– Verden går hele tiden fremover, og derfor trenger vi friske tanker og impulser fra en ny generasjon designere og arkitekter. Det er her vi finner de spennende og uventede løsningene på viktige behov og utfordringer som vi må løse i årene som kommer, sier næringsminister Jan Christian Vestre (Ap).
DOGA-merket nykommer er en årlig pris som løfter fram de beste prosjektene fra studenter og nyetablerte innen design og arkitektur. Utdelingen fant sted i Oslo torsdag 14. mars.
– Denne prisen løfter fram unge, visjonære løsninger på samfunnsaktuelle problemer. Her er det mye å lære. La disse seks prosjektene være en inspirasjon for alle som jobber med å forme og utforme samfunnet vårt, oppfordrer Tor Inge Hjemdal, administrerende direktør i DOGA.
Hopp videre til vinnerprosjektene
Fra pøbel til møbel: Utnytter utskjelt gran
Mining Sand, Claiming Land: Tilbakeføring av ødelagt land
Laugaren: Oppfylte badstudrømmen på dugnad
Tap Out: Etterlengtet batteriløsning
Ressursbruket: Nytt liv i gammel betong
Identitet – en hyllest til arven: Finner egenart i villsauens ull
Fra pøbel til møbel: Utnytter utskjelt gran
Den vokser raskt, blir over 50 meter høy og kan leve i et halvt tusen år. Samtidig sprer den seg hyppig og fortrenger naturlig tilhørende arter. Så hva skal vi gjøre med den invaderende sitkagranen, også kjent som pøbelgran?
Siden treet likevel er her, så kan det like gjerne brukes til noe? Den erkjennelsen gjorde at designstudent Oskar Keller satte sitkagranen i sentrum av sin masteroppgave ved NTNU.
Keller bestemte seg for å prøve og skape en stol i sitkatre. Han studerte en rekke klassiske stoler, før han designet en liten lenestol. Den har et karakterfullt utseende, er god å sitte i og nett nok til å få plass en byleilighet.
Foto: Åsmund Kongsvik Aall
Foto: Oskar Keller
Samtidig som Kellers pøbelstol har vist at sitkagranen har stort potensial som møbelmateriale, peker oppgaven mot en endring i forvaltningen av den utskjelte tretypen. I dag hugges mye sitkagran før den blir fullvoksen. Dermed får vi ikke utnyttet treets uvanlig gode evne til å binde CO₂. Dersom disse trærne får stå, kan de gi et positivt utslag i klimaregnskapet.
Juryen kaller Fra pøbel til møbel en sjarmerende historie om et uønsket treslag som ble til et vakkert interiørobjekt.
«Oskar Keller har laget en liten stol med stor personlighet. Den har imponerende konstruksjon og fin karakter som invitere til å sette seg. Den innbydende lenestolen får frem de gode egenskapene ved materialet sitkagran. Dermed illustrerer Keller både et reelt problem og en mulighet,» skriver juryen.
Foto: Oskar Keller
Mining Sand, Claiming Land: Tilbakeføring av ødelagt land
Gruvedrift legger beslag på titusener av kvadratkilometer med landområder verden over. Når gruveaktiviteten opphører, blir store områder ofte liggende øde.
En dag for noen år siden var turen kommet til svigerfamilien til Olive Lok Yan Wong. De fikk beskjed om at jordbrukslandet deres i Tyskland skulle bli til sandtak for industriell gruvedrift. Dette inspirerte Wong, som da studerte landskapsarkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, til å se nærmere på etterbruken av slike områder.
Diplomoppgaven hennes, Mining Sand, Claiming Land, handler om hvordan forlatte gruvelandskaper kan forvandles til en fremtidig ressurs.
Utgangspunktet ble Mittelweser, et gigantisk sandtak i Nord-Tyskland. Her konstaterte hun at dagbruddene ikke bare ødelegger jordbruksland, men også skaper store og voksende innsjøer med grunnvann. Vannkanten rundt disse er ofte bratt og farlig, og fører til at folk ikke kan bruke landområdene etter at gruvedriften opphører.
Gruvedrift legger beslag på titusener av kvadratkilometer med landområder verden over. Når gruveaktiviteten opphører, blir store områder ofte liggende øde.
Derfor foreslår Wong at etterbruk og fremtidig landskapsforming blir en integrert del av all gruvedrift. Ved å ha større variasjon og flere slake helninger i skråningene ned mot innsjøene, skal det bli lettere å ta i bruk områdene etter at driften er lagt ned.
Grøfter og kanaler binder innsjøene sammen. Vann herfra kan også brukes i jordbruket. Piletrær binder og renser jorden, og Wong ser også mulighet for å gjenbruke stein og mur fra gruvedrift i byggingen av nye publikumsområder.
Juryen lar seg imponere av en grundig og visjonær oppgave som har potensial til å sette spor etter seg, bokstavelig talt.
