mindsettet» uansett?

Moa: Absolutt. Om vi har lange planleggingshorisonter, som vi har når man planlegger en byutviklingsprosess. Du blir jo ikke ferdig med det første. Du kommer inn som en landskapsarkitekt, eller kommer inn som en planlegger, og gjør et delmål. Selvsagt skal du rapportere på det, men uten denne åpenheten for at ting skal kunne skje underveis, blir det jo ikke en veldig bra plan. Så vet vi at du kan planlegge … «planning is everything, but the plan is nothing», lærte jeg meg en gang. Man planlegger også som en prosess. Det er en måte å undersøke, det er en måte å skape mer kunnskap på, og åpne opp nysgjerrigheten for hva det kan bli. Så er en plan utdatert etter en stund. Så må du fortsette. Det er egentlig en kontinuerlig nysgjerrighetsprosess, det i seg selv. Men ja, man må jo levere rapporter og resultater og gjøre ting som får en virkningsgrad her og nå. Det mener jeg går veldig mye hånd i hånd med den langsiktige åpenheten for hva det skal ende opp i.

Ragnhild: Du har også brukt begrepet «openend». Jeg synes det var fint, «openend planning». Det handler om å frigjøre seg fra det målet. Jeg vil likevel spørre deg, Moa, som har jobbet mye med prosjekter, det begynner jo et eller annet sted. Hvor begynner du å utforske når du begynner med et prosjekt?

Moa: Jeg vil si at det kan begynne på så mange ulike måter. Det kan begynne med en idé. Det kan begynne med en utbygger som har en tomt, og som vil bygge boliger, for at hen ser at det er en god idé, eller at man antar at det er et behov her. Eller det kan begynne med et prosjektmidler som plutselig kommer, og så skaper det en mulighet. Jeg er ikke så opptatt av at vi må ha faktagrunnlags… bearbeide alt, sog tro at vi skal komme frem til den mest teoretiske forklaringen på hva som er et behov for hva vi bør gjøre. Jeg tror at det oppstår problemer, utfordringer og ideer løpende, pø om pø, fra mange ulike aktører. Men der man begynner, om man skal iverksette noe, tror jeg det er veldig viktig at man er åpen for at det finnes en … at man har stilt de kontrollspørsmålene og ikke misset målet fordi man er så opptatt av at vi fikk en tildeling på x-antall millioner eller 100.000 kroner. NÅ kan vi lage en plass, nå kan vi bygge ditt og datt. Så er man blind for det som egentlig er det langsiktige målet eller behovet. Så jeg har tro på at både kommuner, utbyggere, beboere, kommersielle aktører, ideelle aktører, kan være startpunktet og triggeren for at noe skal komme i gang.

Ragnhild: Du sier kontrollspørsmålene, hva er et sånt type kontrollspørsmål?

Moa: Det er kanskje et dumt ord på det, men jeg mener bare at man ikke låser seg ved hva man nødvendigvis skal gjøre, uten å se hele bildet. Det er der jeg tror man bør kunne zoome ut og inn i sine prosjekter. Hadde vi bare tittet på boligutvikling i Molobyen og sett: Vi har en områdereguleringsplan for 650 nye boliger her, hadde vi kunnet utføre det. Det hadde kunnet bli bra boliger, men vi hadde kanskje ikke truffet målet med at vi nå også inngår i en by som skal bli europeisk kulturhovedstad. Der det egentlig er livet mellom boligene, det som skjer på gateplan og ved kaikanten, som er det aller viktigste for at det skal bli bra steder og bosteder, hjem, og framtidsvisjoner for menneskene som skal bo der. Men jeg er sikker på at vi hadde kunnet tegne 650 superfine boliger på et øyeblikk, om vi bare ga det i oppdrag til en aktør. Men jeg er ikke sikker på at det hadde landet godt på plassen og de hadde fyltes det med det livet vi ønsker i byen, om vi ikke stilte med noe situasjons-spørsmål og kontrollspørsmål, eller hadde en mer åpen «approach».

Ragnhild: Jeg vet at du og Jørgen valgte å trekke frem Molobyen-prosjektet som Moa jobber med i Bodø i Nord-Norge, i ditt foredrag. Kan du si litt om hvorfor du synes dette er et spennende eksempel?

Jørgen: Jeg hang meg veldig opp i den aktivitetskalenderen. Den synes jeg var veldig fascinerende. Jeg elsker tanken på at i en utviklingssituasjon er det ikke planene, snittene og alle de analytiske tegningene som kanskje er det viktigste. Når det faktisk er en aktivitetskalender som spinner av gårde i sin egen retning. For det er ikke sånn at nå har vi laget en veldig kynisk aktivitetskalender, hvor om vi gjør sånn, sånn, og sånn, maksimerer vi profitten der. Jeg oppfattet det som at den skaper en slags reaksjon på reaksjon på reaksjons-hendelse der. Den oppsummerer det veldig godt for meg. Tilbake til kreftene du ønsker å kultivere. Ikke nødvendigvis av kommersielle grunner, men grunnen du faktisk gjør dette for. Du bygger jo et samfunn, ikke sant? Det er sånn samfunn fungerer. Jeg har brukt veldig mye tid på å prøve å forstå sammenhengen mellom hvordan vi tenker og hvordan vi handler. Det er et eller annet viktig. En av de ledende nevrovitenskapsmennene nå har sagt noe veldig klokt om det å være menneske. Han sier at vi mennesker er selvoppfyllende profetier. Det er sånn vi funker. Og hva om den aktivitetskalenderen er en selvoppfyllende profeti, som angår ganske mange mennesker? Det er en veldig fascinerende motor for utvikling. Sette i gang den, og så gå og se hva som skjer. Jeg blir både nysgjerrig, jeg har lyst til å sitte og se hva som skjer, og så får jeg nesten litt sånn salmer fra kjøkkenet-følelse. Bare se hvordan jeg kan traversere det inn i de forskjellige … det som blir fysisk, det som blir formalisert også. Men det slo meg som en fantastisk, enkel og egentlig ganske vakker idé for utvikling. En aktivitetskalender for et sted som ikke finnes riktig enda. Det er et eller annet med det.

Moa: Det låter helt fantastisk om du kommer og er en sånn salmer fra kjøkkenet-person.

Jørgen: En høy stol, så …

Moa: Vi ordner et utsiktstårn til deg i Molobyen, så kan du sitte der. Det er jævlig mye vind, vil jeg bare si. Så kle godt på deg. Det er veldig interessant at det ses utefra, at noen legger merke til hvordan vi jobber. Jeg kan bare si bakgrunnen: Molobyen er en fantastisk sentral bydel i et gammelt havne- og industriområde midt i Bodø. Ved kaikanten. Fin utsikt. Man hadde kunnet smelle opp boliger som blir attraktive og fylle dette området på et øyeblikk. Men vi skal bygge en by som vokser i takten Bodø klarer. Vi vet at i fjor økte Bodøs innbyggertall med 241 personer. Nord-Norge øker ikke særlig mye. Nord-Norge er på samme nivå som det var i 1971, eller noe. Om vi tenker at vi bare skal bygge for nå, fordi vi ser at det går an å hente ut andre andeler fra markedet gjennom å stjele innbyggere derfra og derfra i resten av byen, og så kan de bo mer eksklusivt her, er jeg sikker på at vi klarer det. Men vi bygger noe som vi skal være stolte over, som skal stå, og som skal gi mening i byen i hundre år framover og gjerne enda mer. Så vi må begynne med folket. Bodø vokser ikke av å bygge flere bygg. Bodø vokser av at det finnes både unge, eldre og mennesker i alle former og fasonger som ønsker å være der. Så å ta over denne aktivitetskalenderen, som du sier, begynte med at en gammel båthall stod tom og egentlig skulle rives for å gi plass til boliger og nye kvartal. Men så så man et behov fra en kulturaktør i byen, som behøvde lokaler som var litt mer røffe. Man kan ikke som et friteater bare leie seg inn på Stormen konserthus eller betale for å ha sine øvinger. Så var det et behov som matchet med en ressurs som fantes. Så har det ledet til denne aktivitetskalenderen, og at vi har jobbet med å fylle bydelen med liv mens vi planlegger den. Så det er fint å se at noen leser den aktivitetskalenderen! Det er jo bare én aktivitet av mange, men den måten å jobbe på, at folk blir engasjerte, og ser at her kan jeg kanskje muliggjøre mine ideer. Vi er jo avhengige av at det finnes folk som vil både være og virke i bydelen, men også bo der, etter hvert.

Jørgen: Jeg tror at jeg som arkitekt er veldig lite interessert i bygninger. Jeg tror arkitektur dreier seg om aktivitet. Det er én ting. Men jeg tror også det dreier seg om minner. Måten du beskriver det gamle huset som skulle rives, men som kunne få en aktivitet. For meg er det en slags overføring av minner til en ny form, som kan bli en del av den bydelen. Det er veldig fascinerende å høre hvordan man oversetter fysisk form over i aktivitet, som igjen blir fysisk form. Jeg tror det er veldig sentralt, selv om det ikke er spesielt analytisk. Men det er veldig levende. Det er veldig dynamisk, og derfor også veldig kraftfullt. Man kan helt sikkert plukke det fra hverandre og prøve å forstå akkurat hva som skjer, men det er også noe med at det skaper også uventete ting. Det er viktig.