«Med landskapsarkitektens blikk foreslår Olive Lok Yan Wong en rekke forbedringer i driftsmetodene i store gruveprosjekter, slik at landskapsrestaurering blir en integrert del fra start til slutt. Oppgaven representerer en tankevekkende ansvarliggjøring av industrien med potensial for økonomiske, økologiske og samfunnsmessige ringvirkninger,» skriver juryen i sin kjennelse.
Juryen lar seg imponere av en grundig og visjonær oppgave som har potensial til å sette spor etter seg, bokstavelig talt.
Laugaren: Oppfylte badstudrømmen på dugnad
Moderne byutvikling er gjerne forbeholdt politikere, etater og private og statlige eiendomsgiganter. Kan dugnadsånd og frivillig innsats fremdeles spille en rolle i utformingen av fremtidens byrom?
Da arkitektstudenten Bjørnar Skaar Haveland meldte seg inn i en vinterbadeklubb i Bergen, oppdaget han to ting: At vinterbading er kaldt, og at Bergen ikke har noe særlig badstuetilbud. Etter en workshop på Bergen Arkitekthøgskole ble det klart hva som måtte til: En flytebadstue i Bergensfjorden, bygget på dugnad.
Bergen Laugarlag ble stiftet med et uttalt mål om å gjøre Bergensfjorden like tilgjengelig for allmuen som Bergensfjellene er. Mer enn 50 frivillige meldte seg til innsats, og Haveland organiserte byggingen av egen produksjonslinje for limtrebjelker ved et gammelt verft på Laksevåg.
Bergen Laugarlag ble stiftet med et uttalt mål om å gjøre Bergensfjorden like tilgjengelig for allmuen som Bergensfjellene er.
De frivillige lærte seg byggeteknikk underveis i prosjektet, med kyndig bistand fra Haveland. Gjennom helger og i ferier bygget de et 72 kvadratmeter stort flytebygg med badstue, badebrygge, innvendig badekulp, oppholdsrom og garderobe.
Badstuen er høyreist og iøynefallende, med et bueformet tak. Innvendig er det praktiske skyvedører som gir de opptil 24 personene i badstuen vakkert utsyn utover idylliske Nordnes.
Etter prøvedrift våren 2023, ble Laugaren, som sjøbadstuen blir kalt, satt i ordinær drift ved USF Verftet i Bergen sentrum. Badstuen har blitt et populært innslag i byen mellom de syv fjell, og brukes også til møter, kulturarrangementer og andre sammenkomster.
Foto: Fredrik Bedsvaag
Foto: Fredrik Bedsvaag
Juryen lar seg begeistre av hva en gjeng frivillige har fått til kun ved hjelp av oppfinnsomhet, innsats og engasjement.
«Laugaren er vakkert utformet og viser et imponerende godt håndverk, utført av frivillige amatører som har lært teknikkene underveis. Badstuen har fine detaljer og er bygget i miljøvennlige, lokale materialer. Vi gleder oss over samlingsrommet som ligger i forkant av selve badstuen. Det er et genialt grep som gir Bergen en unik sosial møteplass og et lavterskeltilbud som kommer befolkningen til gode. Laugaren kan være til inspirasjon for alle som vil samle krefter for å skape noe i lokalsamfunnet sitt,» oppfordrer juryen.
Tap Out: Etterlengtet batteriløsning
Du finner dem i de fleste hjem - i skuffer, skåler og på kjøkkenbenken: Løse batterier her, løse batterier der, løse batterier overalt! Hvor hører de til? Er de tomme eller nye? Vil de noensinne bli brukt? Ender de i spesialavfallet eller i søppeldunken?
Johannes Nyborg Heyning, designstudent ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, var lut lei løse batterier hjemme hos seg. En uformell spørrerunde avdekket at venner og bekjente hadde det samme problemet. Samtidig fikk Heyning i oppgave å designe emballasje for et selvvalgt produkt. Da ble valget enkelt.
Heyning har laget en ny kartongemballasje for AA-batterier. Den har fått navnet Tap Out, og har ni separate, avlange rom med forsegling
Derfor har Heyning laget en ny kartongemballasje for AA-batterier. Den har fått navnet Tap Out, og har ni separate, avlange rom med forsegling. Hver gang du tar ut et nytt batteri, må du bryte en forsegling. Denne bryter du ved å dytte et brukt batteri inn i sylinderen der det nye batteriet ligger.
Dermed blir ikke gamle batterier liggende og slenge, samtidig som det er lett å skille mellom brukte og ubrukte batterier.
Hvert år produserer vi fire milliarder AA-batterier. Juryen håper Tap Out-emballasjen kan bidra til at færre av disse ender på fyllingen.