Ragnhild: Det er veldig inspirerende at dere tar på alvor dette … relasjonen vi mennesker har til sted, er det jeg opplever at dere snakker mye om nå. Dessverre har jeg vært med på at det ikke alltid er en sånn fortelling. Det du beskriver her, kunne man jo fort ha satt opp noen kjappe boligblokker med fin utsikt, og «that’s it». Det er ofte det vi ender opp med å gjøre. Det er jo det vi ser at ofte blir gjort. Jeg har lyst til å grave litt i, Moa … hva tror du … det er jo noe mer som gjør at man har tatt seg tid til å jobbe litt annerledes med Molobyen. Vi har snakket sammen i forkant, så jeg vet at dere blant annet har et veldig godt samarbeid med kommunen og at dere har noen litt framoverlente utbyggere. Kan du si noe om samarbeidet og hvordan dere har jobbet for å få til dette?

Moa: Akkurat som du, Jørgen, sier at arkitektur eller byutvikling handler ganske lite om byggene, handler ofte sånne her prosesser veldig lite om selve metodene, men om folket. Nøkkelaktørene, nøkkelpersonene som er engasjert og vil noe. Det kommer til slutt ned på det nivået. Er det Morten Jakhelln som sitter som en av eierne, som har en større visjon enn å bare høste av en investering? Er det Clemens Eiendom som har en visjon om at her skal vi være med og bidra, i en bydel som er under en spennende transformasjon? Her kan vi både lære og vi kan være med å utvikle. Er det nøkkelpersoner i kommunen som elsker jobben sin og brenner for at dette skal bli veldig bra? Så jeg er mindre opptatt av hvilke aktører det er, men heller hvilke mennesker det er. Og at man har tilstrekkelig mye mandat for å gjøre det. Molobyen har hatt en ærlig tilnærming til at vi skal bygge, vi skal utvikle, vi skal også ta oss tid til å jobbe med medvirkning og midlertidighet, for å anerkjenne at byutvikling også er en langsom prosess. Det er utrolig viktig å ha all den kunnskapen som finnes i kommunen med på laget, og den øvrige kunnskapen som finnes rundt omkring blant aktører og potensielle innbyggere eller engasjerte lag og foreninger, og alt mulig som har en dragningskraft på bydelen. Det var da de ville ansette meg som stedsutvikler, for å ha noen som kan jobbe dedikert med disse prosessene. Ikke bare si at man gjør det, og ikke følge opp på det.

Karoline: Bare en kjapp oppfølging; skal du være ansatt også etter at byggene står? Er det tenkt som en stedskoordinator?

Moa: Jeg har en openended planning-tilnærming også til min egen jobbframtid, men jeg er fast ansatt, så ja. Så er det absolutt en start og en slutt på når man har engasjement i en slik type stilling, men det kommer til å ta ti år å utvikle Molobyen.

Karoline: Ref. det du sa om at dette er prosesser som egentlig ikke tar slutt. Det er egentlig ganske spennende å ha en slags områdekoordinator på et sted som er ferdig bygd fordi de prosessene fortsetter jo.

Moa: Ja, men da er det kanskje også andre kompetanser som skal inn. Det behøver jo ikke være samme person som er den ildsjelen. Det må man også anerkjenne, at vi byttes ut. Akkurat som når det kommer nye krefter til en by som vil noe, som utvikler og gjør noe. Jeg skal ikke sitte her og si at jeg er livstidsansatt. Bodø kommer jo ikke til å slutte å utvikles. Det gjør ikke de andre prosjektene som jeg er engasjert i heller.

Jørgen: Det er litt spot on på det jeg hadde lyst til å kommentere på. Du sier ganske mange fine ting om … jeg vil nesten kalle det: hvordan riste løs riktig type engasjement? Hvordan finne nøkkelpersonene, de ildsjelene? Skal du oppdage hvem det er som skal drifte dette videre? Det er ikke nødvendigvis designet, men noe som viser seg. Det henger sammen med noe av det jeg tror er aller viktigst med denne fasen, som ikke er en fase. Det dreier seg ikke bare om å bare ha denne fantastisk innsiktsfulle, vakre analysen: her er en ny idé! Det er litt av problemet.  Det praktfulle problemet er også hvordan man overfører dette til dem det angår. Hvordan skal du da ikke bare være den smarteste personen i rommet som greier å se noe de andre ikke ser. Hvordan skal du også få med folk til å gjøre dette, ta eierskap til det? Få eierskap til det? Det er egentlig innskrivelsesproblemet. Det høres litt teoretisk ut, men det er et av de vanskeligste problemene rent teoretisk, når man skal prøve å beskrive hvordan sånne prosesser foregår. Hvordan skjer den overgangen der? Da synes jeg det er … du nevner ganske mange ting som peker på viktigheten av å lykkes med det, men så kommer du også med et veldig godt plassert spørsmål: Er det du som skal gjøre det videre også? Kanskje ikke, kanskje det er en del av prosessen å finne ut hvem som skal gjøre det videre. Det gjelder egentlig veldig mange ting i en sånn utviklingsprosess, å finne

Moa: Det er egentlig en anerkjennelse av at man kan gjøre veldig, veldig lite alene. Jeg kan jo ikke gjøre noen ting, jeg kan jo ikke starte et kulturhus av en gammel båthall. Jeg kan jo ikke drive en aktivitetskalender eller få folk til å røre seg i området. Men jeg kan tilrettelegge for at folk som har ideer eller får et engasjement, kobles sammen med hverandre. Det er vel sånn mange ting skjer. Der vi ikke vet fra begynnelsen, har et Excel-skjema over at her skal aktivitet A gjennomføres, som skal lede til økt salg av leiligheter. osv. Det er en oppdagelsesferd i å se hvilke aktører det er, hvilke personer, hvilke prosesser er det som behøves for at vi nå flytter inn i et bygg som skal rives. Beddingen kulturhus er ett eksempel, men nå har vi nettopp hatt åpning av et arkitektur- og designkontorfellesskap i et bygg som også står tomt. Som egentlig kom som en idé fordi vi hadde en byvandring/barhopping der vi gikk innom lokaler og tittet på hva som fantes av muligheter, og der det var noen som begynte å snakke med hverandre, og så oppstod en idé. Nå, fire måneder senere, er det innflytningsklart og ferdig. På åpningsdagen ser vi at det kommer naboer fra blokken ved siden av, det kommer arkitekter, og det kommer andre … så ser man, at der sitter de plutselig og prater om neste idé. Da behøves ikke jeg lenger, da har det allerede gått videre et sted. Jeg tror at man ikke skal planlegge for å gjøre seg selv til noen slags nøkkelperson, men man skal bare la andre skape.

Jørgen: Nå fikk jeg noen frie assosiasjoner rundt det du sa. Jeg tror det er en veldig dyp og nødvendig sammenheng mellom det å bryte ned eierskap og midlertidighet. For bare tanken på at det bygget skal rives, gjør at folk kommer dit på en helt annen måte. Da vet du at det skal bort, så da går det ikke an å eie eller bestemme, det er ikke noen vits. Veldig mye av den fysiske biten av arkitektur dreier seg også om eierskap. Det at noen kan eie det, er en drivende kraft. Den kan brukes på godt og vont Noen må eie det for at noen skal kunne initiere ting. Men nettopp den bruken av midlertidighet, når det ikke går an å eie det for alltid, det inviterer jo egentlig inn. Da er det plutselig flere som kan ha noe å si. Det har en sånn åpenhet med seg.som også ligger … kanskje en av de mest fundamentale tingene vi mennesker driver med, å eie ting.

Ragnhild: Jeg har lyst til å spørre deg, Moa, om du ser at alt det dere legger inn nå, aktivitetskalenderen som Jørgen har vært inne på, får en effekt? Det dere ender opp med, er det ting som blir tatt med inn i prosjektet, de tingene du jobber med? Eller er det en midlertidig hendelse?

Moa: Det er midlertidighet, og alt det vi gjør nå, kommer ikke til å vedvare for alltid. Men jeg har tro på at de tingene som skjer nå, har en effekt og en verdi fordi det skjer nå. Man skal ikke ta bort den verdien av at det kulturhuset som nå står i noen år, skaper masse verdi for de unge menneskene som faktisk kan drive med teater og scenekultur på et mye mer lavterskel nivå. Det har jo en verdi her og nå. Der er det allerede resultater. Om vi skal se verdi for boliginvestering, kan vi ikke si noe om det nå. Det er for tidlig. Vi vet ikke resultatet av det. Men vi ser allerede nå at det er et veldig stort engasjement og interesse for de nye nabolagene som vi holder på å skisse på. Forrige uke kom det inn en mann på kontoret. Vi har jo gjort om en gammel bispegård til et slags bydelshus/kontorer til oss som jobber med utviklingen. Han kom han inn der og sa: «Vær så snill, jeg er så nysgjerrig på når det skal bygges. Kan jeg stå først på listen over leilighetene som legges til salg?» Da sa jeg; «Vi har allerede 600 som har satt seg på listen, men du får gjerne stå blant de første.» Det er jo et resultat, eller en slags indikasjon på at det vi gjør skaper en slags verdi og økt interesse for det som senere skal bygges. Et kulturhus som kanskje er midlertidig, kan også bli permanent. Vi kan bygge rom i denne bydelen for både kultur og institusjoner som kanskje får noen år på seg å befeste seg i byen og skape den naturlige plassen og behovet som er. Derfor er det veldig bra å komme inn i en tidig fase, Jobbe, se hva det er. Hvordan kan de ulike behovene materialisere seg for så å ta det videre i en senere utbyggingsfase?