«Hvis vi skal klare å leve mer miljøvennlig, trenger vi løsninger som denne. Vi synes det er forfriskende at studenten zoomer inn på et såpass lite og hverdagslig problem. Tap Out er genial i all sin enkelhet. Denne emballasjen kunne gått rett inn i porteføljen til de store batteriprodusentene og gjort batterihåndtering trygt og enkelt,» uttaler juryen.
Foto: Johannes Nyborg Heyning
Foto: Johannes Nyborg Heyning
Ressursbruket: Nytt liv i gammel betong
Mange tettsteder rundt om i landet strever med synkende folketall. I kjølvannet av fraflyttingen står tomme bygninger og tapte muligheter. I sin diplomoppgave ved NTNU utforsker arkitektstudentene Jenny Fausa Torvik og Sigrid Lyche Strandvoll hvordan forlatte betongbygg kan få nytt liv gjennom en økologisk tilnærming.
Et forlatt fiskebruk i Berlevåg på Finnmarkskysten ble utgangspunkt for oppgaven. Etter intervjurunder med lokalbefolkningen, bestemte de to arkitektstudentene seg for å lage et omfattende atlas over alle slags natur- og gjenbruksressurser i området. Blant de lokale materialene finner vi krekling og skjell.
Atlaset er en lokal oversikt, samtidig som metoden bak kan brukes for å lage tilsvarende ressurskartlegginger andre steder.
Et tidligere fiskebruk i Berlevåg på Finnmarkskysten ble utgangspunkt for hvordan forlatte betongbygg kan få nytt liv gjennom en økologisk tilnærming.
Torvik og Strandvoll foreslår å transformere et forlatt fiskebruk til en ressurs for hele Berlevåg. Den gamle betongstrukturen kan inneholde verksted, håndverkslokaler, kontorfellesskap og atelier. Og ved å koble øverste etasje til en takterrasse, kan hele bygda få et felles samlingspunkt.
Juryen fryder seg over det høye ambisjonsnivået i oppgaven Ressursbruket, som rommer alt fra distriktsutvikling og lokal identitetsbygging til bærekraft og lokal materialbruk.
«Studentene tar utgangspunkt i egen nysgjerrighet, går systematisk inn i prosessene, tar uvanlige grep for å gi nytt liv til et forlatt fiskebruk i Berlevåg. Oppgaven inviterer til refleksjon, og presenterer nyskapende løsninger som kan inspirere mange. Vi har stor tro på at slik nytenkning kan gi verdi til samfunnet – den bygger bro mellom teori og praksis, styrker stedets identitet og løfter frem potensialet i uutnyttede ressurser,» står det i jurykjennelsen.
Den gamle betongstrukturen kan inneholde verksted, håndverkslokaler, kontorfellesskap og atelier. Og ved å koble øverste etasje til en takterrasse, kan hele bygda få et felles samlingspunkt.
Identitet – en hyllest til arven: Finner egenart i villsauens ull
I en stadig mer globalisert verden, hva vil det si å komme fra et sted? Og kan estetisk utforming brukes for å gi lokal identitet et håndfast og konkret uttrykk?
Designeren Miriam Sleire har røtter på Færøyene. Da hun skulle skrive en masteroppgave ved Universitetet i Bergen om stedsidentitet, valgte hun å konsentrere seg om den færøyske identiteten.
Sleire reiste på flere feltstudieturer, og kartla og dokumenterte arkitektur, fargevalg og materialbruk i 10 færøyske bygder. Dette arbeidet ble til et identitetsatlas i bokform, som viser historiske og kulturelle verdier på hvert sted.
Sleire fant ut at ullen fra færøyske villsauer blir sett på som verdiløs, og at det meste brennes. Hun brakte derfor ullen til Norge for forsøksveving.
Parallelt med dette undersøkte hun ullproduksjon på Færøyene. Hun fant at ullen fra færøyske villsauer blir sett på som verdiløs, og at det meste brennes. Sleire brakte derfor ullen til Norge for forsøksveving.
Slik avdekket hun potensialet som bor i dette råmaterialet. Arbeidet hennes endte i en prøvekolleksjon av tekstiler – og en erkjennelse av at færøysk villsaueull definitivt har et uforløst potensial.
Juryen mener oppgaven «Identitet – en hyllest til arven» holder et imponerende høyt nivå.
«Oppgaven fremmer stedsidentitet samtidig som den viser hvordan lokale krefter på Færøyene kan skape lønnsomhet av noe som i dag er avfall. Slikt fører til engasjement og stolthet. Gjennom sine dypdykk i lokalt særpreg, skaper hun ullprodukter av høy kvalitet, kjennetegnet av sanselighet og omsorg for mennesker. Det er til å få gåsehud av,» uttaler juryen.
Arbeidet endte i en prøvekolleksjon av tekstiler – og en erkjennelse av at færøysk villsaueull definitivt har et uforløst potensial.