Ragnhild: Det tar tid å få byliv, folk og kultur til å sette seg. Det synes jeg er veldig spennende med det dere snakker om. Plutselig snakker vi om noen måter å få til å gro byen på en litt annen måte. Det er veldig spennende. Vi skal runde av. Dette har vært en fin samtale. Til slutt har vi lyst til å snu litt på det, som en avslutning. Hva er det verste man kan gjøre? Og Jørgen, når man skal drive med et byggprosjekt eller et utviklingsprosjekt, hva tenker du at det er?

Jørgen: Da må du gå ut og finne de staeste folkene, de som er mest sikre på at de vet hva de holder på med. Du må la dem få ta alle beslutningene i et lukket rom. Så får de bare komme ut, og så blir det sånn. Det er det verste jeg kan tenke meg.

Ragnhild: Moa, har du lyst til å supplere?

Moa: Ja, så kan du drenere dem med diverse planverk og prosesser som aldri tar slutt. Så det aldri blir noe, helt enkelt. Nei, men jeg tror det verste man kan gjøre er å gi for lite tid til de ulike fasene. Men også å passe seg for å aldri ta noen beslutninger. Gjennom å gjøre får man også svar, og gjennom å teste får man svar. Så å ikke tørre å teste, tror jeg er det verste man kan gjøre.

Ragnhild: Gjestene har gått hjem, og vi skal forsøke å oppsummere. Gjennom å gjøre får man svar, og gjennom å teste får man svar. Å ikke teste, det er det verste man kan gjøre, sier Moa. Hun vil at vi skal gå på oppdagelsesferd og utforske prosesser, aktører og folk som man kan sette i sving på et sted. Å la andre skape, sier hun. Å la andre skape, handler om å få med seg folk på det man holder på med. De kunne ha smekket opp noen kjappe og greie boliger i sjøkanten i Bodø. I stedet er de opptatt av å skape en bydel som gir mening for byen i noen hundre år. Det gjør de ved å sette folk og kulturliv i sving i de tomme lokalene på stedet. Kunne ikke alle plasser vært litt mer som Molo-byen, tenker jeg. Jørgen forteller oss litt om hvorfor det er så vanskelig å overføre det her til andre steder. Fordi det ikke er en metode. Det er en holdning til stedsutvikling. Jørgen forteller om sitt bekjentskap med en utbygger som også er ambulansesjåfør. Han minner oss på noe veldig viktig. Han sier: «Husk å gå sakte, sånn at du er i stand til å oppdage verdifulle ting underveis. Skaden har allerede skjedd. Stedet er der. Byen er i gang.» Med dette avslutter vi med å oppfordre alle dere som har lyttet til oss i dag, til å passe på å gå sakte nok. Slik at du ser blåveisen i grøftekanten, Ildsjelen som ikke har kommet i gang enda, ungdommen og kulturen og de tomme lokalene, og alt vi ikke har oppdaget, men utgjør stedets iboende potensiale. La oss kalle det en åpen slutt. Takk for oss.

Jørgen er arkitekt og jobber med prosjektutvikling i DOGAs satsingsområde Tidligfase arkitektur. Han er prosjektleder for Hverdagsreisen, som ser på folkehelseeffektene av bygningsnære uteområder, og bidrar i Gnist kompetanse som modulansvarlig. Jørgen har levert sin PhD på NTNU, der han også underviser studenter på masternivå.

I forskningen har Jørgen vært opptatt av samspillet i byggebransjen fra et kunnskapsteoretisk perspektiv. Dette har naturlig ført til kognitiv forståelse av arkitektur-faget: At arkitektur i grunn er en fundamental form for menneskelig tenking, og ikke bare en spesialist-disiplin som dreier seg om forming av bygninger. At arkitektur dreier seg om vår interaksjon med våre omgivelser, og hverandre. Og hvordan vi aktivt former denne interaksjonen gjennom å forme våre omgivelser.